— Jeg tror ikke problemet er at mennene ikke ønsker kvinner i faget. Det virker heller mer som om filosofiens tradisjoner har bundet oss fast slik at vi, ironisk nok, ikke klarer å tenke på nye måter, skriver filosof, Sofie Lekve. Foto: Universitetet i Bergen
— Jeg tror ikke problemet er at mennene ikke ønsker kvinner i faget. Det virker heller mer som om filosofiens tradisjoner har bundet oss fast slik at vi, ironisk nok, ikke klarer å tenke på nye måter, skriver filosof, Sofie Lekve. Foto: Universitetet i Bergen

Dette tenker jeg fordi jeg er kvinne

Kjønn og filosofi. Jeg foreslår at vi forsøker å gjøre en endring i holdningene våre. Ikke i likestillingens navn, men ut av en lidenskap for faget filosofi, skriver filosof Sofie Lekve.

Publisert   Sist oppdatert

Det ble nylig kjent at NTNU har ansatt ti menn i ti vitenskapelige stillinger i filosofi og ex.phil. Dette til tross for at 31 prosent av søkerne var kvinner. Dette er ikke unikt for NTNU, men en del av en gjennomgående trend innenfor filosofi.

Både i Norge og i resten av verden er filosofi et av fagene hvor kvinner er mest underrepresentert. Det er generelt et sterkt mindretall av kvinner helt fra bachelornivå til professornivå.

På mange måter kan man si at filosofi er den ultimate likestilleren - der kjønn, alder og bakgrunn ikke spiller noen rolle for å kunne delta i diskusjonen.
Sofie Lekve
Filosof

Kjønnskvotering har allerede blitt brukt ved flere ansettelser, men det virker å ha liten effekt. Samtidig er det et fåtall av oss kvinner som ønsker å fortsette med akademisk filosofi. Hvorfor er det sånn?

Filosofi er et fag som krever sterke analytiske ferdigheter, noe man får utviklet godt i løpet av studietiden. Mange av diskusjonene innenfor dette faget handler om abstrakte ideer og hypotetiske situasjoner, og man må ha god konsentrasjonsevne samt evne til å holde hodet kaldt, for å klare å drive med filosofi på et høyt nivå.

En filosofs verdi ligger i de filosofiske evnene han eller hun har klart å utvikle, ikke nødvendigvis i den spesifikke kunnskapspakken de har opparbeidet seg. Ett av de mest positive aspektene ved filosofi er at det beste argumentet alltid vinner frem, uansett hvem det er som har argumentert for det.

På mange måter kan man si at filosofi er den ultimate likestilleren - der kjønn, alder og bakgrunn ikke spiller noen rolle for å kunne delta i diskusjonen. Selv om filosofi har dette potensialet, blir det, i de fleste tilfeller likevel ikke sånn. Dette er fordi det ikke er noen mennesker som eksisterer i et vakuum, og det er ingen fagfelt som er strukturert uten tradisjoner.

Jeg fikk ofte høre av medstudenter i studietiden min at «det tenker du fordi du er kvinne». Dette fikk jeg gjerne høre i diskusjon med flere andre menn. Det er veldig vanskelig å argumentere mot det faktum at man har kommet frem til argumenter på bakgrunn av hvem man er. Fordi, man har jo det.

Jeg er kvinne, og jeg vet ikke hvordan det er å ikke være kvinne. Argumentene mine vil, på sett og vis bli formet av at jeg er kvinne, like mye som argumentene mine er formet av at jeg er norsk, at jeg er 26 år gammel, eller at jeg har vokst opp i to ulike land.

Jeg kan ikke skille meg selv fra min egen historie, og mitt påfølgende tankemønster. I ettertid kan jeg selvsagt forstå at utsagn som «det tenker du fordi du er kvinne» er et slags personangrep, og at det å stille spørsmålstegn ved det psykologiske grunnlaget for at en velger et argument er mindre relevant enn å se på argumentet i seg selv.

Likevel er slike utsagn symptomatiske på et større problem filosofien har, nemlig dens historiske kontekst, og det faktum at kvinner ikke har vært med på å forme faget.

Det er ingen hemmelighet at kvinner og menn tenker forskjellig. Kvinnehjernen er på ingen måte mindre kapabel til å tenke analytisk, men måten vi former argumenter på, og måten vi kritiserer argumenter på, er forskjellig. Etter seks år i et filosofisk miljø, er dette en solid erfaring jeg har bygget opp over tid.

Vestlig filosofi idag er sterkt preget av en ekstremt kategorisk måte å tenke på. Dette passer godt overens med måten de fleste menn tradisjonelt tenker på. Kvinner derimot, vil generelt sett tenke mer nettverksorientert - ved å trekke koblinger mellom ulike situasjoner og argumenter.

Filosofien bærer veldig preg av den kategoriske måten å tenke på. Til en så sterk grad at man tenker at dette er det som er filosofi. Det er klart at filosofi handler om å definere på en presis måte, og om å argumentere på bakgrunn av prinsipper. Men dette utelukker ikke at en også kan se andre koblinger og sammenhenger.

Filosofi som tradisjon er skapt, opprettholdt og videreutviklet av menn. Dette kan vi ikke ignorere som en viktig faktor når vi stiller spørsmålstegn ved hvor kvinnene har blitt av.

De fleste kvinnene jeg kjenner som jobber innenfor akademisk filosofi idag, har klart å tilpasse seg til de kravene som er stilt innenfor filosofifaget. Likevel opplever jeg ofte at jeg har en annen innfallsvinkel enn mine mannlige kollegaer - nettopp fordi jeg tenker på en annen måte.

Hvis vi skal kunne gjøre noe med mangelen på kvinner i filosofi, må vi snu oss mot faget filosofi, og ikke mennene som utgjør majoriteten av det. Vi må være åpne for nye måter å tenke på og nye måter å drive med filosofi på, for å kunne løse dette problemet.

Men dette må da nødvendigvis også gjøres av de samme mennene som i dag utgjør faget. Hvordan dette skal gjøres i praksis er ikke lett å se for seg. Et forslag er å revurdere hva det er som gjør at et forskningsprosjekt oppleves som interessant eller ikke.

I tillegg bør det gjøres et forsøk på å invitere til nye måter å tenke på når vi diskuterer filosofi. At vi ikke alltid faller inn i kjente mønstre som gjør at vi stanger hodet mot veggen.

Jeg vil gjerne presisere at dette selvsagt ikke gjelder alle menn. Like mye som at det ikke gjelder alle kvinner. Men hvis vi leter etter en overordnet forklaring på de generelle ulikhetene, kan vi finne svar i fagets historie.

I tillegg vil jeg gjerne poengtere at noen av de som har støttet meg mest i min tid med akademisk filosofi har vært nettopp menn. Jeg hadde en fantastisk mannlig veileder på masteroppgaven min, og har opplevd at flere av de mannlige filosofene på mitt eget institutt har heiet på meg, like mye som de kvinnelige filosofene.

Jeg tror ikke problemet er at mennene ikke ønsker kvinner i faget. Det virker heller mer som om filosofiens tradisjoner har bundet oss fast slik at vi, ironisk nok, ikke klarer å tenke på nye måter. Men det er likevel ikke til å stikke under en stol at hvis det er menn som sitter i komiteene, og det er menn som velger prosjektene, så er det også de prosjektene menn synes er interessante som vinner frem.

Jeg foreslår at vi forsøker å gjøre en endring i holdningene våre. Ikke i likestillingens navn, men ut av en lidenskap for faget filosofi.

Ikke bare for å skape bedre kjønnsbalanse, eller for å bedre signalet vi sender til nye studenter, men for faget filosofi. Det er ikke bare sånn at kvinner er tjent med å få større tilgang på filosofi - filosofi er også tjent med å få mer tilgang til kvinner.