Debatt ● Vibeke Bjarnø og Finn Aarsæther
Må ha doktorgrad, men trenger ikke å kunne norsk
Kritikk av rekrutteringspolitikken ved profesjonsuniversitetet OsloMet.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Tittelen på dette innlegget er inspirert av ei rektorbeslutning som fakultetene og sentrene ved OsloMet har måttet forholde seg til siden den blei lansert av daværende rektor Curt Rice i 2017:
- Vitenskapelige stillinger skal lyses ut med krav om minst førstekompetanse – det må tungtveiende grunner til for ikke å gjøre det, og det må søkes skriftlig om eventuelt unntak
- Alle undervisnings- og forskningsstillinger skal lyses ut internasjonalt, og det skal ikke stilles krav til norsk/skandinavisk ved ansettelsestidspunktet uten i særlige tilfeller.
Rektorbeslutninga skapte stor debatt da den kom, internt i fagmiljøene, og blant ledere, iallfall på det største fakultetet, Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI), der vi har vår tilhørighet. Bestemmelsen har i snart fire år vært kilde til misnøye og gnisninger mellom fakultetet og rektorat i en rekke ansettelsessaker.
La det være sagt med en gang: Vi er helt innforstått med, og vi støtter fullt ut, målet om at flest mulig av dem som arbeider i profesjonsutdanningene ved et universitet skal oppnå første- og/eller toppkompetanse og at vitenskapelig ansatte skal være involvert i forskningsaktiviteter i tillegg til undervisning og praksisoppfølging. Vi er også helt enig i at internasjonale nettverk og internasjonalisering av forskning og utdanning er nødvendig og viktig for å styrke kvaliteten i utdanningene våre.
Vi er imidlertid forrykende uenig i at OsloMet trenger et toppstyrt direktiv, som attpåtil er lite gjennomtenkt, for at vi skal kunne nå mål om førstekompetanse og internasjonalisering. Sett fra vårt ståsted er dette arbeidet noe vi selv best kan legge til rette for, ganske enkelt fordi det er fakultetene som besitter den fagligheten som trengs for å videreutvikle sine utdanningsprogrammer.
Og, ja, vi har et klart ansvar for å utvikle forskning relevant for utdanningene, men vi har også det samme ansvaret når det gjelder utdanning og praksis. Da kan vi rett og slett ikke ha det slik at vi er bundet av en rektorbeslutning som forteller oss at å søke etter en universitetslektor med solid yrkeserfaring fra norsk barnehage eller skole, ikke er mulig uten at vi først fyller ut en avviksmelding. Det er faglig sett lite gjennomtenkt, i tillegg til at det er personalpolitisk usedvanlig umusikalsk overfor alle de dyktige høgskole- og universitetslektorene som gjennom tidene har drevet store deler av profesjonsutdanningene våre. Vi kan heller ikke ha det slik at det betraktes som irrelevant om søkere til stillinger som lærerutdannere for norske barnehager og skoler behersker norsk/skandinavisk ved ansettelsestidspunktet.
Fagmiljøene ved OsloMet har ikke anledning til å stille krav til beherskelse av universitetets hovedspråk ved ansettelse i vitenskapelige stillinger, uten i særlige tilfeller.
Vibeke Bjarnø og Finn Aarsæther, OsloMet
De største utdanningsprogrammene ved vårt fakultet er profesjonsutdanninger med obligatorisk, veileda praksis, ikke disiplinfaglige utdanningsprogram på et breddeuniversitet. Vi må opptre deretter og vise ansvarlighet overfor forskrifter om utdanning som vi er forplikta til å oppfylle. For eksempel Studietilsynsforskrifta, som pålegger alle utdanninger med obligatorisk praksis å ha ansatte med oppdatert kunnskap om hvordan virkeligheten er, i det arbeidslivet de utdanner til. Vårt mål i rekrutteringspolitikken er å arbeide systematisk for å få den riktige sammensetninga av kompetanser i personalet når det gjelder utdanning, forskning og praksis.
Spørsmålet om hvilket kompetansenivå stillinger i universitets- og høgskolesektoren skal ligge på, er diskutert i rapporten fra Stillingsstrukturutvalget, som hadde høringsfrist 23. august i år. Utvalget, som ellers er opptatt av fleksibilitet i sektoren, foreslår omtrent det samme som det som for tida gjelder ved OsloMet, nemlig at doktorgrad, eller tilsvarende, som hovedregel skal være et krav for ansettelse i akademia.
Samtidig er det interessant at utvalget vil ha unntak for dette kravet for undervisere og praksisveiledere i profesjonsfagene, og dermed viser forslaget noe større åpenhet enn det OsloMets rekrutteringspolitikk gjør per i dag. Fakultet LUI ved OsloMet har i sitt høringssvar tydelig signalisert at stillingsstrukturen i akademia må gi rom for ansettelse av universitetslektorer med lang erfaring fra praksisfeltet, selv om hovedtyngden som i framtida rekrutteres inn vil være søkere med førstekompetanse.
Heldigvis, og noe overraskende, tatt i betraktning gjeldende rektorbeslutning, er OsloMets høringssvar nært opp til fakultetets i dette spørsmålet: OsloMet støtter på generelt grunnlag et krav om førstekompetanse, så lenge det også tas høyde for at profesjonsuniversitetene har andre behov enn de tradisjonelle disiplinuniversitetene, og så lenge stillingsstrukturen anerkjenner behovet for bredde i rekrutteringa.
Dette innvarsler nye toner fra OsloMet, noe som er gledelig for oss, men foreløpig er det bare uforpliktende formuleringer i et høringssvar, og vi må fortsatt forholde oss til gjeldende rektorbeslutning, som peker på ensretting istedenfor mangfold.
De språkpolitiske retningslinjene for OsloMet, fastsatt av samme rektor i 2019, slår fast at norsk er hovedspråk ved universitetet, videre at norsk er det primære undervisningsspråket, at pensumlitteraturen hovedsakelig bør være på norsk og at skriftlige besvarelser leveres på norsk, eller et skandinavisk språk, med mindre noe annet er fastsatt i program- eller emneplanene.
Likevel er det altså slik at fagmiljøene som lyser ut stillinger ved OsloMet ikke har anledning til å stille krav til beherskelse av universitetets hovedspråk ved ansettelse i vitenskapelige stillinger, uten i særlige tilfeller. For det første er dette litt av et paradoks, for det andre avviker det klart fra stillingsannonser vi har sett ved en rekke norske, skandinaviske og europeiske universiteter.
Som vist åpnes det i rektorbeslutninga for å stille krav til kompetanse i norsk/skandinavisk i «særlige tilfeller», uten at dette utdypes eller eksemplifiseres. Erfaring fra ansettelsesprosesser i lærerutdanningene viser imidlertid at det er liten forståelse for det behovet lærerutdanningene har for å bruke norsk som fag- og kommunikasjonsspråk når vi utdanner framtidige yrkesutøvere til arbeidslivet i norske barnehager og skoler. Dette har vært, og er, ytterst ressurs- og tidkrevende.
Beslutninga om ikke å stille krav om norsk har blitt tatt uten at institusjonsnivået har lagt inn ekstra ressurser for å støtte enhetene som ansetter personer som ikke behersker språket. Videre gis den ansatte tre år til å lære norsk, men det har heller ikke blitt tatt institusjonelle grep for å legge til rette for systematikk i de ansattes språklæring.
Ved noen fakulteter og institutter får den internasjonalt ansatte tid på arbeidsplanen til å lære norsk, ved andre ikke. Så langt vi kjenner til, er det heller ingen konsekvenser for ansatte som ikke lærer seg norsk innen tre år slik det ble påkrevd i stillingenes utlysningstekster.
På utdanninger der arbeidsspråket i undervisning, veiledning, vurdering og praksis i all hovedsak er og må være norsk, blir det under slike forhold utfordrende å skaffe relevante arbeidsoppgaver til ansatte som ikke behersker språket. Vi har få, om noen, reine forskerstillinger, med unntak av enkelte stipendiatstillinger, som for øvrig også i all hovedsak beskjeftiger seg med datainnsamling i norskspråklige kontekster.
Profesjonsutdanning er et hovedkjennetegn ved vårt fakultet og ved OsloMet, og universitetet trenger en rekrutteringspolitikk som reflekterer profesjonsutdanningenes behov.
Utdanningsprogrammene ved OsloMet utdanner i all hovedsak studenter til profesjoner i norsk arbeidsliv der kommunikasjonsspråket er norsk. Da er det høyst relevant å ha som hovedregel at søkere til stillinger skal beherske norsk/skandinavisk språk ved ansettelse.
Videre henger dagens kategoriske bestemmelse om at «Alle UF-stillinger skal lyses ut internasjonalt» nært sammen med forbudet mot å stille krav til norskbeherskelse ved ansettelse. Kravet om å lyse ut internasjonalt må derfor også ses i sammenheng med arbeidsoppgavene i de aktuelle stillingene.
Det mest hensiktsmessige vil være å si at undervisnings- og forskerstillinger lyses ut internasjonalt, der det er faglig relevant. Det gjelder for eksempel stillinger ved engelskspråklige programmer, for reine forsker- eller prosjektstillinger, der slike eksisterer, og for enkelte toerstillinger. I slike sammenhenger vil det heller ikke være nødvendig å beherske norsk/skandinavisk ved ansettelse.
Selv om vi i denne teksten gir klart uttrykk for hvor utfordrende vi synes dagens rekrutteringspolitikk er, er det ikke vår hensikt verken å hindre rekruttering av internasjonale søkere til vitenskapelige stillinger, eller å fravike målsettinga om å få flest mulig ansatte med første- og toppkompetanse i våre utdanninger. Det er heller ikke vår hensikt å reise kritikk mot individuelle internasjonale søkere og ansatte som har forholdt seg til dagens regelverk.
Formålet med dette innlegget er å vise at vi trenger en ny kurs i retningslinjer og krav for ansettelser i profesjonsutdanninger ved OsloMet. Vi trenger et rekrutteringskart som er tilpassa det terrenget vi orienterer oss i, som er hensiktsmessig, og som gir mening. Og vi trenger en ansettelsespolitikk der vi slipper å bruke tid og ressurser på kamper og omkamper om utlysningstekster og innstillinger på alle nivåer. Dette er tid og ressurser som vi mye heller skulle ha brukt på å øke forsknings- og internasjonaliseringsaktivitetene i utdanningsprogrammene våre.
Om litt er det rektorskifte ved OsloMet, da er det også rom for å gjøre endringer. Et viktig skritt er å rydde opp i direktiver som kan passe noen steder med ikke hos andre, videre la oss som kjenner behovet fra innsida være med på å definere det. Vi er spente på hva rektorkandidatene tenker om de utfordringene vi står i, og om de er klare til å vise oss den tilliten vi mener vi fortjener.
(Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at Curt Rice har sluttet som rektor ved OsloMet og nå er rektor ved NMBU. Fung.rektor ved OsloMet er Nina Waaler. Red.mrk).
