Kortreist forskningspraksis

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Da jeg skulle skrive masteroppgave, ønsket jeg å forske på egen pedagogisk praksis sammen med medarbeiderne mine. Veilederen min var positiv til mitt ønske om å gjøre aksjonsforskning, men advarte meg samtidig om at jeg kunne stryke dersom jeg fikk sensorer som mente at forskning på egen praksis ikke ivaretok vitenskapelig kvalitet og forskningslegitimitet». 

Denne praksisfortellingen illustrerer at det å forske på egen praksis kan være utfordrende og risikofylt når det vurderes opp mot tradisjonelle idealer for forskningskvalitet. 

Debatt ● Rakel Rohde Næss og Carl-Magnus Nystad

Erfaringsbasert master for grunnskolelærere svarer opp Nokuts anbefalinger

Et argument mot slik forskning er at en innenfra forskerposisjon og nærheten til praksisfeltet kan redusere forskerens kritiske blikk. I en tid hvor samfunnet stiller stadig høyere krav til at skole, barnehage, helse- og sosialtjenester skal være effektive og baseres på «beste praksis», øker også forventningene til å drive forskning og utviklingsarbeid for å forbedre profesjonsutøvelsen. Tilsvarende møter undervisere ved universiteter og høgskoler forventninger om å forbedre undervisnings- og utdanningskvalitet. 

Kravet om å drive forskningsbasert er absolutt, fastsatt ved lov. Derfor undres vi over at studenter, som i eksempelet, frarådes fra å forske på egen praksis gjennom aksjonsforskning og praktikerforskning.

Har ikke dette en verdi? Profesjonalitet blir aktivisert, oppstår i og blir synlig i praksis. Derfor kan det å forske på egen praksis være et startpunkt både for forskerens egen utvikling i faget og for nye, umiddelbart profesjonsrelevante funn — det vi kan kalle kortreist kunnskap. En logisk konsekvens av dette, slik vi som undervisere ved universitetet i Sørøst-Norge ser det, er å gi større oppmerksomhet til og anerkjennelse av ulike former for å forske i egen praksis både for studenter og undervisere.

Debatt ● Æsøy, Brekke, Aas og Ryen

Kva for kunnskap gjer læraren til ein god profesjonsutøvar?

Stortingsmeldingen «Kultur for kvalitet i høyere utdanning» synliggjør at studenter som kommer tidlig i kontakt med forskningsmiljøer bidrar til at «faglig nysgjerrighet, kritisk refleksjon og til selvstendighet øves opp systematisk gjennom hele studietiden, gjennom diskusjon, tilbakemelding, prøving og vurdering» (s. 45). Stortingsmeldingen understreker i tillegg at det er «liten kultur for å forske på egen undervisning», og at forskning på egen praksis kan fremme samtaler om undervisnings — og utdanningskvalitet mellom kollegaer i profesjonelle læringsfellesskap i høyere utdanning.

La oss bruke et eksempel fra profesjonsutdanningene og se på grunnskolelærer­utdanningen. Her kommer disse ambisjonene til syne blant annet i læringsutbytte­beskrivelser fra praksisstudiet. 

Der står det at studentene skal: «ha kunnskap om metoder knyttet til forsknings- og utviklingsarbeid i skolen», at de «kan med grunnlag i teori og forskning kritisk vurdere egen og andres praksis», at de skal «ha kunnskap om konkret forsknings- og utviklingsarbeid i praksisskolen», og at de «kan gjennomføre profesjonsrettete, praksisrelevante, selvstendige og avgrensede forskningsprosjekt i tråd med forskningsetiske normer». I tillegg skal de kunne «kritisk reflektere over egen og andres praksis med referanse til teori og forskning» (Universitets- og høgskolerådet, 2018, s. 16-17). 

Til tross for disse tydelige politiske føringene for profesjonsstudier, viser imidlertid resultatene fra STEP — prosjektet (Olsen, et al., 2022) at nyutdannede lærere i liten grad opplever å ha kompetanse i hvordan de kan gjennomføre forskningsbasert utviklingsarbeid i skolen.

Kanskje kan dette skyldes manglende forståelse av hva det er å forske på egen praksis og hvordan det skal gjøres. Poenget er ikke å fire på kravene til forskningskvaliteten, men å sikre forskning som bidrar til ny kunnskap. Ved å forske på egen praksis kan forskerens kjennskap til feltet brukes aktivt i kunnskapsutviklingen.

Geert Kelchtermans argumenterer for at forskning bør fokusere på konkrete problemer og situasjoner som lærere møter i praksis. Han understreker betydningen av å skape gode eksempler på praksis, i motsetning til eksempler på god og «best» praksis som gir oppskrifter på hvordan profesjonsutøveren bør handle i en gitt situasjon. Når forskning presenterer gode eksempler på praksis, gis det utfyllende beskrivelser av hvordan praksis ser ut, samt forklaringer og begrunnelser for praksisutøvelsen.

Debatt ● Gunn Helene Engelsrud

Om å forstå verden fra en lærers synsvinkel

Forskning på egen praksis trenger heller ikke å ses som noe separat fra den faglige utøvelsen. I metodikken utforskende praksis («Exploratory Practice») oppmuntres underviseren til å bruke det de allerede gjør i undervisning som en forskningsarena der målet er å utvikle og forbedre egen praksis. Egen undervisning som (ut)forskningsarena er alltid tilgjengelig og har umiddelbar betydning for undervisningskvalitet dersom forskningen deles og diskuteres i profesjonelle læringsfellesskap.

Kvantitative metoder har historisk sett hatt høy status i mange miljøer, mens kvalitative og praksisnære metoder ofte har blitt undervurdert. Selv blant kvalitative metoder ses forskning på egen praksis ofte som lite legitimt. Dersom bruk av metoder for å forske i egen praksis møtes med skepsis eller blir ansett å ha svakere forskningsverdi, kan det skape utfordringer for å utvikle kunnskap om egen undervisning. Det kan føre til at undervisningspraksis ikke utvikles og forbedres i tråd med nye pedagogiske innsikter. Undervisningspraksis kan dermed begrenses til å implementere andres forskning.

Dermed kan akademia miste den verdifulle innsikten som forskning på egen praksis kan gi gjennom å fremme en mer helhetlig forståelse av undervisning og læring. I en tid hvor høyere utdanning setter mer og mer fokus på gjennomstrømming og profesjonsutvikling, er verdien av å forske på egen praksis et viktig virkemiddel for kvalitetsutvikling og for studentenes læring og utvikling. 

Ved å endre holdningen til verdien av å forske i egen praksis gis studenter tilgang til et større mangfold av metodiske tilnærminger som er overførbare til arbeidslivet, tilnærminger som er både kortreist og bærekraftige. 

Debatt ● Tone Larsen

Man kan ikke bare være flue på veggen. Om aksjonsforskning, endring og innovasjon

Skrevet av (i alfabetisk rekkefølge):

Marit Bøe, professor og merittert underviser, Institutt for pedagogikk, USN

Linn Hege Førsund, førsteamanuensis og merittert underviser, Institutt for sykepleie- og helsevitenskap, USN

Elsa Kristiansen, professor og merittert underviser, Institutt for industriell økonomi, strategi og statsvitenskap, Handelshøyskolen, USN

Erika Kvistad, førsteamanuensis og merittert underviser, Institutt for språk og litteratur, USN

Trine Ørbæk, professor og merittert underviser, Institutt for pedagogikk, USN