Debatt ● Liv Langfeldt, Ingvild Reymert og Silje Marie Svartefoss
Lav tillit til forskningstildelinger — hva kan gjøres?
Forskere har langt høyere tillit til vurderinger av tidsskriftartikler enn til forskningssøknader, viser en ny undersøkelse. Hva kan vi lære av dette?
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Når ni av ti forskningssøknader avvises, blir det ofte mye diskusjon og kritikk av søknadsbehandlingen. Er det flaks eller faglige kvaliteter som avgjør at noen får tilsagn? Og har de som vurderer søknadene riktig og nok kompetanse til å vurdere hvilke søknader som er best?
I vår nylig publiserte artikkel viser vi at forskere har langt høyere tillit til vurderinger av tidsskriftartikler enn til forskningssøknader. Det er interessant fordi det i begge tilfeller er snakk om vurderinger gjort av fagfeller, dvs. andre forskere. Samtidig ser vi at forskere som selv har erfaring fra søknadsbehandlingspaneler («innsidere»), har mer tillit til forskningstildelinger enn andre. Gjennomsiktige prosesser, riktig fagkompetanse for vurdering av den enkelte søknad, og inkludering av flere grupper forskere på innsiden av disse prosessene kan derfor øke tilliten til fordeling av forskningsmidler.
Å få tilsagn på forskningsmidler er avgjørende i et akademisk liv. I tillegg til å avgjøre om en får gjennomført forskningsprosjekter, har disse midlene betydning for hvem en samarbeider med, hva en får publisert, hvilke sjanser en har i det akademiske arbeidsmarkedet og for tilslag på fremtidige forskningsmidler. For unge forskere kan det avgjøre om de kan fortsette en karriere i forskning eller må finne jobb annet sted. Samtidig er fordelingen av prosjektmidler i hovedsak basert på vurderinger fra fagfeller. Forskningsrådene bruker fagfeller og ekspertpaneler til å vurdere søknader og prøver etter beste evne å finne rett ekspertise og håndtere habilitet.
Når det er stort press på forskningsmidler og Norges forskningsråd må avslå rundt 90 prosent av søknadene om forskerprosjekt — slik det har vært de siste årene — legger det samtidig et stort press på å klare å organisere kompetent og rettferdig søknadsbehandling. Når forskere får avslag på (det de selv oppfatter som) svært gode søknader — spør de seg om det er tilfeldigheter eller personlige preferanser i ekspertpanelene som avgjorde hvilke søknader som fikk og ikke fikk. Noen sender omtrent samme søknad flere steder og opplever å få helt ulike vurderinger. Blant annet ser vi eksempler på at søknader som avvises av nasjonale forskningsråd, senere får tilslag på internasjonale konkurransearenaer. Kan vi stole på at det er de 10 prosent beste prosjektene som blir finansiert?
I en ny studie som omfatter forskere innen hjerte- og karforskning, samfunnsøkonomi og fysikk i Norge, Sverige og Nederland, finner vi at tilliten til søknadsbehandling i forskningsråd er langt lavere enn til annen type fagfellevurdering. Her ble forskere spurte om hvem som kunne vurdere kvaliteten på forskningen deres. Mens 64 prosent svarte at de som vurderte artikler for tidsskrift hadde svært høy eller høy vurderingsevne, svarte kun 29 prosent det samme om de som vurderte søknadene deres i nasjonale forskningsråd. 19 prosent mente at ekspertene som ble brukt i forskningsråd hadde svært lav eller lav evne til å evaluere forskningen deres, mens bare 4 prosent var tilsvarende negative til dem som vurderte artikler for tidsskrift.
Respondentene tror med andre ord at ekspertene som forskningsrådene velger til å vurdere søknadene deres er mindre kompetente enn de som vurderer tidsskriftartiklene deres. En åpenbar grunn til dette er at det dreier seg om ulike typer beslutningsprosesser og ulike typer ekspertise. De som vurderer artikler for tidsskrift, er valgt fordi de har kompetanse på akkurat den artikkelen, og det tas en separat beslutning om publisering for hver artikkel. De som sitter i forskningsrådenes ekspertpaneler har gjerne bredere kompetanse, de skal vurdere flere søknader og rangere dem. Det fører samtidig til at hvor god kompetanse et panel har, kan variere mye fra søknad til søknad. Da skal du ha litt flaks med hvem som sitter i panelt om du skal være blant de 10 prosent som blir innvilget.
Når seks av syv eksterne medlemmer i det nye styret i Forskningsrådet er over eller nærmere seg 60 år speiler rådets øverste nivå i begrenset grad forskersamfunnet.
Langfeldt, Reymert og Svartefoss
Innsikt og suksess gir mer tillit. Vi finner ingen variasjoner mellom landene når det gjelder tilliten til søknadsbehandlingen til nasjonale finansieringskilder og det er lite som tyder på at det finnes enkle grep for å øke tilliten på ved å se over landegrenser. Derimot ser vi interessante fagvariasjoner og variasjoner mellom ulike grupper av forskere. Av fagene som dekkes i analysen er det forskere innen hjerte- og karforskning som har høyest tillit til at de som vurderer søknadene deres kan vurdere kvaliteten på forskningen. Alle de tre landene som er inkludert har egne finansieringskilder for hjerte- og karforskning, og den mest opplagte forklaringen på at de har høyere tillit til vurderingskompetansen, er at slike spesialiserte fond og råd oftere klarer å få en god match mellom fagfelleekspertisen og søknaden.
Mer generelt ser vi også at de som er på innsiden av prosessen har mer tillit til den. De som selv har sittet i paneler og vurdert søknader om forskningsprosjekter har mer tillit enn de som ikke har slik erfaring. Vi ser videre at forskerne som lykkes har høyere tillit til prosessen. Både de som har fått forskningen sin finansiert fra nasjonale kilder og de med høyt siterte publikasjoner, har mer tillit til søknadsbehandlingen.
Hva kan forskningsfinansiører lære av dette? For det første: selv om det kan være vanskelig å finne fagfeller som både er kompetente og habile til å vurdere søknader, tror vi at de brede forskningsrådene kan ha noe å lære av hvordan mer spesialiserte fond og råd rekrutterer og velger fagfeller. For det andre er åpenhet og involvering viktig. Det kan gis mer detaljert informasjon om hvordan søknadsbehandlingen foregår og hvorfor, og flere kan gjøres til «insidere». Når seks av syv eksterne medlemmer i det nye styret i Forskningsrådet er over eller nærmere seg 60 år speiler rådets øverste nivå i begrenset grad forskersamfunnet.
Ny styreleder Gunnar Bovim bør være klar over dette og se på måter å involvere større deler av forskersamfunnet i rådets øvrige organ og i hvordan rådet velger ekspertise til å vurdere søknader. Og så kan vi legge til at om Forskningsrådet klarer å nå målet de har satt om å øke tilslagsraten (gjennom å redusere antall søknader) så vil det trolig også hjelpe på tilliten til søknadsbehandlingen. Målet bør uansett være at færre skal oppleve å få avslagsbrev med uttalelser fra eksperter som ikke egentlig forstår den forskningen de er satt til å bedømme.
