Må betale regninga for praksisreise selv
Gratisprinsippet. Mens lærerstudenter ved OsloMet får dekket reiseutgifter til praksissteder utenfor Oslo, er ikke storebror UiO like raus. En gjennomgang viser et stort sprik i refusjonsordningene ved landets universiteter og høgskoler.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
For mange tusen lærer- og lektorstudenter landet over er praksisopphold en stor del av studietiden. Det er her teori blir satt ut i praksis.
Men det kan være begrenset med praksisplasser på skoler i nærheten av studiestedene. Det betyr at studentene må reise for å oppfylle den obligatoriske delen av studieløpet.
For mange studenter kan det bety betydelig høyere reiseutgifter i perioden de er i praksis. Om utdanningsinstitusjonene refunderer ekstrakostnadene, varierer fra studiested til studiested.
Ved Universitetet i Oslo (UiO) er beskjeden til lektorstudentene klar. På nettsiden til lektorprogrammet står det «reiseutgifter i forbindelse med praksis må påregnes og refunderes ikke».
Det reagerer lederen for lektorprogrammets programutvalg ved Universitetet i Oslo (UiO) på.
Jeg vil gjerne få vite hvorfor egenbetaling for studieturer faller inn under gratisprinsippet, men reisekostnader til praksis ikke gjør det?
Vilde Johanne Snipstad
— En gjennomgang av skolene vi har praksis ved viser at cirka halvparten er utenfor sone 1. Hvis skolen du har praksis ved er i Nannestad for eksempel, medfører det ganske store ekstrautgifter for en student, sier Vilde Johanne Snipstad.
Nederst i saken finner du en oversikt over om og eventuelt hvor stor del av studentenes reiseutgifter de ulike utdanningsinstitusjonene dekker.
Les også: Praksisrapport avdekker forhold som kan bryte med lov og forskrift
Koster 700 kroner mer
Hun viser til at et månedskort for studenter for sone 1 koster 450 kroner i måneden. To soner koster 798 kroner. Trenger du månedskort for flere enn to soner, øker prisen til 1145 kroner.
Snipstad er oppgitt over det hun mener er en forskjellsbehandling av lektorstudentene ved UiO, og viser til refusjonsordningene for lektorstudentene ved NTNU og lærerstudentene ved OsloMet.
Her er det andre regler. Ved OsloMet får studentene som tar grunnskolelærerutdanningen for 1.- 7. trinn og 5.- 10. trinn, dekket reiseutgifter utenfor sone 1. Utover dette kan studenter tilknyttet studiested Pilestredet få refusjon på reiseutgiftene hvis praksisstedet:
- Ligger i en annen sone enn der studenten bor.
- Studentens reisevei til studiestedet ikke går gjennom den sonen hvor praksisstedet ligger.
Alle tre kriteriene må være oppfylt for at refusjon skal bli gitt.
— Systemet med reisestøtte har eksistert i mange år hos oss. Dette er med bakgrunn i gratisprinsippet i utdanningen, skriver Sarah Paulson i en e-post.
Hun er dekan ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet.
Les også: Lovstridig egenbetaling for obligatorisk studietur
— Har ikke de økonomiske ressursene
Paulson forteller at de har sett en økning i antall studenter som benytter seg av ordningen, som en følge av det voksende studenttallet og et behov for flere praksisplasser. Hun viser til at OsloMet i dag har samarbeidsavtale med 40 grunnskoler utenfor sone 1, mens tilsvarende tall innenfor sone 1 er 88.
Instituttleder Rita Hvistendahl ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved UiO bekrefter at omtrent halvparten av lektorstudentene har praksis utenfor sone 1. Hun forklarer at studentene får tildelt praksisplass på bakgrunn av hvilke skolefag de skal ha praksis i, og skolenes kapasitet til å gi veiledning.
— Deretter vurderer vi studentenes bosted og reisevei så langt det lar seg gjøre, fortrinnsvis for å unngå at noen får en urimelig lang reisevei. Om det er mulig, forsøker vi også å ta andre særskilte hensyn, for eksempel til aleneforsørgere med barn eller studenter med dokumentert sykdom, skriver Hvistendahl i en e-post.
Hun skriver videre at de har forståelse for at reiseutgiftene oppleves som urettferdig av studentene.
— Vi har dessverre ikke de nødvendige økonomiske ressursene til å innføre en refusjonsordning nå. Det administrative arbeidet som følger med å refundere praksisutgifter, er dessuten betydelig, uavhengig av hvilke refusjonsordninger vi lager, skriver Hvistendahl.
Les også: Nekter å betale 15.000 for obligatorisk studietur
Gratisprinsippet?
Leder av Pedagogstudentene, Frank Aleksander Bræin, mener at høye praksisutgifter må dekkes, og at studenter ikke skal måtte ha unødvendige kostnader knyttet til en obligatorisk del av utdanningen.
— Vi har forståelse for at ikke alle kan ha praksis i umiddelbar nærhet til studiestedet, men da er det viktig at utdanningsinstitusjonene har gode løsninger for kompensasjon for reisevei, sier Bræin.
Lektorstudent Snipstad skjønner ikke hvorfor reiseutgifter til obligatorisk praksis ikke faller inn under gratisprinsippet i høyere utdanning.
Jeg ser at det er store forskjeller mellom universiteter og høyskoler, og også internt ved institusjonene, når det gjelder hvilke type støtteordninger som er etablert.
Rebekka Borsch (V)
— Jeg kan ikke se at det er en forskjell. Begge deler er læringsaktiviteter som foregår utenfor campus. Jeg vil gjerne få vite hvorfor egenbetaling for studieturer faller inn under gratisprinsippet, men reisekostnader til praksis ikke gjør det, spør Snipstad.
Les også: OsloMet skjerper gratisprinsippet
Opp til hver enkelt institusjon
Kunnskapsdepartementet opplyser i en e-post at utgifter til livsopphold, slik som reise til og fra studiestedet, i utgangspunktet må dekkes av studentene selv. Det gjelder også når studenter er i praksis.
— For et par år siden var det en stor diskusjon rundt obligatoriske studieturer og egenbetaling. Hva er forskjellen på denne typen studieturer og reiseutgifter i forbindelse med obligatorisk praksis?
— Det skal være tydelig formidlet til studenter som søker seg til praksisbaserte utdanninger at det kan innebære litt reising, og at det kan koste noe. Man må forholde seg til praksisplassen på samme måte som at folk har ulike reiseavstander til studiestedet sitt. Noen studenter bor nær campus, mens andre har en lengre reisevei, og uavhengig av hvor bostedet er så betaler man i utgangspunktet selv.
— Derfor er det en forskjell på å reise til en praksisplass og utgifter knyttet til en studietur. Det å betale for en obligatorisk studietur innebærer å betale ekstra for utdanningen. Det at enkelte studieinstitusjoner likevel velger å avlaste studentene for reiseutgifter synes jeg er en god ordning for studentene, svarer statssekretær Rebekka Borsch (V) i en e-post.
Som Borsch påpeker, hindrer ikke regelverket at institusjonene har frivillige ordninger som reduserer utgifter når studenter er i praksis et annet sted enn der de normalt tar utdanningen.
— Jeg ser at det er store forskjeller mellom universiteter og høyskoler, og også internt ved institusjonene, når det gjelder hvilke type støtteordninger som er etablert. Derfor vil Kunnskapsdepartementet i forbindelse med arbeidet med en stortingsmelding om arbeidsrelevansen i utdanningene, også gjennomgå problemstillinger om kvalitet og gjennomføring av praksisstudier, skriver statssekretæren.
Departementet tar sikte på at en melding skal legges fram for Stortinget i årsskiftet 2020-2021.
OsloMet presiserer
(1.februar 2020 er saken oppdatert med følgende presisering fra seksjonssjef Gry Hovland ved OsloMet:
«Ved OsloMet får studentene ved grunnskolelærerutdanningen utbetalt reisestøtte dersom følgende tre kriterier er oppfylt: · Praksisstedet ligger utenfor Ruters sone 1 · Praksisstedet ligger i en annen sone enn der studenten bor · Studentens reisevei til studiestedet går ikke gjennom den sonen hvor praksisstedet ligger. Det er altså ikke tilstrekkelig at bare ett eller to av kriteriene er oppfylt. Studenter må selv dekke kostnader for reise til og fra praksisstedet dersom studentens ordinære reisevei til OsloMet/campus Pilestredet går gjennom takstsonen der praksisstedet ligger. Reisestøtten tar utgangspunkt i rimeligste reisemåte for perioden, og alle studenter må selv dekke kostnader for reise i sone 1.»)
