Debatt ● Kristian Gundersen
Grunnforskning: Bjelken i universitetets øye
– Skal dere fortsette å holde oss for narr i universitetets aulaer? spør Kristian Gundersen.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Det er nesten så man må klype seg i armen. I en pågående debatt i Khrono hevdes det at det drives det for mye grunnforskning. For meg oppleves det som grunnforskningen har vært under angrep i det minste siden vi mistet et eget forskningsråd for slikt for 30 år siden.
Hittil har det i det minste i festtalene gitt retorisk støtte for grunnforskningen, men nå kommer det et frontalangrep i en rapport fra Forskningsrådet, det er blitt for mye grunnforskning, og for lite anvendt forskning, og selveste preses i Det norske Vitenskapsakademi, Lise Øvreås, nører opp under myten om elfenbenstårnet «Tidligere satte universitetene seg på en pidestall med grunnforskningen som det hellige. … Det trekker i retning av at vi ser forskningen mer i lys av samfunnsnytte». Det kunne være interessant å høre i hvilken periode hun mener universitetene drev med unyttig forskning på pidestallen?
Mitt eget forskningsfelt er hvordan fysisk aktivitet påvirker muskelcellene. Dette har selvsagt stor helsemessig betydning, et eksempel er tap av muskelmasse og kraft hos eldre som det stadig blir flere av, en slags fysisk Alzheimer. Min egen vurdering er at vi bruker for mye energi på anvendt forskning her, mens det som mangler for å komme videre er en bedre forståelse av de grunnleggende cellebiologiske prosessene som regulerer muskelmassen. Dette får man ikke penger til, og jeg må velge mindre viktige prosjekter. Økningen i anvendt forskning på bekostning av grunnleggende forskning er i mitt felt altså ikke et faglig valg, men et finansieringsartefakt.
Selv under en intervjurunde med tanke på en SFF-tildeling, som jo skal være det frieste og mest langsiktige vi har av forskning ble vi spurt om «who are the stakeholders» og «what is the research needed right now». De burde heller spurt om hva nytt vi kunne lære.
På tross at det er flere forskere enn i noen annen historisk epoke har mangelen på store vitenskapelige gjennombrudd i vår tid fått økende oppmerksomhet, og kanskje er årsaken nettopp kortsiktigheten. I bakspeilet er det synd vi lot forskere fomle rundt med den unyttige elektromagnetismen på 1800-tallet, tenk ellers hvilke fabelaktige oljelamper, roperter, og semaforsystemer vi kunne hatt utviklet!
Det er neppe tvil om at grunnleggende forskning nå strupes bevilgningsmessig. For eksempel fikk hele miljøet av preklinisk medisin og biologi ved Universitetet i Oslo med hundrevis av forskere kun tildelt ett forskerprosjekt under FRIPRO-ordningen sist. I år kan vi ikke søke, for Ola Borten Moe mener vi har brukt for mye penger på grunnforskning her i landet.
Ser man på tallene har forholdet mellom anvendt- og grunnforskning for hele Norge, slik fagmiljøene rapporterer det, vært temmelig stabilt i dette årtusen, men det er skjedd en dramatisk endring i Universitets og høyskole sektoren (se Figur). Fra en andel på 55-60% fram til 2005, har grunnforskningen nå falt til 45-47% av forskningsinnsatsen de siste årene. Altså en nedgang som nærmer seg 1/4.
I 2017 ble det trolig for første gang i historien drevet mer anvendt forskning enn grunnforskning i sektoren. Dette har skjedd i fravær av en debatt om hva verdens rikeste land bør bidra med i produksjonen av ny grunnleggende viten for menneskeheten, og om behovet i et lite land for å ha folk som er i forskningsfronten i alle felt fra molekylærbiologi til matematikk. Ola Borten Moe burde ikke bare være opptatt av nasjonal beredskap for korn, men også for kunnskap.
På sett og vis er vitenskapsakademiets leder prisverdig ærlig, for jeg har hørt festtaler fra universitetsledere om betydningen av grunnforskning i 35 år. Om de ikke bare holder oss med godt prat er det på tide de «put their money where their mouth is».
Norske universiteter har en betydelig finansiering, og ved de gamle universitetene skal omtrent halvparten av virksomheten være forskning. Politikerne regner slik når vi kritiserer dem for å styre forskningen for sterkt. Bruker så institusjonene disse pengene slik at forskerne fritt kan forfølge siden egne ideer? Nei de lager også allehånde forskningsprogrammer og føringer for å tekkes det de tror det politiske Norge ønsker seg, eller som de selv mener er politisk viktig. Universitetene som ikke lenger er styrt av forskerne styrer altså forskningsmidlene ganske hardt selv.
For den som kom til Blindern med en drøm om å kunne forfølge sine beste ideer er det blitt stedet der slike drømmer dør. Dette gjelder særlig eksperimentelle fag. I Norge har forskerne fremdeles sin faste lønn, men det er i praksis ikke interne midler til å forske for. Forskerne er tvert imot buret inne ved at all virksomhet må betales for.
Jeg har selv skaffet midler til et mikroskop som jeg ikke har råd til å bruke fordi instituttet har en «beskatning» som kalles «leiested». Ulike andre «avgifter» er økende, jeg ble spurt om en utenlandsk forsker som ville jobbe sammen med meg også kunne betale «leiested», selv har jeg som gjest i utlandet aldri betalt for slikt. Det kreves nå også en avgift for å skaffe en norsk samarbeidspartner gjesteforskerplass. Det er knapt mulig å drive forskning med masterstudenter på laboratoriet uten eksterne bevilgninger fordi universitetets driftsmidler ikke er tilstrekkelige. Og slik kunne man fortsette.
Om det var vilje er det nok penger i systemet til at den enkelte professor kunne få tildelt en stipendiat og en rimelig driftsbevilgning mesteparten av tiden. Men det ville kreve at man sluttet med ulike «strategier» og programmer. Jeg ønsker et klart svar fra rektorene om det er vilje til endring, eller skal dere fortsette å holde oss for narr i universitetets aulaer?
