Kravene til universitets­akkreditering må vurderes på nytt!

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Lov om universiteter og høgskoler ble nylig revidert. Den nye loven har et klarere skille mellom institusjonenes formål og deres oppgaver, og for en som har lagt ned mye arbeid i institusjonsakkrediteringsprosesser, er det interessant at direktoratstrukturen er endret og Nokuts oppgaver justeres.

Stortingsmeldingen om styring av universitets- og høgskoleinstitusjoner viste at motstridende styringssignaler fra kunnskapsdepartementet og direktoratene - som Nokut - kan medføre utfordringer for institusjonene. Antakeligvis sitter noen og jobber med forskriftsendringer nå. Dette er et innspill til endringer i akkrediteringskravene.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

les også

Ny lov for universiteter og høgskoler er vedtatt

Kravet om at et universitet må tilby utdanning på alle nivå, bachelor, master, og ph.d., er klokt og riktig. Men hvor mange ulike doktorgradsstudier trenger egentlig et land med i overkant av fem millioner innbyggere? Og hvorfor må institusjoner som søker universitetsstatus, tilby sine doktorgrader alene, uten samarbeid med andre institusjoner?

Doktorgradsstudier er kostnadskrevende for institusjonene. Utdanning på så høyt nivå, som oftest krever at stilling som stipendiat er på plass, har relativt få studenter. Det er ikke tjenlig at institusjoner som søker universitetsstatus, må tilby alle nødvendige kurs for fire doktorgradsprogram. Kanskje følges kursene kun av fem-ti doktorgradskandidater, så hvorfor skal samarbeid mellom ulike institusjoner om doktorgradsprogram være til hinder for universitetsakkreditering?

All erfaring viser også at en del ph.d.- studenter ønsker å ta deler av opplæringen ved et utenlandsk universitet. Samarbeidsløsninger vil være økonomisk tjenlige og gi potensial for kvalitetsheving. Institusjonene kan tilby kurs basert på sine ulike styrkeområder i en felles doktorgrad. Og hvorfor fire doktorgrader? For medlemskap i EUA, European University Association, trengs kun en.

les også

Tar fra Nokut og gir til nytt direktorat

Norge er velsignet med noen tradisjonelle breddeuniversiteter, forskningstunge, som tilbyr doktorgrader innenfor alle sine studier. De universitets-aspirerende høgskolene er i likhet med Norges nye universiteter, utdanningstunge, med omfattende utdanningstilbud på lavere grad, for eksempel innen sykepleie, økonomi, sosialfag og andre praktisk-teoretiske studietilbud, også innen kunst og kultur.

Også disse utdanningene har bygd opp tilbud om masterstudier, og der hvor doktorgrader allerede finnes, er erfaringene at ph.d.-studiene bidrar betydelig til kvalitetsutvikling. Høgskoleansatte som selv er utdannet for eksempel lærer, barnevernspedagog eller sykepleier bidrar til at ph.d.-prosjekter undersøker problemstillinger med høy arbeidslivsrelevans. Kandidatene er ofte drevet av et ønske om at ph.d.-prosjektet skal bidra til forbedring av praksis, og prosjektene utføres gjerne i kontakt med arbeidslivet.

Slike stipendiater kan raskt formidle aktuell og pågående forskning til studentene lenger ned i utdanningspyramidene. Kanskje inspireres også studentene til bachelor-oppgaver i tilknytning til slike doktorgradsprosjekt. Erfaring viser altså at doktorgradsstudiene bidrar til kvalitetsutvikling innen utdanningene på bachelor- og master-nivå og generelt til nytenking og læring i fagmiljøet.

Men det er grenser for mye økonomiske ressurser selv en ambisiøs høgskole kan og bør legge inn på toppnivået i utdanningspyramiden. Samfunnet trenger lærere og sykepleiere, landets kommuner og småbedrifter trenger økonomikyndige, mediene trenger programprodusenter.

Mange voksne søker påfyll i form av etter- og videreutdanning. Store, samfunnskritiske utdanninger under doktorgradene må ha høy prioritet og nok ressurser.

les også

I Nokut må vi følge regelverket

Norge trenger institusjoner med ulike profiler. Også den nye universitets- og høgskole-loven understreker FoU-ansvaret (forskning og utvikling, red.anm.) til alle UogH-institusjonene. Men hvor mye av aktiviteten til utdanningstunge høgskoler bør ligge på FoU? Hvorfor fire doktorgrader? Hvorfor alene?

Målet om at institusjonene skal ha ulike profiler og bidra til mangfold i den totale, norske faglige virksomheten i UogH-sektoren, er understreket i flere stortingsmeldinger.

Politikken, styringssystemet og forskriftene bør legge til rette for det. Ikke minst skal den nye ordningen med utviklingsavtaler bidra til en mer heterogen sektor. Kravene til universitetsakkreditering bør også legge bedre til rette for institusjonelt mangfold og ulike profiler institusjonene imellom.

I tillegg til kravet om å tilby fire doktorgrader fullt ut i egen institusjon kan det være vanskelig å forstå hvorfor de fire doktorgradene skal dekke mest mulig av institusjonen faglige virksomhet. Universitetskravene, slik de framstår i dag, ble i hovedsak designet av Mjøsutvalget i år 2000, men utvalget anbefalte at de nye universitetene hadde doktorgrader på sine spesialområder, mens andre studietilbud ved institusjonen ikke trengte å lede til ph.d.

I årene rundt 2010 pågikk en debatt om hvorvidt Norge var i ferd med å utvikle «B-universiteter», med lavere kvalitet enn de fire tradisjonelle, Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø. Det ser ut som denne angsten for kvalitativ ulikhet universitetene imellom, bidro til at man i 2016 utmeislet akkrediteringskrav som ville gjøre nye universiteter mer lik de gamle. Det var ikke klokt.

Institusjonenes oppgaver ligger fast i Universitets- og høgskoleloven, både den nye og den gamle, og kravene er like. Begge institusjonstyper kan tilby doktorgradsutdanning. Begge har rett og plikt til å drive forskning, utdanning og annet faglig arbeid. De har samme stillingsstruktur og samme styringsform.

At Norge har forskningstunge universiteter er av stor verdi, men landet trenger også universiteter som vektlegger utdanning og arbeidslivsrelevans. Vi trenger universiteter med ulike profiler, og kravene for å bli universitet må legge til rette for det.

Spørsmålet om fire doktorgrader på egen institusjon leder videre til et spørsmål om hvorfor doktorgradene skal dekke størstedelen av institusjonenes fagportefølje. Hvorfor skal det legges opp til at studentene skal kunne være på en og samme institusjon fra bachelor til å ph.d.? Fordi det er slik på de eldste universitetene?

Universiteter og høgskoler har mange forskjellige kunnskapsoppgaver. Ikke minst er utdanningsoppgavene viktige, også de på lavere grad, og de som har med etter- og videreutdanning å gjøre. Blant de rådende kravene til universitetsakkreditering finnes da også noen som handler om utdanningskvalitet, men de kan drukne litt i de konkrete akkrediteringsprosessene. Komiteene gir gjerne mye oppmerksomhet til forskningen og doktorgradsprogrammene.

Etter at utviklingen åpnet for flere universiteter i år 2000, har antallet universiteter vokst og det fortsetter å vokse. Fordi universitetsbetegnelsen representerer opprykk til eliteserien og lettere åpner dører, både internasjonalt og mot arbeidslivet, ønsker mange høgskoler å gå denne veien.

Universiteter og høgskoler hører inn under samme lov, har samme formål, samme oppgaver, samme stillingsstruktur og samme styringsform. Innenfor denne rammen trenger Norge universiteter med ulike profiler. Forskriftene om krav til universitetsakkreditering bør endres for å legge til rette for en mer mangfoldig norsk universitetssektor.