Debatt

Mer enn bare hva man skal bli

Hvis vi måler verdi ut fra nytte og suksess i arbeidslivet, står vi på bar bakke hver gang det av en eller annen grunn kollapser, skriver Torbjørn Olseth.

Det er ikke overraskende at flere unge søkte seg mot historie og filosofi istedenfor de mer tydelig «nyttige» fagene, mener filosof Torbjørn Olseth:
Det er ikke overraskende at flere unge søkte seg mot historie og filosofi istedenfor de mer tydelig «nyttige» fagene, mener filosof Torbjørn Olseth:
Publisert

Mye har allerede blitt sagt om det nye forslaget om å basere finansiering på såkalt relevant jobb etter endt utdannelse, men det meste går på det (u)praktiske ved forslaget. Dermed går vi glipp av en langt viktigere diskusjon om det større bildet og spørsmålet om hva et universitet er og skal være.

Det å foreslå nytte som målestokk for finansiering er nemlig ikke bare et nøytralt påfunn utenfra som ikke endrer ved universitetets egenart. Et universitet er en av svært få gjenværende arenaer for å verdsette sannhetssøken og nysgjerrighet – verdier som inspirerer prosjekter med langt større horisonter enn det nyttens svært begrensede mikroskop kan gjøre.

Hvis vi måler verdi ut fra nytte og suksess i arbeidslivet, står vi på bar bakke hver gang det av en eller annen grunn kollapser.

Torbjørn Olseth, filosof

Der nytten retter seg mot et produkt som skal foreligge innen en tidsramme, vil sannhetssøken rette seg mot det tidløse, mot evighetens perspektiv, helt uten grenser. Historikeren abstraherer det som er et enkelt historisk fakta til en sannhet som gjelder hele menneskeheten; fysikeren strekker seg utenfor det kjente universet, «bortenfor big bang»; matematikeren opphøyer måling og telling til en ren sannhetskunst, og så videre og så videre.

Det er i kraft av å være en slik arena at universitetet er en samfunnsinstitusjon, en bærende søyle i samfunnet: Ved at forskere og studenter tillater seg å verdsette sannheten, blir universitetet et eksempel på at det er mulig å bry seg om mer enn bare hva man skal bli her i livet, uten dårlig samvittighet for at man ikke er nyttig. Det er en innsikt som gjør at man blir et mer helt menneske med flere bein å stå på, og som bør komme hele samfunnet til gode.

Med dette i mente blir det ekstra problematisk når forslagets tilhengere får det til å høres ut som om begrepene «samfunnets behov» og «arbeidslivets behov» er synonymer. At vi trenger andre verdier og andre arenaer enn arbeidslivet, burde være spesielt tydelig i dag når koronakrisen viser oss at arbeidslivets perspektiv og verdimodell knapt bærer oss ut i neste uke. Hvis vi måler verdi ut fra nytte og suksess i arbeidslivet, står vi på bar bakke hver gang det av en eller annen grunn kollapser.

Og det vil fortsette å kollapse, med ujevne mellomrom. At akkurat denne krisen nok går over, betyr ikke at man dermed har løst det dypere problemet, selve den underliggende Krisen som gjør at de små krisene kan og vil oppstå hver gang de riktige utløsende faktorene er til stede. En slik Krise finnes i ethvert prosjekt hvor én verdi er så enerådende at man skjærer vekk det som er godt ut fra andre målestokker: Det å snakke om svinn, unødvendig tidsbruk og hva som er bortkastet ut fra et rent nytteperspektiv, er noe annet enn å snakke om de samme tingene ut fra andre verdier, som sannhet eller rettferdighet.

Alle kjenner resultatet av vår tids endimensjonalitet: Produkter – varer og tjenester, ja, men også kunnskap og vedtak – som varer akkurat så kort som de må ut fra bestillingen eller lovverket. Det som kanskje ikke er like åpenbart, er at hele systemet opererer på samme måte, uten varige reserver eller andre ben å stå på. For å innse dette, må man nemlig ha et perspektiv utenfor nytten: Fra innsiden av nytten, er det tilstrekkelig at alt funker så lenge man selv lever, og så er det en forbedring at det kanskje varer i noen generasjoner. Til sammenligning vil sannhetssøkingens evige perspektiv redusere selv oljefondet, dette øyeblikkets nyttige redning, til et lite historisk sukk.

Det er sånn sett ikke overraskende at flere unge søkte seg mot historie og filosofi istedenfor de mer tydelig «nyttige» fagene: Om de ikke har et klart bilde av at noe er galt, eller nøyaktig hva som er galt, så fornemmer de det nok, og det gir selvfølgelig et lite håp for fremtiden. Problemet er at politikerne nå ønsker å frata dem selv denne lille muligheten til å å gjøre opprør, til å bry seg, til å orientere seg, og til å være med på å bygge en bedre verden en gang i fremtiden.

Med det sagt, er det nødvendig å påpeke at nytten allerede har blitt såpass enerådende at vi må bestrebe oss ekstra på å unngå å konvertere sannhet til nytte via et grep som tilsynelatende skjer nærmest automatisk når man diskuterer dette: Poenget her er ikke at det å søke sannhet «egentlig» gir oss noe nyttig, for eksempel såkalt fleksible og omstillingsdyktige arbeidstakere som kan drive fremtidens innovasjon fremover, eller et mer stabilt samfunn. Den typen ting er i høyden heldige bieffekter. Sannhet er og må være et gode i seg selv, uten henvisning til noe annet, og vi trenger universitetene for å hevde sannhetens verdi. Da kan vi ikke gå inn for å redusere dem til nærsynte arbeidstakerfabrikker.