Debatt

Mennesker er samfunnsborgere, ikke bare arbeidstakere

Stortingsvedtaket om arbeidslivsrelevans undergraver ikke bare humanistiske og samfunnsvitenskapelige utdanninger, men hele hensikten med høyere utdanning, skriver Sofie Lekve.

Ett spørsmål trer fram i lys av dette stortingsvedtaket: Hvorfor ha høyere utdanning i det hele tatt, spør Sofie Lekve.
Ett spørsmål trer fram i lys av dette stortingsvedtaket: Hvorfor ha høyere utdanning i det hele tatt, spør Sofie Lekve.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den siste tiden har det vært stor debatt rundt stortingets vedtak til ny finansieringsmodell for høyere utdanning. De har vedtatt en modell som gir økonomisk gevinst for studieprogram som har sterk arbeidslivsrelevans.

Jeg mener det er viktig at vi ser nærmere på formålet til dette vedtaket. Det kan nemlig bygge på noen uheldige underliggende premisser.

Arbeidsrelevansmeldingen fra regjeringen 2019 er en grunn til å være skeptisk til vedtaket. Den poengterer for eksempel at det er god kvalitet i dagens arbeidsmarked og at så å si alle får jobb. Det er derfor ikke helt tydelig hvorfor et kriterium om arbeidslivsrelevans i finansieringsmodellen er en god idé.

Det bør ikke være en overraskelse at dette vedtaket kommer til å ramme samfunnsvitenskapelige og humanistiske studieprogram hardt. Dette vedtaket, uttalelser fra Roy Steffensen i Frp om at «ingen roper etter filosofer» og det faktum at Danmark innførte lignende tiltak og så en signifikant nedgang i antall humaniorastudenter, bidrar til å skape en frykt for disse fagenes fremtid.

Til tross for at det ofte spøkes om at humanister ikke får seg jobb etter endt utdanning, stemmer faktisk ikke dette med virkeligheten. En NIFU-rapport fra 2018 viste at 83,8 prosent av humanoriastudenter hadde relevant jobb to til tre år etter studiene, sammenlignet med 88,8 prosent av realistene.

På mange måter kan dette stortingsvedtaket anses som et angrep på humanistiske og samfunnsvitenskapelige studieprogram. For oss humanister er det ikke nødvendigvis en åpenbar direkte kobling mellom utdanningen vår og fremtidig arbeidsliv, slik det er for dem som tar en profesjonsutdanning.

Disse utdanningene er enormt fleksible og anvendelige. Det betyr at man lærer seg relevant kunnskap og ferdigheter for mange ulike jobber. Problemet er likevel ikke kun det at disse to fagområdene nå står i fare for å svekkes. Det mest alvorlige ved dette stortingsvedtaket er at når en stiller spørsmålstegn ved verdien av samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, så stiller en i forlengelse også spørsmålstegn ved hele universitetssystemet.

Dette Stortingsvedtaket undergraver ikke kun disse to fagområdene – men også alt universitetet står for.

Hva er egentlig hensikten med høyere utdanning, hvis måten vi verdsetter fag på er basert på hvor raskt studentene kommer ut i relevant arbeid? Det tradisjonelle skillet mellom universiteter og høgskoler har sånn sett noe for seg. Tidligere var skillet klart. Høgskolene tilbød konkrete utdanninger, med en tydelig jobb på andre siden, mens universitetene kunne utdanne folk med ulike typer kompetanser, og fokusere på forskningsbasert utdanning. Kravet om ett semester med ex.phil. ved universitetene er derfor grunnleggende.

En universitetsutdanning betyr at man har opparbeidet seg en kunnskapspakke, og evner å reflektere kritisk om det man har lært. Det er nettopp her verdien til humanistiske og samfunnsvitenskapelige studieprogram ligger. Mange vil nok mene at dette skillet mellom høgskole og universitet begynner å bli mer og mer utydelig, og at vi ser en tendens til at kravet til kritisk tenkning og refleksjon ved universitetet må vike til fordel for andre krav. Det er ikke et gode for samfunnet om det kritiske elementet fra høyere utdanning forsvinner.

Det paradoksale med stortingsvedtaket er at samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag har et stort potensiale til å oppnå det det virker som opposisjonspartiene ønsker, nemlig å utdanne ledere, grundere og individer som kan bidra til å løse verdensproblemer.

Stortingsvedtaket bærer preg av et snevert syn på både arbeidsmarkedet og samfunnet vårt som helhet. Mange har med rette påpekt at vi ikke kan spå om framtiden. Med økt robotisering og stadig mer kunstig intelligens, vet vi også at mye mest sannsynlig vil se svært annerledes ut om 10-30 år. Da kan det godt være at det er de fleksible utdanningene som vil være mest tilpasningsdyktige og mest attraktive for arbeidsgivere. Isåfall er det humanistene og samfunnsviterne som blir vinnerne.

Samfunn som undervurderer analytikere, tenkere og eksperter på kritisk tenkning vil ikke lede til et åpent og demokratiske samfunn som de aller fleste sannsynligvis ønsker for fremtidens Norge. Samfunn som dette har historisk sett heller ikke ført til gode levevilkår for sine borgere. Dette er noe en historiker eller samfunnsviter kunne utgreiet mer om, så fremt de får midler til å oppretteholde sine fagfelt.

Ett spørsmål trer fram i lys av dette stortingsvedtaket: Hvorfor ha høyere utdanning i det hele tatt? Skal vi følge Stortingsforslaget sin tankerekke kunne vi like godt opprettet mange ulike trainee-programmer som var direkte yrkesrettet. Dette kunne vært mye mer kostnadseffektivt. Da kunne man fokusert på å undervise kun det man tenker det er relevant for dette individet å ha kunnskap om for å gjennomføre jobben deres. Unge videregåendeelever kunne lett funnet seg et spor som førte rett til en fastsatt jobb. De ville ikke fått mye fleksibilitet, men de hadde unngått et dyrt studielån da.

Men dette er ikke det samfunnet vi ønsker oss. Skal vi tro det som står i arbeidslivsrelevansmeldingen, så er det heller ikke et slikt samfunn regjeringen har til hensikt å skape. Da kan en spørre seg hvorfor de nå har vedtatt en endring som kan føre de i en helt annen retning.

Mennesker er samfunnsborgere, ikke bare arbeidstakere.

Samfunnet har godt av å ha variert ekspertise blant sine borgere, og vi som borgere vil trives i et samfunn som verdsetter alle elementer av menneskelig kunnskap og fremgang. Stortingsflertallet bør absolutt revurdere hensikten med dette vedtaket, og hvorvidt det finnes andre måter å bidra til å styrke arbeidslivet enn å knytte arbeidslivsrelevans til et nytt finansieringssystem.