«Kapitaliseringen» truer autonomien til universitetet

Dette innlegget begynte som et svar på rektor Curt Rice sitt svar på min kommentar om innleiing av Anita Krohn Traaseth. Men, det blir for dumt å fortsette tråden og gjemme denne diskusjonen nederst i kommentarfeltet.

Altså: Jeg er ikke et sekund i tvil om at rektor og hele ledergruppa ved OsloMet er opptatt av studenter og forskning ved universitetet. Jeg er også helt sikker på at ledergruppa med rektor i spissen har tatt en avgjørelse han og de mener best tjener den måten de ønsker å drive dette universitetet på.

Jeg er altså overbevist om at veien mot et universitet vår ledelse mener best oppfyller politikernes føringer og best løser samfunnsoppdraget, er brolagt med helt bunn ærlig gode intensjoner. Jeg betviler ikke OsloMet-ledelsens motiver.

Det jeg stiller spørsmål ved er metodene som blir brukt. Jeg har ved tidligere anledninger gitt uttrykk for at de metodene som brukes for å oppnå ledelsens ønskede resultater kanskje ikke er i universitetets, ansattes og studenters beste interesse. Det er mange før meg som har etterlyst mer demokrati ved OsloMet, og jeg vil derfor presisere en veldig viktig ting: Demokrati er ikke anarki. Jeg er fullstendig innforstått, og ikke minst tilhenger av, at mange av avgjørelsene i en organisasjon må tas på ledernivå. Ikke minst i en organisasjon som er så stor som et universitet.

En leder og en ledergruppe er ansatt for å ta de avgjørelser som er til det beste for den organisasjonen de er satt til å lede. Og, å søke hjelp for å lære å gjøre dette på en bedre måte er svært positivt.

Men, ledelse må være transparent, åpen og forståelig. Avgjørelsene som blir tatt på øverste hold må være lette å forstå for dem de påvirker. Og hvis de ikke er lette å forstå i utgangspunktet må de være lette for ledelsen å forklare for dem de påvirker. Hvis en avgjørelse ikke oppfyller ett av disse to kriteriene er det noe galt med måten avgjørelsen er fattet på, og da skaper det misnøye og utrygghet både hos ansatte og studenter.

Når ledelsen ved OsloMet velger å leie inn en toppleder fra næringslivet som er såpass kontroversiell, og som har erfaring fra organisasjoner som har totalt annerledes struktur enn en høyere utdanningsinstitusjon (i hvert fall tradisjonelt), sier det noe om hvilke prosesser vi kan forvente oss å bli stilt overfor i nær fremtid.

(Jeg vil forøvrig nevne at vi har et studium i organisasjon og ledelse her ved OsloMet. Jeg sier ikke mer)

Høgskolen i Oslo og Akershus var en god profesjonshøgskole. Vi har dyktige undervisere i et bredt spekter av fagområder. Vi har dyktige forskere som på mange områder kan måle seg med forskere i toppen både i Norge og Europa. Etter mye jobb, i tråd med tidens trender, ble vi til slutt universitet. Om vi løfter oss og blir et fremragende universitet vil tiden vise. Men, jeg mener bestemt at dette ikke oppnås ved effektivisering.

Og kanskje er jeg da uenig med den regjeringen folket har stemt frem, og deres utdanningspolitikk. Men, høyere utdanning i Norge er tradisjonelt sett ikke bundet av politiske føringer. Ja, utdanning har alltid vært et politisk felt. Men, universitetenes autonomi har alltid også stått sterkt, og det er blant annet denne autonomien som nå trues av det jeg, satt på spissen, vil kalle «kapitaliseringen» av OsloMet.

Jeg er redd for den utviklingen jeg har sett her de siste tre årene. Stadig flere ansatte (og flere studenter) forteller meg at de er enige med meg. Jeg ønsker en ledelse som ikke ser på hvordan administrasjonen kan bli mest mulig effektiv samtidig som den minimeres og gjør mer med færre ressurser. Jeg ønsker meg en ledelse som setter fokus på hvordan administrasjon, studier og forskning best kan fungere sammen slik at studentene kan dra nytte av de fantastiske faglige ressursene vi har, samtidig som forskere og undervisere får administrativ støtte til å utføre sitt arbeid på aller høyest mulige nivå.

Les også:

Skal hjelpe Curt Rice med ledelse på OsloMet

Grunntanken ved universitetsstudier er opprinnelig at man skal lære å tenke selv. Være kritisk, tilegne seg kunnskap, og så lære å evaluere den kunnskapen med kritisk blikk. Deretter tar man med seg summen av de lærdommene ut i den malstrømmen som er samfunnet, og klarer forhåpentligvis å tilføre dette verdi på mange måter.

Dette oppnås ikke ved å se på universitetet som et springbrett ut i næringslivet. Det gjøres ikke ved å finne ut hvordan man kan få høyest mulig studiepoengsproduksjon. Det gjøres ved å sørge for at den faglige kvaliteten er så høy som mulig, både for forskerne OG for studentene. Og da er ikke effektivisering svaret. Strukturen bør endres, måten å lede på bør endres, og det bør ikke ses til en toppleder fra næringslivet for å gjøre det.

Vi som jobber ved OsloMet ønsker å være stolte av arbeidsstedet vårt. Studentene ønsker å være stolte av studiestedet sitt. Og selv om det heldigvis er realiteten for svært mange, opplever jeg i økende grad at folk rundt meg har mindre og mindre tillit til ledelsen, til profesjonaliteten og til prosessene som fører frem til overordnede avgjørelser. Det er dette som er den virkelige utfordringen for rektor og ledergruppe.

Hvis vi får et universitet hvor de ansatte trives og har tillit til hverandre og ledelsen, og til at de har de beste faglige mulighetene de kan få; der forskerne kan stole på at de har faglig miljø OG administrasjon i ryggen på veien mot viktige gjennombrudd: Da vil studentene kunne stole på at de får den beste faglige opplæringen, de vil lære kritisk tenkning, og de vil ta med seg selvsikkerhet og faglighet ut i livet etter studiene. De vil ha med seg dannelse OG utdannelse.

Jeg mener det er dette som er samfunnsoppdraget.