Rektor Rice: Ja til åpen ledelse
Ledelse. Utfordringen med å få til best mulig kommunikasjon i en stor organisasjon, berører ikke universitetenes egenart i særlig grad, skriver rektor ved OsloMet, Curt Rice.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Mari Devik hevder i Khrono 8. september at ledelsen ved OsloMet bruker feil metoder for å oppnå ønskede resultater, og at måten ledelsen jobber på og utviklingen vi søker ikke er i universitetets, studentenes og de ansattes beste interesser.
At høyere utdanning ikke er bundet av politiske føringer, er ikke en situasjon jeg kjenner igjen fra min arbeidshverdag.
Curt Rice
Jeg er veldig glad for at Devik i innledningen til sin bekymring uttrykker full tillit til ledelsens «helt bunn ærlig gode intensjoner», og at hun ikke betviler våre motiver. Jeg kan igjen forsikre om at vi vil det beste for OsloMet. Nettopp derfor er det vanskelig å komme på eksempler på beslutninger ledelsen har tatt som ikke er grunnet denne intensjonen. Jeg tar gjerne imot helt konkrete eksempler på hva feilene går i, og hva som kan gjøres annerledes.
Vår øverste ledelse ved OsloMet er universitetsstyret, og de har eksempelvis akkurat stemt for å gjeninnføre fakultetsstyrer, for å styrke demokratiet ytterligere. Et annet eksempel er at styret nylig har jobbet mye med å vedta satsinger for å styrke lærerutdanningen, sykepleierutdanningen og sosialfagutdanningen, noe ledelsen og fagmiljøene har fulgt opp og hatt som høyeste prioritet.
Jeg er helt enig i at ledelse må være transparent, åpen og forståelig. Derfor prøver jeg å bruke ulike arenaer for å snakke om pågående prosjekter.
I min arbeidshverdag stiller jeg opp i mange ulike settinger for å snakke med kolleger om det vi jobber med. En arena jeg har forøkt å bruke, men ikke har lykkes med å nå helt frem til, er fagforeningene. Jeg har gjentatte ganger sagt til representantene i det sentrale IDF (informasjons-, drøftings- og forhandlingsmøter) at jeg gjerne stiller på medlemsmøter for å både fortelle og lytte. Forskerforbundet er de eneste som har takket ja til det ved én anledning.
Nyeste artikler
En arena vi har fornyet og satset på er Tjenesterådet, som er en informasjonslinje fra ledelsen, via direktørene, ut til forskjellige nivåer i organisasjonen. Videre la jeg forrige uke frem for universitetsstyret at organisasjon og medvirkning skal være et satsingsområde fremover. Og selv jobber jeg stadig med å bedre internkommunikasjonen på ulike måter, fordi jeg vet og anerkjenner at den alltid vil kunne bli bedre.
Jeg mener imidlertid at utfordringen med å få til best mulig kommunikasjon i en stor organisasjon, ikke berører universitetenes egenart i særlig grad. Derfor er det både relevant og interessant å høre om og potensielt lære av andres erfaringer på dette området.
Det er blant annet hensikten med engasjementet av Traaseth.
Devik er også inne på kravene fra våre eiere, som stilles til oss som universitet. At høyere utdanning ikke er bundet av politiske føringer, er ikke en situasjon jeg kjenner igjen fra min arbeidshverdag. Vi får politiske føringer for hvilke studieprogrammer vi skal opprette og prioritere, om hvor vi skal lokaliseres, om digitalisering, internasjonalisering, og også om effektivisering. Kanskje mener Devik at vi ikke får politiske føringer som strider med akademisk frihet, for eksempel for innholdet i studieprogrammer og forskningsprosjekter. Det er delvis riktig, samtidig som det absolutt er politikk i utpeking av satsingsområder via Norges forskningsråd for eksempel. Regjeringen har også nylig innført en direkte bevilgning til Moser-laboratoriet ved NTNU. Politiske føringer er altså, sett fra mitt ståsted, ganske sentrale i norsk høyere utdanning og forskning.
Ved OsloMet er det likevel slik at de aller fleste beslutninger som har med fagene våre å gjøre tas nært der de skal implementeres. Det ville ikke falle meg inn å mene noe om forskningsspørsmålene mine kollegaer skal jobbe med.
Når det gjelder oppfatningen om at godt samarbeid mellom administrativt og vitenskapelige ansatte er grunnleggende for å oppnå best mulig resultater som universitet, er jeg helt enig med Devik. Men når hun hevder at effektivisering ikke kan føre til økt kvalitet i forskning og utdanning, er jeg uenig. Kvalitetsarbeid krever ressurser, både administrative og faglige. Det krever at vi til enhver tid evaluerer hvordan vi jobber, og spør oss om vi kan gjøre noe annerledes og om vi eventuelt kan frigjøre ressurser til aktiviteter som gjør mer for kvalitetsheving. Det er dette effektivisering handler om - å hele tiden utvikle arbeidet vårt, og tilpasse det til behovet og endringene i omgivelsene rundt oss.
Devik og jeg er enig i at en forutsetning for å levere best mulig på oppdraget vårt, er at de ansatte er motiverte og trives, og har tillit til at OsloMet drives ut fra de beste intensjoner for universitetet og samfunnet. Det jobber jeg for hver dag, og ønsker å løfte oss som universitet i åpent og godt samarbeid med alle mine kolleger.
Jeg inkluderer både ansatte og studenter i store prosesser og avgjørelser som angår oss alle ved OsloMet. Jeg opplever at vi debatterer og hører hverandre i endringstider, og vil ikke annet enn at universitetet vårt preges sterkt av medvirkning og medbestemmelse.
Vi kan alle være hverandres rådgivere. Derfor tar jeg gladelig imot innspill om konkrete tiltak for å få til best og smartest mulig benyttelse av de ressursene vi til sammen utgjør som ansatte ved OsloMet.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!