LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
publisering
Kritisk til storforlag:
— Man føler seg litt snytt
Det går sjelden en uke uten at forsker Anne-Kristin Løes får e-poster fra storforlaget MDPI. I fjor betalte Norge minst 14 millioner kroner til det omstridte forlaget.
Publisert
Sist oppdatert
— Det hender jeg får tre e-poster på én dag, sier seniorforsker Anne-Kristin Løes ved NORSØK (Norsk senter for økologisk landbruk).
MDPI er verdens største åpen tilgang-forlag. I e-poster til Løes spør de om hun vil skrive artikler i tidsskriftene deres eller deres mange spesialutgaver.
Vil hun bidra i en spesialutgave om «Aquatic Environment Microorganisms»?
Eller skrive en artikkel i tidsskriftet Fermentation, som feirer tiårsjubileum med rabatt på publiseringsavgiften? Pris: 26 000 kroner for én artikkel.
Flere
ting ved MDPI gjør henne imidlertid skeptisk.
Hun blir lovet tilbakemelding på artikkelen sin etter to uker. Hvordan er det mulig å gjøre det så raskt? Selv har hun publisert noen artikler i MDPI-tidsskrifter, og har blandede erfaringer fra vurderingsprosessene.
— Det er ikke feil det som står i tilbakemeldingene. Men det er veldig generelt, og overhodet ikke så grundig som man håper på. Noen ganger lurer man på om det er ordentlige mennesker som står bak, sier hun.
— Hos MDPI kommer kvalitet først, skriver forlaget til Khrono.
Se flere kommentarer fra MDPI lenger ned i saken.
— Fikk ikke skikkelig vurdering
Forsker Anne-Kristin Løes jobber blant annet med erstatninger for kunstgjødsel, for eksempel brunalger og fiskerester. Hun blir stadig overrasket over hvor mange spesialutgaver MDPI lager som tilsynelatende passer til akkurat det hun driver med.
— Man får en pdf-fil man kan legge ut og sende til alle man vil. Og det er lett å få med fargebilder. Men man føler seg litt snytt fordi man ikke fikk en skikkelig vurderingsprosess, sier Løes.
Det har vært flere kontroverser og mye kritikk mot MDPI (se faktaboks).
Forlaget, som har 455 tidsskifter, har kontorer i tolv land og hovedkontor i Sveits. Størstedelen av driften er lokalisert i Kina.
Norge betalte 14,6 millioner
Kritikere har hevdet forlaget er en pengemaskin som prioriterer kvantitet over kvalitet.
Publiseringsavgiften for en artikkel i et MDPI-tidsskrift varierer mellom 12.000 og 36.000 norske kroner. De har en rekke rabattordninger, for eksempel for forskere som har fagfellevurdert for dem.
249 MDPI-tidsskrifter er godkjente publiseringskanaler i Norge. Det innebærer at norske forskere normalt får dekket publiseringsutgiftene hvis de publiserer her.
I Norge har 37 institusjoner en felles avtale med MDPI, som innebærer at de får 20 prosent avslag på publisering i forlagets tidsskrifter.
Som del av denne avtalen, betalte norske institusjoner i fjor rundt 1,2 millioner euro (tilsvarende 14,6 millioner kroner) for å publisere 1099 artikler, opplyser det statlige organet Sikt.
Ikke alle norske forskningsinstitusjoner er med i avtalen, blant annet ikke Universitetet i Oslo.
— Fast food
I oktober ble åtte MDPI-tidsskrifter fjernet midlertidig fra DOAJ, som er verdens største og viktigste database for indeksering av åpen tilgang-tidsskrifter. Bakgrunnen var kvalitetsproblemer. DOAJ skriver at tidsskriftene «ikke følger beste praksis».
— De aksepterer altfor mye. Og etter hvert blir det vanskelig å skille mellom det som virkelig er bra, og det som ikke er så bra, sier Løes.
Jonas Kristiansen Nøland, som er førsteamanuensis i energiomforming ved NTNU, har selv erfaring med å vurdere MDPI-artikler. Han er svært kritisk til forlagets praksis.
— I dag har det blitt sånn at hvis du sliter litt med en artikkel, kan du bare sende den inn der, så er det i boks og ute om et par uker. Det har blitt en fastfood-variant, sier han.
Han tror unge forskere kan la seg forlede.
— De prøver å utnytte unge forskere. Å bli invitert til å være redaktør for en spesialutgave, når du er tidlig i forskerkarrieren, kan virke veldig smigrende, sier han.
— De har ødelagt hele tankegangen rundt spesialutgaver. Opprinnelig laget man spesialutgaver hvis det var noen «hotte» temaer som virkelig trengte fokus. Men når alt er spesielt, blir ingenting spesielt. Det er bare spesialutgave på spesialutgave på spesialutgave.
Over 65. 000 spesialutgaver
En manuell opptelling bloggen Predatory Publishing har gjort, viser at:
- MDPI i fjor ga ut 65.191 spesialutgaver. Altså over 178 hver dag.
- Det ble publisert 193.427 artikler i disse spesialnumrene.
- Et eksempel: Tidsskriftet Molecular Sciences hadde så mange som 4216 spesialutgaver i 2023.
— Jeg tror det bør gjøres en ordentlig gjennomgang av forlaget i Norge, for å få en objektiv vurdering av hva som faktisk foregår, sier Nøland.
MDPI er et rent åpen tilgang-forlag, og skiller seg dermed fra andre forlag der man også betaler for å lese artikler.
— Deres insentiver er å få betaling fra forfatterne eller institusjonen som publiser. Da er liksom jobben gjort. Vanlige forlag har jo insentiver til at det som publiseres har en viss kvalitet, for da vil tidsskriftene få høy «impact» og mange kjøper artiklene. Men her er alt kjøpt på forhånd, så det blir irrelevant om det som står der er interessant eller ikke, sier Nøland.
Påstander om «røverforlag»
Publiseringsutvalget, som godkjenner tidsskrifter i Norge, har diskutert MDPI.
Seniorrådgiver Vidar Røeggen i Universitets- og høgskolerådet sier at de over tid har mottatt bekymringsmeldinger om noen av tidsskriftene.
— Dette har vært en tilbakevendende diskusjon i Publiseringsutvalget. Noen forskere henvender seg til utvalget og ønsker at vi skal ta ned alle tidsskriftene til bestemte forlag, fordi de mener det er «røverforlag», sier Vidar Røeggen, som er leder for sekretariatet.
Etter å ha gjort en omfattende vurdering av MDPI, konkluderte utvalget høsten 2019 med at alle tidsskrifter skal vurderes individuelt, uavhengig av utgiver.
Regelen ble stående etter en ny diskusjon i 2023.
— En del av tidsskriftene som MDPI utgir, har tillit i det norske forskersamfunnet. Og når vi rådfører oss med fagkomiteene, så støtter ikke de forslag om å ta ned alle tidsskriftene, sier han.
MDPI svarer: — Kvalitet kommer først
MDPI svarer skriftlig på spørsmål fra Khrono.
Om den raske fagfellevurderingen skriver forlaget:
— Hos MDPI kommer kvalitet først. Vår fagfellevurderingsprosess er designet for å balansere hastighet og grundighet.
Det viser til at det følger retningslinjene og beste praksis fra COPE, en organisasjon for etisk publisering.
— Vår raske behandlingstid betyr ikke at vi tar snarveier. Tvert imot er det et uttrykk for vårt dedikerte forfatterorienterte støttesystem, som inkluderer trening av våre interne redaktørene og vårt urokkelige engasjement for åpenhet.
MDPI praktiserer åpen fagfellevurdering, der vurderingene vedlegges artiklene.
— MDPI sikrer at kun manuskripter som møter strenge kvalitetskrav går videre til fagfellevurdering. Dette gjør det mulig for redaktører å vurdere og fokusere på vitenskapelig verdi, samtidig som vi opprettholder en gjennomsnittlig publiseringstid på rundt 40 dager, skriver forlaget.
Videre sier det at det sikrer streng fagfellevurdering ved teknisk og redaksjonell forhåndssjekk, etterfulgt av uavhengige eksperter som leverer minst to rapporter per manuskript.
Fagfeller velges etter COPE-retningslinjer basert på ekspertise og erfaring. Kvalitet overvåkes gjennom et poengsystem, og svake rapporter følges opp eller erstattes for å opprettholde høye standarder.
— Redusert spesialutgaver med 30 prosent
MDPI understreker videre at spesialutgavene følger samme fagfellevurderingsprosess som vanlige tidsskrifter.
En fordel med spesialutgaver er at artiklene ofte blir mer synlige enn vanlige artikler, sier forlaget. Dette siden de er del av en tematisk helhet rettet mot bestemte temaer som er relevante for spesifikke forskningsmiljøer.
MDPI opplyser at antallet spesialutgaver i 2024 har blitt redusert med minst 30 prosent. Dette skyldes at de har innført strengere regler og bedre kontroll for å følge retningslinjene fra DOAJ og COPE, blant annet når det gjelder gjesteredaktører.
Et nytt krav i DOAJs retningslinjer om at bidrag fra en gjesteredaktør ikke skal overstige 25 prosent av utgaven, har vært vanskelig å bruke på spesialutgaver lansert før kravet trådte i kraft, skriver MDPI.
Dette førte til at noen tidsskrifter ble fjernet fra DOAJ i oktober i år.
For andre av de nylig fjernede tidsskriftene var DAOJs begrunnelse bekymringer for at medlemmer av redaksjonsstyrer var knyttet til «tvilsomme utgivere». Men MDPI fikk ingen definisjon av hva som regnes som et «tvilsomt forlag», noe som gjorde det vanskelig å løse problemet, skriver det.
— Mister kontroll over kvaliteten
Universitetsbibliotekar Jan Erik Frantsvåg ved UiT Norges arktiske universitet sier at noe som kjennetegner MDPI, er at de setter en faglig terskel, og så publiserer de alt som kommer over denne. Dette i motsetning til de fleste tidsskrifter, som for eksempel kan gi tommelen ned fordi de tror artikkelen ikke vil «slå an».
Han sier at MDPI har satset på å vokse gjennom spesialnumre, men at disse ikke nødvendigvis er så godt forankret i redaksjonene.
— Man ser at det betyr at man mister kontrollen over kvaliteten.
— Er det mange artikler som ikke burde blitt publisert?
— Ja, i hvert fall i enkelte av tidsskriftene og spesialnumrene, er det ikke tvil om at det har kommet inn innhold som ikke burde blitt publisert.
Hos MDPI går det fort i svingene.
— Det går kjapt, og MDPI legger vekt på at det skal gå kjapt. Jeg har selv vært både forfatter og fagfelle der. Du får e-post med spørsmål om du kan melde tilbake i løpet av tre-fire dager. Det som enten skjer da, er at du bruker harelabben, eller at du prioriterer det over andre ting. Som forfatter har jeg opplevd å få veldig grundige tilbakemeldinger på veldig kort tid. Men jeg har også opplevd å få noen «harelabb-vurderinger». Men jeg opplever ikke at vurderingsprosessene hos MDPI har vært dårligere enn andre steder.
Frantsvåg satt selv i redaksjonsrådet til MDPI-tidsskriftet Publications. Han og flertallet av rådet trakk seg derfra i fjor.
Det handlet om at redaktørene syntes det var problematisk å lede et tidsskrift om nettopp publisering, som får negativ oppmerksomhet om sin publiseringspraksis.
Men da de tok opp sine bekymringer med MDPI, ble de ifølge Frantsvåg møtt med null forståelse. Redaktørene trakk seg, og flertallet av redaksjonsrådet gjorde det samme, i sympati med redaktørene.
— De aksepterer jammen meg mye
Anne-Kristin Løes skulle ønske MDPIs fagfeller hadde vært strengere med henne.
— Som medforfatter føler man noen ganger at dette var litt tynt, men jeg får håpe at fagfellene sier fra, for nå kan ikke jeg mase mer. Men så gjør de ikke det. Så føler man kanskje at man skulle sagt nei til å være med på denne artikkelen, dette er ikke det jeg er mest stolt av, sier hun.
— De aksepterer jammen meg mye, de er ikke mye kritiske.
