Mener Borten Moe ligner på Hernes: «Ikke noe nytt at politikerne griper direkte inn»

En trussel mot universitetenes selvråderett? Brudd med styringstradisjoner? Lovbrudd?

— I et historisk perspektiv er Ola Borten Moes inngripen i Nesna en vending tilbake til tiden før Kvalitetsreformen, sier professor ved OsloMet, Kim Helsvig.

Helsvig er ekspert på utdanningshistorie og har blant annet skrevet Kunnskapsdepartementets historie.

Det har ikke manglet på kritiske rektorer etter at regjeringen påla Nord universitet å gjenopprette lærerutdanningen på Nesna på Helgeland, i strid med Nord-styrets vedtak om å legge ned. Senest 14. desember sendte Universitets- og høgskolerådet (UHR) et brev til statsråd Ola Borten Moe der interesseorganisasjonen krever «respekt (…) for universitetenes og høyskolenes autonomi». Styringsdialogen bør begrenses til tildelingsbrev og etatsstyringsmøter, mener UHR.

Tidligere styremedlem ved Nord universitet, Espen Leirset, uttrykte seg denne uka sterkt kritisk til Borten Moe og regjeringens beslutning. Den er ren overkjøring av styringsretten og må få etterspill, mener Leirset, som ønsker en offentlig gjennomgang av Nesna-saken.

— Det er ikke til å leve med at man har en lov som regjeringen ikke forholder seg til, sa Leirset med henvisning til Universitets- og høyskoleloven.

Nesna og Nord universitet

Beskylder Borten Moe for lovbrudd og populisme etter snuoperasjon for Nesna

— Fullt mulig å gripe inn

Men om man retter blikket forbi de siste 20 årenes reformer, representerer ikke statsrådens inngripende styring noe brudd med styringstradisjonen, ifølge Kim Helsvig. Tvert imot vender Borten Moe tilbake til grep som ligner på de forgjengerne hans har tatt:

— Det er ikke noe nytt at politikerne griper direkte inn og sier hvordan de vil ha det. Det har det alltid vært åpning for, selv om prinsippet etter universitetsloven i 2005 har vært utstrakt selvstyre for institusjonene. Men når styrene gjør noe politikerne ikke ønsker, er det fullt mulig å gripe inn. Det Borten Moe gjør, er ganske parallelt til det Gudmund Hernes i sin tid gjorde, er Helsvigs analyse.

nesna-saken

Rektorer protesterer mot styring fra Kongens bord

Utdanningshistorikeren peker på de store merkesteinene i nyere norsk utdanningshistorie: Arbeiderpartistatsråden Gudmund Hernes’ reformprogram på 1990-tallet. Kvalitetsreformen, som ble innført under Høyre-statsråden Kristin Clemet på begynnelsen av 2000-tallet, som en forlengelse av den europeiske Bolognaprosessen. Og endringen av universitets- og høgskoleloven i 2005, som endret sammensetningen av styrene på institusjonene.

Både mer og mindre autonomi

— Tidligere var alltid de faglig ansatte i flertall i styrene. Men herifra ble kravet at fire eksterne skulle utnevnes av departementet. Kun tre av elleve styremedlemmer var etter dette ansatte i undervisnings- og forskerstillinger. Og det var disse styrene med flertall av departementsoppnevnte representanter og teknisk og administrativt ansatte som nå fikk en større grad av autonomi, sier Helsvig.

Forskjellen fra tidligere var innholdet i autonomien.

— Fram til 1980-tallet hadde institusjonene i praksis høy grad av autonomi, de var lenge det Fredrik Thue (historiker, red.anm.) og jeg litt spissformulert kalte «En selvstyrt republikk av professorer» i historien om UiO i perioden 1945-1975. Idealet var faglig autonomi. Etter Kvalitetsreformen og den nye universitetsloven handlet autonomi om at styrene skulle kunne gjøre strategiske grep for å tilpasse institusjonen til hva studentene og næringslivet etterspør av utdanning og forskning, sier Helsvig.

Dette er gjennomgående i hele Europa etter Bolognaprosessen, mener han:

— Vi har fått en paradoksal situasjon der institusjonene har fått mer autonomi, mens den faglige autonomien er blitt mindre. Etter Kvalitetsreformen har styrene beveget seg fra å være institusjonenes og de vitenskapelige ansattes representant overfor myndighetene, til i større grad å bli myndighetenes forlengede arm inn i institusjonene. Ofte har styrenes disposisjoner vært i strid med det vitenskapelig ansatte har ønsket seg, sier Helsvig.

«Har litt Hernes i seg»

Professoren mener Borten Moe minner om Gudmund Hernes med sin standhaftige styringsvilje.

— Som statsråd tok Hernes kraftig politisk grep for å få kontroll på sektoren. 98 statlige høyskoler ble til 26 regionale høyskoler i 1994. Hernes sa at det i stor grad var opp til den enkelte institusjonen å bestemme innholdet i fag og undervisning. Men kom det til konflikt mellom institusjonen og departementet var Hernes klar i talen: «Da er det vi som bestemmer!».

Bakgrunnen for Hernes’ reformer var blant annet et ønske om å få orden på det han oppfattet som en viltvoksende høgskolesektor i kjølvannet av et annet stort reformgrep på 1970-tallet. Da ble et nytt masseutdanningssystem utviklet med arbeidsdelingen mellom (distrikts)høgskoler og universiteter, basert på innstillingene fra Ottosen-komiteen.

— Måten Borten Moe markerer seg overfor sektoren på, viser at han har litt Hernes i seg. Han bryter i større eller mindre grad med tanken i Kvalitetsreformen, sier Helsvig.

Om Borten Moe og regjeringen vil sette enn ny merkestein etter seg i utdanningshistorien, gjenstår å se.

— Jeg tror ikke regjeringen kommer til å skrote styringssystemet, men det er kommet et klart signal om at det ligger klarere politiske forventninger til styrene enn før.