Debatt ● Tone Larsen
Man kan ikke bare være flue på veggen
Som aksjonsforsker har jeg bidratt til endring og innovasjon. Det gjorde jeg ikke som flue på veggen.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Diskusjonen om nærhet og distanse i forskerrollen er ikke ny. Spesielt i casestudier, kvalitativ forskning og aksjonsforskning reflekterer forskere om sin tilstedeværelse i forskningskonteksten.
På grunn av egen deltakelse, er aksjonsforskere ekstra bevisst på å vurdere sin motivasjon, avdekke blindsoner og tunnelsyn, og problematisere egen påvirkning. Dette er for å endre holdninger og atferd dersom man ser at man forurenser dataene med personlige motiver. Aksjonsforskning innebærer både individuell og kollektiv mobilisering. Man kan fokusere på pragmatisk problemløsning ved hjelp av dialog i f.eks. organisasjonsutvikling, eller frigjørende/myndiggjørende prosesser, og man bruker seg selv som verktøy for å styrke disse prosessene.
Min ph.d.-studie startet på egen arbeidsplass i 2010. Da jobbet jeg som sosialkonsulent i tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Som for så mange aksjonsforskere, startet denne studien med en knute i magen. Man observerer noe som man ønsker å bidra til å gjøre noe med.
Jeg observerte at flere pasienter døde av overdose og/eller selvmord etter utskriving fra behandling: et kjent fenomen innenfor rusforskning og ruspolitikk. Et mål med studien ble derfor å legge til rette for at pasienter og ansatte sammen kunne forbedre behandlingen.
Som for så mange aksjonsforskere, startet denne studien med en knute i magen.
Tone Larsen
Utviklingen av Idesmia er et eksempel hvor forskers nærhet bidro til dypere innsikt i en organisasjonskultur som hemmet brukermedvirkning og samskaping. Denne innsikten informerte felles handling for å få gjort noe med det som ble oppfattet som problematisk.
Som respons på en konflikt mellom ansatte og pasienter, ble Idesmia etablert i et meklingsmøte. Det ble et fast møte integrert i organisasjonens demokratiske struktur, der pasienter, ledere og ansatte sammen kunne planlegge behandlingsaktiviteter, løse konflikter, gjennomføre høringer, og utvikle tjenestene.
Som aksjonsforsker gjennomførte jeg deltakende observasjon og var en såkalt «avansert sekretær» som dokumenterte tjenesteutviklingsprosessen gjennom referater og rapporter. For å sikre reell påvirkning på selve forskningsfokuset, fikk pasient- og ansatt-medforskere opplæring og veiledning til å utvikle intervjuguider, lede intervju og dialogseminar, analysere og legge frem foreløpige funn i forskningskonteksten.
Altså, eierskap i kunnskaps- og tjenesteutviklingsprosessen, transparens og kontinuerlig tilbakeføring av kunnskap var like viktig som data-innhenting.
I en forskningskontekst der et skjevt maktforhold mellom behandlere og pasienter var kjent, ble det spesielt interessant at pasient-medforskerne først ville kalle Idesmia for Forum for likeverdig kommunikasjon. Lederne mente dette navnet indikerte at det ikke var likeverdig kommunikasjon ellers i behandlingen og pasient-medforskerne bekreftet dette, men foreslo Idesmia for å komme dem i møte.
I et refleksjonsmøte med medforskerne avdekket deres innsidekunnskap ulikestilt kommunikasjon i behandlingen. Noe som synliggjorde et behov for å gå dypere inn i temaet fra pasienters perspektiv. Refleksjonene ledet til at en medforsker utformet følgende spørsmål til intervju med pasienter:
Syns du det er vanskelig å uttrykke det du mener ovenfor personal og ledelse av frykt for konsekvenser i behandlingen?
I disse intervjuene kom det flere eksempler på maktforskjell mellom ansatte som rapporterte/journalførte og diagnostiserte, og pasienter som opplevde at de kun «fikk lov» å medvirke når det passet. Noe som naturligvis var alvorlig med tanke på forskningsprosjektets mål om samskaping og at pasienter har en lovfestet rett til brukermedvirkning.
Det ble rett og slett for egoistisk å holde igjen egen kunnskap og kontekstanalyse av frykt for å forurense dataene, for det kunne gå på bekostning av et felles mål om å forbedre behandlingen.
Tone Larsen
Som tilstedeværende aksjonsforsker hadde jeg anledning til å følge kunnskaps- og tjenesteutviklingen tett. Til å begynne med var jeg farget av et distanse-/objektiviseringsideal, men etter hvert forsto jeg at jeg frarøvet deltakernes mulighet til å fremme informerte forslag til endring og nytenking i samskapingsprosessen. Det ble rett og slett for egoistisk å holde igjen egen kunnskap og kontekstanalyse av frykt for å forurense dataene, for det kunne gå på bekostning av et felles mål om å forbedre behandlingen.
Gjensidig tillitsbygging ga anledning til å løfte sløret av pasienter og ansattes kunnskap om deres roller, erfaringer og utfordringer i behandling. Det var ikke et mål å gi hardnakkede generaliserbare konklusjoner ut fra kunnskapen som vokste frem i dialogene.
Men det som kom frem ble både unikt og gjenkjennbart. Unikt fordi vi fikk tak i dype motsetninger i organisasjonskulturen, og gjennom deltakelse fikk vi anledning til å samskape en ny maktstruktur. Gjenkjennelig fordi problemer med brukermedvirkning, ulikeverdighet, sykeliggjøring og unngåelsesatferd er påvist i andre studier.
Forskning gjøres i større og større grad i samarbeid med arbeids- og samfunnsliv, og i denne studien var det offentlige tjenester som var «under lupen». Vi har et mangfold av forskningsmetoder som vitner om en forskningspolitisk ambisjon å utvikle kunnskap på ulike måter. Utfordringen ligger i hvordan vi som forskere kan utvikle gode etiske forskningspraksiser tilpasset dagens virkelighet.
Målet må være at forskningen som gjøres tas i bruk og bidrar til gjennomtenkte endringer i samfunnet, om vi skal legitimere pengebruken.
Hvordan kan forskere med ulike forskningspraksiser ut fra ulike disipliner bidra til å utvide forståelsen av hva forskning kan være? Transdisiplinær forskning, inkludert aksjonsforskning, kan bidra til mobilisering for å løse viktige samfunnsproblemer som klimakrisa. Det fordrer en åpenhet som fremmer utforskning fremfor konservering av hemmende hegemoni med etablerte silo-idealer.
