Debatt ● christian a. klöckner
Midlertidighet i universitetssektoren: Fra perspektivet til en forskningsgruppeleder
«Å si opp flinke forskere som normalt er gode til å skaffe ekstern finansiering, men som står uten finansiering i en overgangsperiode, tjener verken forskerne eller NTNU i mine øyne».
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor i sosialpsykologi og kvantitative metoder ved NTNU
De siste ukene har saken om oppsigelsen av Ingrid Eftedal, som frem til nå har vært fast midlertidig ansatt ved NTNU, fått stor oppmerksomhet i diverse medier.
At det settes søkelys på praksisen med faste midlertidige stillinger synes jeg er bra. Som forskningsgruppeleder på NTNU, med tre ansatte i denne kategorien, ser jeg tydelig belastningen denne stillingskonstruksjonen medfører.
Å ha en mulig oppsigelse hengende over seg i mange år er verken bra for trivsel på jobb eller psykisk helse.
Mitt henseende med dette innlegget er imidlertid å fremme et syn på saken som foreløpig ikke er diskutert, så vidt jeg kan se – nemlig det fra perspektivet til en forskningsgruppe eller forskningsgruppeleder.
Jeg representerer ei gruppe med ganske stor innhenting av ekstern finansiering, både fra forskningsrådet, EU, og den private sektoren. Mange av disse prosjektene krever høy kompetanse og evne til å gå inn i prosjekter på kort varsel, uten flere måneder til å sette seg inn i tematikken.
Å ha en mulig oppsigelse hengende over seg i mange år er verken bra for trivsel på jobb eller psykisk helse.
Christian A. Klöckner, professor i psykologi, NTNU
Dessuten er det ofte definerte arbeidspakker i prosjektene som ikke dekker en 100 prosent postdoktor, ph.d. eller forskerstilling kontinuerlig i flere år. Men de krever at man jobber en del av sin arbeidstid på ett prosjekt og en del på andre prosjekter.
Dette forutsetter at jeg har høyt kompetente forskere i gruppa mi, som på fleksibelt vis kan settes inn i prosjekter når de kommer.
Kontinuitet er derfor helt nødvendig. Å bare kunne ansette postdoktorer vil være en ulempe for de fleste av våre prosjekter. Fast midlertidige ansatte tillater en viss fleksibilitet og svarer på utfordringene som min forskergruppe har, men kommer med en kostnad for både de ansatte og gruppa.
Ansatte som er i en så utsatt posisjon leter nemlig etter en ny og fast jobb hele tida og kan forsvinne på veldig kort varsel, sammen med kompetansen de har.
Så hvordan løser vi dette dilemmaet? Den beste løsningen er selvfølgelig at disse forskerne kommer seg i faste stillinger på NTNU som førsteamanuensis eller professor. Dette betyr derimot at det er nok behov for undervisningskapasiteten deres. I min gruppe er det faktisk mer behov for forskning enn for undervisning, siden vi henter inn så mange eksterne prosjekter.
En annen mulig løsning er at NTNU og universitetssektoren generelt tør å satse på forskere og grupper som over flere år har vist at de kan hente inn ekstern finansiering i betydelig grad. Gi disse forskerne en reell fast stilling som også ivaretar dem i (ofte korte) perioder hvor de ikke har prosjektfinansiering.
Denne tiden kan de bruke på å skrive nye søknader (som de per nå er nødt til å gjøre på fritiden) eller hjelpe instituttet med kortsiktige behov. Jeg er helt overbevist om at en forsker som ikke trenger å bekymre seg for permanente oppsigelser, men heller kan bruke energi på faget, er en gevinst for NTNU og gjør institusjonen mer konkurransedyktig overfor instituttsektoren om de gode forskerhodene.
Det vil også spare meg som forskningsgruppeleder fra å bruke veldig mye tid på rekrutteringsprosesser etter at en av mine forskere igjen har fått seg en bedre (dvs. reell fast) jobb.
Våg å satse på permanente forskerstillinger i grupper som har vist evne til å hente inn midler til NTNU. Hvis det ikke fungerer over tid og et forskningsfelt forsvinner helt pga. manglende finansiering, kan også folk i fast ansatte sies opp.
Å si opp flinke forskere som normalt er gode til å skaffe ekstern finansiering, men som står uten finansiering i en overgangsperiode, tjener verken forskerne eller NTNU i mine øyne.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
