Debatt ● carl christian thodesen
Kultur for forskning på OsloMet
— Et rektorskifte står for døren, og vi ser nå nøyere på spørsmål knyttet til hvordan vi forsker på OsloMet, skriver rektorkandidat, Carl Christian Thodesen.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskere på OsloMet reiser viktige og legitime spørsmål i Khronos spalter om forskning på vårt universitet. Et rektorskifte står for døren, og vi ser nå nøyere på spørsmål knyttet til hvordan vi forsker på OsloMet.
For eksempel, bør vi drive med grunnleggende forskning eller anvendt forskning? Jeg mener at det er i utgangspunktet rom for begge deler. Spørsmålet besvares best av den individuelle forskergruppen som skal utføre oppgavene.
To nøkkelspørsmål er:
- Hvor ligger gruppens interesser og spisskompetanse?
- Lar prosjektet seg finansiere?
Universitetet vil støtte opp om søknadsprosessen for å skaffe finansiering, eller med annen ønsket assistanse, men bestemmer ikke tema, metodikk, og substans i prosjektforslagene. Forskerne selv kjenner faget og har nødvendig kompetanse for å bygge opp en forskningsenhet eller utføre oppdragsforskning. De foretar de faglige og tilliggende vurderingene og vil selv være ansvarlige for forskningsprosjektenes gang og mulige suksess i samarbeid med dyktige administrative og tekniske ansatte.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Min tid som forsker på The Asphalt Rubber Technology Service (ARTS) ved Clemson University i South Carolina har farget mine synspunkt på hvordan god forskning organiseres og gjennomføres. Denne perioden som Ph.d-kandidat ga meg en grundig innføring i hvorledes internasjonale forskningsgrupper på høyt nivå arbeider.
Professor Serji Amirkhanian ledet ARTS og tok de fleste reelle avgjørelsene om senterets drift. Miljøet var internasjonalt. Vitenskapelige ansatte, Ph.d-studenter, post-docer, besøkende fra andre universitet og folk som arbeidet i asfaltindustrien arbeidet side om side på ARTS.
Fagfolk fra nær og fjern kom innom i perioder og dro nytte av senteret og kunnskapen der, og de bidro samtidig med sine egne verdifulle vinklinger og forslag til problemløsning. Master og bachelor studenter bidro inn i forskningen og samarbeidet med de fast ansatte på ARTS. Vi bidro til internasjonal forskning og lokale løsninger.
Forskere på ARTS jobbet intenst og samarbeidet mye. Inspirasjon kom ofte gjennom formelle kanaler og kollokvier og ved å delta på kongresser og konferanser. Publisering av artikler i akademisk presse var viktige, og spesielt peer review artikler.
Like viktig for forskningsinspirasjonen var EVU kurs (etter- og videreutdanning, red.anm) der forskere fikk muligheten til å samhandle, undervise, og lære fra erfarne asfalt entreprenører og andre eksperter. Gode ideer om tema og metodikk kom mangesteds fra, også fra uformelle diskusjoner over en kaffekopp på laboratoriekjøkkenet.
Mye er forskjellig mellom forskningsmiljøene i USA og i Norge. Likevel er noe overførbart. Nytten og betydningen av dyktige og engasjerte team ledere, slik vi hadde på ARTS, kan knapt overvurderes. De bør kommunisere godt, ha brede nasjonale og internasjonale nettverk, en evne til å inspirere sin stab og knytte dyktige studenter og medarbeidere til teamet.
Det er særlig viktig innen forskning ved universitetene å rekruttere kompetente Ph.d-studenter, ettersom de og post.doc-kandidatene faktisk gjør mye av det daglige forskningsarbeidet.
Mange har likevel lyktes innen forskning uten å være spesielt gode lagspillere. Helt siden Birkeland og Eides dager har forskere arbeidet i to- og flerspann, både i Norge og annetsteds, med kvaliteter som utfyller hverandre.
En god venn og kollega så nøyere på hva som kjennetegner de deler av det norske forskermiljøet som lykkes bedre enn andre, og han konkluderte enkelt og greit: De er dyktige og kan sitt fag til fullt ut, de arbeider hardt og skaffer finansiering til sine prosjekt. Og så er det nyttig å være heldig, da, i forskning som i alt annet her på jord, selv om hell også ofte er et resultat av hardt arbeid.
Jeg søker på jobben som rektor på OsloMet og ønsker å bidra til at neste generasjon tar fatt på forsknings- og samfunnsoppgaver med glede og entusiasme.
Carl Christian Thodesen, dekan ved Fakultet for kunst, musikk og design
Vi legger mye arbeid i å ansette rett person på rett plass ved OsloMet. Rekrutteringsprosessene for vitenskapelige ansatte er grundige og omfattende. Da må vi også ha den nødvendige tilliten til at de vi ansetter kan utføre sine oppgaver uten detaljstyring både når det gjelder undervisning og forskning. Administrasjonen gir råd for at resultatene er som forventet i arbeidets sluttfase, men foreskriver ikke hvorledes resultater bør nås.
Universitetets strategiske oppgave når det gjelder forskning og annen akademisk virksomhet blir da å identifisere og ansette forskningsgrupper som både utfyller hverandre og dekker samfunnets behov. Dernest velger og ansetter universitetet stab som driver sine enheter effektivt og i tråd med høye faglig standarder.
Forskning både er og skal være en integrert del av all vår virksomhet ved OsloMet. Det nye Ph.d-programmet i «Sustainability and culture» ved vårt eget fakultet er et godt eksempel, et program som reflekterer både samfunnets behov og vår egen spesialkompetanse på en utmerket måte.
Forskning har en viktig økonomisk side. Sikker, forutsigbar økonomi er essensielt for å bygge forskningsgrupper. I Norge er vi er i den heldige situasjon at det finnes forskningsmidler, både offentlige og private, selv om konkurransen om midlene kan være hard.
Det kreves grundig forarbeid fra universitetenes side for å utvikle forskningssamarbeid med eksterne organisasjoner. Man må være forberedt på å få både avslag og aksept. Forskere må kunne presentere sine ideer ovenfor eksterne organisasjoner, både muntlig og skriftlig, for å vise både klar tankegang og arbeidets relevans.
Gode partnerskap starter gjerne med et «nei» der første prosjektutkastet må bearbeides og sendes inn på nytt. Gjensidig tillit er et produkt av langsiktig arbeid. Men søker man å forske i stor målestokk er det altså ingen vei utenom ekstern finansiering, våre interne midler stekker ikke til.
Forskning og undervisning er i bunn og grunn to sider av samme sak, det handler om å skape og formidle kunnskap generasjoner imellom. Jeg søker på jobben som rektor på OsloMet og ønsker å bidra til denne kulturen hos oss slik at neste generasjon tar fatt på forsknings- og samfunnsoppgaver med glede og entusiasme.
Les mer om rektorvalget ved OsloMet i Khrono her