Debatt ● Bretthauer og Hem
Naiv satsing på åpen tilgang ødelegger vitenskapelig publisering
Det vil trenge modig, åpen debatt og selvgransking å snu en utvikling som utilsiktet har ført vitenskapelig publisering i et alvorlig uføre, skriver Bretthauer og Hem.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I 2015 advarte vi mot ukritisk innføring av åpen tilgang (open access) for forskingsartikler. Vi fikk så hatten passet. Forskingsrådet mente vi var utdaterte og UiOs rektor sammenlignet oss med motstanderne av trykkekunsten på 1400-tallet.
Norge ønsket å være foregangsland for åpen tilgang til vitenskap. Plan S, som ble lansert i 2018, innebar at alle forskningsartikler skulle publiseres med slik tilgang. Vi fikk merke at det var politisk ukorrekt å foreslå en bredere diskusjon av fordeler og ulemper. Norge skulle være flinkest i klassen og Forskningsrådet og universitetene innførte raskt strenge påbud.
La oss begynne med det vi er enige om: Åpen tilgang til forskingsresultater og kunnskap er et ubetinget gode. Men ingen medalje har bare en forside. Publisering av forskingsartikler er dyrt. Redaktører med høy kompetanse er en forutsetning for å gjøre gode studier til gode vitenskapelige publikasjoner. Det koster penger. Å satse alt på én publiseringsmodell er naivt.
Forklaringen er åpenbar: Forretningsmodellen «Open access» gir uheldige økonomiske insentiver. Vi fryktet at tidsskrifter med åpen tilgang ville redusere kvalitetskravene, publisere mest mulig og at forlagene ville starte mange flere tidsskrifter med mangelfull kvalitetskontroll. Slik gikk det da også. Regnestykket er enkelt: Det gir mest penger i kassa.
Resultatet? Det finnes flere tidsskrifter enn noen gang. Forskningsfinansieringen og antall forskere har ikke på langt nær økt tilsvarende. Det er blitt lett å publisere forskning. Det finnes alltids et tidsskrift som vil publisere det man holder på med. Gjør det noe? Ja, tidsskriftenes viktige skranke for kvalitetssikring er hardt presset av motivet om økt inntjening hos forlagseiere. Og hva skal folk tro på? Når ingen tar ansvar for å skille skitt og kanel, blir den vitenskapelige publiseringen kaotisk.
Fasiten er klar. De gamle forlagene, som man ønsket å tukte, har i stedet økt inntjeningen. Nye kommersielle aktører har startet publisering med kun ett formål: å få mest mulig ut av et absurd marked som ordningen med åpen tilgang har skapt og der forskere publiserer middelmådig forskning mot betaling.
Såkalte mega-tidsskrifter publiserer nå enorme mengder forskingsartikler. De kan utgi 15 000 artikler i året eller enda mer. Særlig populært er spesialutgaver med gjesteredaktører som jobber gratis eller billig mens forlagene tjener store penger. Forretningsideen er å pumpe ut forskningsartikler etter tvilsom kvalitetssjekk på samlebånd.
Store kommersielle konsortier skjønner naturligvis hvilket lukrativt forretningsområde dette er. Presset på etablerte tidsskrifter som forsøker å holde fast på grundig kvalitetssjekk og redaksjonelt arbeid av høy kvalitet, blir stadig større. Mega-tidsskriftene jobber med lite personale, i lavkostland og er lite transparente, utgiverne har ingen interesse av å refusere manuskripter og forskerne ser en kortvarig gevinst med å publisere forskning med liten innsats og som tilsynelatende viser stor aktivitet.
Et av disse forlagene heter MDPI og er på få år blitt en av verdens største innen vitenskapelig publisering med åpen tilgang. De utgir 5 av de 10 største mega-tidsskriftene i verden. MDPI har vært i kikkerten i mange år, men forretningen går strålende.
Løsninger? Det vil trenge modig, åpen debatt og selvgransking å snu en utvikling som utilsiktet har ført vitenskapelig publisering i et alvorlig uføre.
Et første tiltak kan være å nyansere de rigide kravene til publisering i tidsskrifter med åpen tilgang. Det innebærer å detaljstyre mindre og øke handlingsrommet for forskerne som jobber i førstelinjen, slik regjeringens tillitsreform legger opp til. Erfaringene har vist at registeret over vitenskapelige publiseringskanaler ikke er veien ut av publiseringskrisen. Det er positivt at den ferske stortingsmeldingen om kompetansebehovet i Norge varsler endringer i formål og innhold av dette kanalregisteret med vektlegging av «forskernes egne behov i større grad».
Det er videre viktig med engasjement fra offentlige institusjoner og forskerfellesskap. Nasjonale og internasjonale foreninger kan eie tidsskrifter, som Professor i statsvitenskap ved UiO Tore Wik poengterte i Morgenbladet 14. april. Akademiske utgivere har kanskje større motivasjon til å jobbe med kvalitet som hovedformål snarere enn å maksimere inntjening og overskudd, uansett publiseringsmodell.
