Debatt ● jan messel og hilde gunn slottemo
Kompleksitet og mangfold. Svar til Hagtvet fra stankelbeinland
Universitets- og høgskolesektoren har mange problem og utfordringer. Disse problemene hadde det vært enklere å diskutere på gode måter hvis Hagtvet ikke hadde brukt en så nedlatende og arrogant tone, skriver to representanter fra «stankelbeinland».
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I september 2010, altså for snart 14 år siden, sto det ei kraftsalve i Dagens Næringsliv. Kunnskaps-Norge var i fritt fall, fikk vi inntrykk av her. Universitetene hadde nærmest sluttet å utdanne kritisk tenkende, demokratiske borgere i et kunnskapsbasert samfunn.
Universitetenes historiske rolle som dannelsesinstitusjoner, som karakterbyggende arenaer, ja, som eksistensielle og meningsgivende fellesskap forvitret. Noe av årsaken var alle de nye «stankelbeinuniversitetene» rundt omkring i landet. Derfor var det nødvendig med ti bud for en nødvendig universitetsreform.
Lyder dette kjent? Ikke så rart. Professor emeritus Bernt Hagtvet har framført denne kritikken med ujevne mellomrom de siste årene, både i skriftlig form og muntlig, senest på et seminar initiert av kunnskapsminister Oddmund Hoel.
Fra våre kontorer på stankelbeininstitusjonene OsloMet og Nord universitet anerkjenner vi noen av de utfordringene Hagtvet er inne på, og vi er glade for at han standhaftig reiser en viktig debatt — gang på gang. Det er opplagt at det er utfordringer i sektoren. Samtidig synes vi diskusjonen fortjener flere nyanser, forbehold og rom for den kompleksiteten universitets- og høgskolesektoren representerer.
Store deler av arbeidet i universitets- og høgskolesektoren handler om å utdanne kvalifiserte og kompetente personer som skal gå inn i arbeidslivet for å utføre viktige oppgaver for samfunnet. Vi kan berolige Hagtvet med at det i løpet av alle disse årene er blitt uteksaminert en rekke flinke og dyktige lærere, barnevernspedagoger, sosionomer, sykepleiere, ergoterapeuter og trafikklærere rundt omkring i landet, inkludert fra «stankelbeininstitusjonene».
Dette er bare noen eksempler fra alle de mange yrkes- og profesjonsutdanningene som finnes rundt omkring i Norge. Høyere utdanning er differensiert og kompleks på måter som Hagtvet underkommuniserer i sin gjentakende nedsabling. Store deler av sektoren handler om å utdanne gode profesjonsutøvere. De skal ikke bli forskere eller internasjonalt framragende fagpersoner, men gode utøvere av praktisk kunnskap.
Hagtvet ser ut til å være enig med regjeringa som i profesjonsmeldinga pekte på at det har skjedd ei uheldig akademisering av disse utdanningene. Selv om akademiseringa medfører noen utfordringer, mener vi at vitenskapeliggjøringa av profesjonsutdanningene har vært nødvendig og skapt yrkesutøvere som er bedre i stand til å møte de kvalitetskravene som stilles i dag.
Hagtvet er også bekymret for inflasjonen i universitetsstatus i Norge. Universitet på Storhove, harselerer han i en kronikk. Da Gudmund Hernes gjennomførte sin høgskolereform i 1994 var det høgskole på hvert nes som var frykten. Intet nytt under sola, altså.
En kan mene mye om hvorvidt dette er riktig utvikling, men for en konstruktiv diskusjon kreves det kunnskap om hvordan denne prosessen har skjedd. Utviklinga mot flere universiteter startet verken med Høgskolen i Innlandet eller Høgskolen i Nordland, nå Nord universitet. Det var en langvarig prosess som hang sammen med regionale ambisjoner, internasjonale tendenser og — som Hagtvet skriver — et ønske om å få del i den prestisjen en universitetsstatus ville gi.
Muligheten åpnet seg etter Mjøs-utvalgets innstilling og den såkalte kvalitetsreformen ved inngangen til dette årtusenet. Kort tid etter ble Universitetet i Stavanger og Universitetet i Agder en realitet. Så fulgte Universitetet i Nordland. Noen år senere så OsloMet og Universitet i Sørøst-Norge dagens lys. Alle hadde utgangspunkt i eksisterende regionale høyskoler med hovedvekt på profesjonsutdanninger som lærer- og sykepleierutdanning. Målet var ikke å kopiere de etablerte tradisjonelle universitetene, men å etablere en ny type universiteter som i større grad var basert på profesjonsutdanninger.
Vi tror ikke denne utviklinga kan reverseres. Tannkrem er vanskelig å få inn i tuben når den først er klemt ut. Samtidig er det viktig å opprettholde ideen om at sektoren må inneholde institusjoner med ulik innretning, uavhengig om de kalles universiteter eller ikke. Også internt på hver enkelt institusjon bør det foregå en form for differensiering. Derfor har den samkjøringa av kriterier og intensiver som så ut til å ha en skjematisk oppfatning av internasjonal forskning som mal, vært uheldig. Det har som Hagtvet påpeker, gått ut over de tradisjonelle universitetsfagene. Samtidig har det ført til uheldige tendenser innenfor profesjonsutdanningene.
Det bør etter vårt syn gjøres noe med arbeidsdelinga mellom de ulike universitetene og høyskolene, slik at en unngår en uheldig konkurranse om studenter og andre ressurser. Høyere utdanning er ikke et samfunnsområde der markedskreftene kan få styre.
Problemene med kvalitet handler også om andre forhold enn utviklinga i UH-sektoren, for eksempel endringer i videregående skole, samt skjermbruk og sosiale mediers innflytelse på ungdommers studievaner, konsentrasjonsevner og læringskapasitet. Dessuten har de økonomiske mulighetene for å være heltidsstudent betydning.
I tillegg virker masseuniversitetets framvekst inn, med ei svært sammensatt studentgruppe som resultat. Det er noe de fleste av oss vil oppfatte som et ubetinget gode: I dag er det ikke lenger foreldrenes økonomi som avgjør hvorvidt de unge kan ta høyere utdanning.
Når alt dette er sagt, vil vi påpeke at også vi mener UH-sektoren har og står overfor store utfordringer. En manglende erkjennelse av mangfoldet, samt en ødeleggende konkurranse om studenter og andre ressurser ligger i bunnen for mange av dem. Det skaper en fare for at institusjonene kan underby hverandre for å tiltrekke seg studenter. Det kan også gjøre at en del blir vel kreativ når det gjelder å tilby sexy studietilbud som kan appellere til mulige studenter. Og til slutt kan de økonomiske insentivene som ligger i gjennomstrømminga av studenter medføre at det går inflasjon i karaktersettinga, og at kvaliteten på kunnskapen dermed gradvis svekkes.
Disse problemene hadde det vært enklere å diskutere på gode måter hvis Hagtvet ikke hadde brukt en så nedlatende og arrogant tone, men faktisk vært interessert i å lytte til hvordan utfordringene ser ut fra «stankelbeinland». Det kunne ført til en mer konstruktiv debatt.
