Debatt: Marit Kirkevold, Oslomet

Medisinsk fakultets utradering av sykepleie er historieløst og reaksjonært

Universitetet i Oslo vil utradere Norges første høyere sykepleieutdanning og forskning fra sin portefølje for å spare 4,3 stillinger.

Marit Kirkevold etterlyser mekanismer som regulerer dimensjonering av sykepleier utdanning i sektoren
Marit Kirkevold etterlyser mekanismer som regulerer dimensjonering av sykepleier utdanning i sektoren
Publisert Oppdatert

I 1985 ble Norges sykepleierhøyskole (etablert, finansiert og drevet av Norsk sykepleieforbund siden opprettelsen i 1923), overført til Universitetet i Oslo. Overføringen skjedde etter flere års utredninger, med sterk støtte av professor og daværende rektor Inge Lønning, på tross av betydelig skepsis fra flere fagmiljøer ved UiO. Når universitetskollegiet til sist besluttet å overta høyskolen, var det i lys av at svært mange utenlandske universiteter i årevis hadde hatt «Schools of nursing» som drev universitetsutdanning av sykepleiere på bachelor, master og doktorgradsnivå og forsket på problemstillinger av relevans for å bedre sykepleie og omsorg til pasienter både i sykehus og i kommunehelsetjenesten.

Norske myndigheter hadde siden midten av 1970-tallet arbeidet for å heve nivået og kvaliteten av profesjonsutdanningene innen helse, inklusive sykepleierutdanningen, og anså det nødvendig at lærerne ved disse utdanningene hadde akademisk skolering.

En meget viktig oppgave for det nye Institutt for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo, som ved starten var plassert direkte under universitetets kollegium, var å utdanne lektorer til de nye høgskolene som ble etablert på 1970- og 80-tallet. I løpet av få år bidro instituttet i betydelig grad til at lærerne ved sykepleierskolene over hele Norge møtte kvalifikasjonskravene som myndighetene stilte. I mellomtiden økte kravene, og doktorgrad ble det nye kravet for å inneha ledende akademiske stillinger også ved høgskolene. Institutt for sykepleievitenskap tok igjen utfordringen og etablerte et eget doktorgradsprogram alt i 1991, i samarbeid med Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

Institutt for sykepleievitenskap ble, etter en lengre intern prosess, flyttet til Det medisinske fakultet i 1993. Det var delte meninger, både ved fakultetet og instituttet, om denne tilhørigheten var den beste for instituttet. Men daværende ledelse ved Det medisinske fakultet gjorde det klart at akademisk utdanning av sykepleiere og økt forskning innen klinisk sykepleie var av stor betydning for å bedre helsetjenestenes kvalitet og effektivitet. De ønsket derfor Institutt for sykepleievitenskap velkommen på tross av motstand og mangel på entusiasme blant mange fagmiljøer ved fakultetet.

Institutt for sykepleievitenskap har siden overføringen til Medisinsk fakultet arbeidet målrettet for å møte økende krav både til akademisk utdanning og forskning. Utdanningen, som fra starten var bygget opp som et profesjonsstudium etter inspirasjon fra bl.a. medisin, ble etter hvert endret for å tilpasse seg de nye Bologna-reglene med bachelor, master og PhD-grader. Forskningen, som tidligere hentet inspirasjon både fra samfunnsvitenskap og medisin, ble mer og mer klinisk rettet. Doktorgradene var i stor grad rettet mot kliniske problemstillinger, selv om forskningen også hentet metodisk og teoretisk inspirasjon fra samfunnsvitenskap og humaniora. Man tilpasset seg et fakultet som i stor grad fokuserte på klinisk forskning.

I løpet av de vel 25 årene ved Det medisinske fakultet har fagmiljøet etablert seg som et sterkt forskningsmiljø, med en sterk forskningsportefølje og mange eksternt finansierte prosjekter. Miljøet har vært nasjonalt ledende og har bidratt med mange innovative initiativer for å bedre helsetjenesten generelt og sykepleietjenesten spesielt. Blant annet var instituttet tidlig ute med forskning innen kommunehelsetjenesten. Det tok initiativ til og ledet etableringen av undervisningssykehjem i 1997, som etter hvert resulterte i utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenesten i alle fylker i Norge, finansiert over statsbudsjettet. Disse sentrene har bidratt til en betydelig faglig utvikling i sykehjemstjenesten og hjemmesykepleien i Norge. Innovasjonsprosjektet har fått oppmerksomhet internasjonalt som et viktig tiltak for å bedre eldreomsorgen og det finnes lignende initiativer både i Canada, Australia og Skottland, bl.a etter inspirasjon fra Norge og UiO. Fagmiljøet var også tidlig ute med å jobbe i tett samarbeid med sykehusene for å drive forskning og forskerutdanning som bidro til bedrede sykepleietjenester i sykehusene og til bedre samhandling på tvers av sykehus og kommunehelsetjenesten.

Man mistet også råderetten for utviklingen av forskningen og faget.

Marit Kirkevold, instituttleder OsloMet

Til tross for den betydelige utviklingen, mistet Institutt for sykepleievitenskap etter hvert sin instituttstatus og ble innlemmet i det som nå er Institutt for helse og samfunn. Dermed mistet man også råderetten for utviklingen av forskningen og faget.

I 2011 tok fagmiljøet initiativ til å etablere det første programmet i avansert klinisk sykepleie rettet mot de kommunale helse- og omsorgstjenestene i Norge. Programmet dannet modell for det som nå etableres som en ny type rolle i kommunehelsetjenesten, altså rollen som allmennsykepleier, for å møte utfordringene med stadig eldre og kronisk syke pasienter som skal behandles og følges opp hjemme.

Gjennom sin utadrettede virksomhet og samarbeid med mange fagmiljøer, utstrakt utdanningsvirksomhet for å kvalifisere lærere ved sykepleierhøgskolene først på masternivå og deretter på PhD-nivå, har det sykepleiefaglige miljøet ved UiO etter hvert utdannet sine egne konkurrenter. Nå finnes det en rekke masterprogrammer og PhD-programmer for sykepleiere på høgskolene og de nye universitetene.

Det sykepleiefaglige miljøet møtte de endrede vilkårene ved å tilpasse sine programmer til nye rammebetingelser. Det opprinnelige forskningsrettede masterprogrammet og det nye klinisk-rettede masterprogrammet etablerte gode synergier og opprettholdt til sammen tilstrekkelig rekruttering til å opprettholde et godt, stimulerende og nytenkende faglig miljø for studentene i tråd med myndighetenes krav. Begge programmene var rettet mot å utdanne godt skolerte og kritisk reflekterende sykepleiere som kan bidra til den nyorienteringen som den norske helsetjenesten nå trenger.

Likevel valgte ledelsen for det nåværende Institutt for helse og samfunn å iverksette tiltak som systematisk bidro til å strupe fagmiljøet. Ved å presse igjennom nedleggelsen av det ene programmet (master i sykepleievitenskap), underminerte de også grunnlaget for det andre. Det reelle grunnlaget for beslutningen var å redusere faren for dårlig rekruttering til noen av de andre programmene ved instituttet. Programmet ble ofret for at andre program skulle overleve til tross for at kandidatene var etterspurt i helsetjenesten.

Imens har fagmiljøet ved sykepleievitenskap fortsatt å utdanne godt kvalifiserte kandidater i sin kliniske master som er meget etterspurt i tjenestene. Og de få ansatte fortsetter med høy grad av publisering i anerkjente internasjonale tidsskrifter og å hente inn eksternt finansiering til sin forskning, inklusive EU-midler, i større omfang enn flere andre miljøer ved instituttet og fakultet.

Medisinsk fakultets utradering av sykepleie er historieløst, reaksjonært og viser en ansvarsfraskrivelse som er hårreisende.

Marit Kirkevold, instituttleder OsloMet

Men den systematiske nedbyggingen fortsetter likefullt. Høy forskningsproduksjon, stor samfunnsrelevans, stor grad av internasjonalt samarbeid har ingen betydning eller verdi for det nåværende instituttet. Ved å strupe fagmiljøet langsomt kan instituttet spare inn 4,3 faste stillinger. Ja, du leste riktig. Et fagmiljø som har vært et nøkkelmiljø innen sykepleie nasjonalt siden 1923 (og hadde 12 stillinger i medgift), og som UiO har vært vertskap for i 35 år, er nå i ferd med å bli utradert fordi Institutt for helse og samfunn ser muligheten for å spare 4,3 faste stillinger. Det er ingen faglige argumenter for nedleggelsen – kun rent økonomiske. Men det er altså kun småpenger å spare.

Dermed må man spørre seg - kanskje er den egentlige grunnen til at miljøet nå søkes nedlagt at skeptikerne som ikke ønsket sykepleie velkommen til Det medisinske fakultet i 1993 endelig har klart å få sin vilje gjennom. Men et medisinsk fakultet uten et sterkt sykepleiefaglig miljø er en raritet i dagens universitetsverden. Mange sterke universiteter med medisinske fakulteter både i Norden og internasjonalt, har også sterke forskningsmiljøer innen sykepleie.

Det medisinske fakultets utradering av sykepleie er historieløst, reaksjonært og viser en ansvarsfraskrivelse som er hårreisende. Og det for å spare 4,3 faste stillinger. Imens er koronakrisen voksende og både den kortsiktige og den langsiktige samfunnsutviklingen viser at Norge kommer til å mangle svært mange sykepleiere i fremtiden – sykepleiere som kan reflektere kritisk og bidra til innovasjon gjennom forskning og fagutvikling. Universitetet i Oslo er i ferd med å beslutte at dette er en for dyr virksomhet for dem - 4,3 faste stillinger for dyrt.

Marit Kirkevold er tidligere instituttleder og avdelingsleder ved Institutt for sykepleievitenskap/Avdeling for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo. Nå er hun instituttleder ved Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved OsloMet. Dette innlegget er skrevet på egne vegne, ikke som representant for instituttet hun leder.

Powered by Labrador CMS