Kunnskap om globale samfunnsutfordringer blir utilstrekkelig uten systemforståelse
Systemforståelse. Hvordan kan vi påberope oss å utvikle kunnskap om og for de store globale samfunnsutfordringene dersom vi ikke er villig til å utfordre vår egen vitenskapelig praksis og tenkemåte, spør Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
De store globale samfunnsutfordringene er sammensatte og sammenvevde, komplekse og mangfoldige.
Akademias tilnærming til problemer er tradisjonelt i stor grad disiplinær. Og innen en rekke fagdisipliner forsøker vi, gjennom velprøvd reduksjonisme, å avgrense, forenkle og redusere problemstillingen til noe eksisterende vitenskapelig metode kan håndtere.
Systemtenkning og helhetsforståelse er grunnmuren for bærekraftig utvikling.
Dag Rune Olsen
Faren er naturligvis at vi forenkler komplekse problemer i så stor grad at kontekst svinner og relevansen fordufter.
Finanskrisen kom overraskende. Ingen av de rådende økonomiske teoriene bød hverken på varsel om hva som var i emning, ei heller forklaring i ettertid. De matematisk intrikate modellene tok hverken opp i seg endringer i sosial eller politisk kontekst og ble dermed irrelevante i situasjonen som oppstod.
Økonomifaget har gjennomgått store endringer, og i 2017 fikk Chicago-professoren Richard Thaler Nobels minnepris i økonomi for å utvikle økonomiske teorier som tar innover seg at folks valg stort sett er irrasjonelle. Folks adferd er, sammen med teknologisk, sosial og politisk utvikling, åpenbart av stor betydning for den internasjonale økonomien. Og det er denne kompleksiteten vi må ta mål av oss til å forstå dersom vår kunnskapsproduksjon skal ha verdi.
Verden blir varmere. Det er det stor enighet om blant klimaforskere verden over. Solid reduksjon i klimagasser er en nødvendighet dersom temperaturøkningen skal bremses og målene i Parisavtalen nås.
Men den globale klimakrisen løses ikke av å forstå sammenhengen mellom utslipp og temperaturøkning alene. Den er forårsaket av menneskehetens behov for og ønske om mer energi. Nye teknologiske løsninger for fornybar og «grønn» energi er naturligvis påkrevd, men åpenbart ikke tilstrekkelig.
I likhet med finanskrisen var det få som forutså massiv bompengemotstand i forkant av valget i fjor høst. Paradoksalt kan en mene, når 55 prosent av de spurte i en undersøkelse gjennomført av Opinion på oppdrag av blant andre Universitetet i Bergen, sier de er bekymret for drivhuseffekten.
Noen flere – 65 prosent — er bekymret for mer ekstremvær og 66 prosent for tap av biologisk mangfold. Hele 78 prosent er bekymret for forurensning av miljøet. Tiltak vil først få oppslutning dersom de oppfattes som rettferdige. Da må vi ha kunnskap om hvordan politisk fattede klimatiltak påvirker folks hverdag, hvordan de oppfattes og forstås.
Hverken den globale økonomien eller de store samfunnsutfordringene vil kunne forstås eller håndteres gjennom en disiplinær tilnærming alene. Mye vil være gjort gjennom reelt samarbeid på tvers av fag og disipliner. Men også vår metodiske tilnærming begrenser oss i møte med komplekse utfordringer.
Derfor står systemforståelse sentralt når statsråd Iselin Nybø inviterer til kontaktkonferansen om det «grønne skiftet». «Systems Thinking, Anticipation and Resilience», er et samarbeid mellom OECD og International Institute for Applied Systems Analysis (IIASA). En av personene bak samarbeidet, Martin Lees, er i år hovedtaler på Kontaktkonferansen.
Systemteori og systemanalyse er en metodisk tilnærming godt tilpasset komplekse problemstillinger og gir helhetsforståelse der reduksjonismen påfører oss tunnelsyn. Tilgang til enorme datamengder og nye verktøy som kunstig intelligens, byr på ytterligere muligheter for å analysere og forstå komplekse sammenhenger.
Rapporten «Systemic Thinking for Policy Making», hvor dr. Martin Lees er medforfatter på vegne av OECD og IIASA, peker på behovet for å ta lærdommen fra finanskrisen og fremhever verdien av systemtenkning i økonomifagene.
FNs bærekraftmål (SDG) er et sett av komplekse samfunnsutfordringer med sine 17 mål, 169 såkalte «targets» og godt over 200 indikatorer. De fleste av de 17 bærekraftmålene vil kunne ha innflytelse på hverandre og være indirekte avhengig av hverandre. Bærekraftmålene til FN skiller seg vesentlig fra de forutgående tusenårsmålene ved at ingen av de 17 skal oppnås på bekostning av de andre. Dette øker naturlig nok kompleksiteten. I rapporten understreker forfatterne betydningen av systemforståelse dersom verden skal ha håp om å nå bærekraftmålene.
Systemtenkning og helhetsforståelse er grunnmuren for bærekraftig utvikling. Vår vitenskapelige praksis og tenkemåte må være tilpasset problemenes komplekse natur skal vi ha håp om å utvikle relevant kunnskap. Og det er grunn for å spørre om dagens utdanning, måten vi arbeider på og metodene vi bruker i forskningen vår er tilstrekkelig til å gi den nødvendige helhetsforståelse.
Akkurat det kommer dr. Martin Lees garantert til å gjøre.
