« … det handler ikke bare om å utdanne en elite …»

— Det snakkes mye om «økt akademisering» ved universiteter og høgskoler. Jeg synes det er et kjempekomplisert begrep, for en legger ulike ting i det, slik at en lett snakker forbi hverandre.

Hilde Gunn Slottemo er til daglig historieprofessor ved Nord universitet i Levanger. Hun er spaltist i ulike aviser, en kjent formidler og samfunnsdebattant. Professoren har nylig lansert Fritt Ords historie som hun har skrevet på oppdrag, og er straks ferdig med manuset til noe helt annet: Privatlivets historie. Og før dette har hun blant annet skrevet historien om Høgskolen i Nord-Trøndelag. Høgskolen som ifølge tidligere kunnskapsminister Gudmund Hernes hadde det fineste campus øst for California. 

Hilde Gunn Slottemo er en av få ved Nord universitet som forsker på heltid, og stort sett skaffer seg sine egne midler til det.

Distriktene dømt til å tape

Nå er hun på gjennomreise i hovedstaden, og det blir stille en stund over kaffekoppen på en av byens bakerier. 

Hun siterer fra en artikkel av Narve Fulsås i Historisk tidsskrift fra 2000. Han sammenligner utviklingen i universitets- og høgskolesektoren med idrettsverden. 

— I idretten var det tidligere ulike divisjonssystemer, om det var i håndball, fotball eller basket. Men etter hvert så skulle alle drives likt i samme system. Overført til akademia var det slik at lærerskole i sin tid var noe annet enn et universitet, men etter hvert her også nå, så skal alle drive med samme «sport», det er ett hierarki og ett og samme prinsipp for alle, sier hun.

— De gamle distriktsutdanningene var dømt til å tape med en slik modell. Spillereglene var laget på de gamle universitetenes banehalvdel, forsknings- og utviklingstradisjonene hos de gamle universitetene var det som skulle gjelde, sier Slottemo. 

Kvalitetsseminar i byen

I begynnelsen av juni var hun også på oslobesøk, den gang invitert av statsråd Oddmund Hoel til å innlede til debatt på seminar om kvalitet i høyere utdanning.

 I regjeringens representasjonsbolig innledet hun sammen med emeritus Bernt Hagtvet, NTNU-professor Aksel Tjora, UiO-professor Anders Malthe-Sørensen og Elisabeth Josefine Lackner fra Agend Kaupang.

Hvis du vil se hele seminaret finnes det i opptak her. 

På seminaret tok Slottemo til orde for sterkere politiske handlinger og løsninger. 

— Det er altfor mange like studiesteder i Norge som konkurrere om studenter. Institusjonene kan dermed komme til å underby hverandre, for eksempel når det gjelder obligatorisk oppmøte, mulighet for hjemmestudier og digital undervisning. Lenge har det vært snakket om en arbeidsfordeling mellom de ulike institusjonene, men den kommer jo ikke

— Hvis samarbeid og arbeidsdeling er målet, så trenger jo ikke alle utdanningstilbudene ligge i byene, mente hun, og kom med et forslag:   

— Vi kan flytte en del studieplasser ut av sentrale strøk, der det er billigere å bo og leve. Det vil kunne avlaste de gamle universitetene — men det kreves politisk mot og tøffe politikere som tør å ta den beslutningen. 

Tvangsekteskap uten økt kvalitet

Hun gjorde avla også en visitt til sitt eget universitet under innledningen på seminaret. Nord universitet ble til gjennom en fusjon mellom Universitetet i Nordland, Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) og Høgskolen i Nesna under strukturreformen. 

— Et fornuftsekteskap, eller kanskje et tvangsekteskap, hva vet jeg? Mange internt ved universitetet sliter med å se hva gevinsten har vært. Våre ledere har blitt grå i ansiktet og håret gjennom alle reisene til de andre campusene. Jeg kan ikke se at kvaliteten har økt, verken for utdanning eller forskning, sa hun og fortsatte: 

— Vi bruker dessuten altfor mye tid og ressurser på å samordne pensumlister, undervisning, eksamener osv. på tvers av studiesteder. Det er et krevende arbeid som delvis går på bekostning av tid til studentene og til forskningen.

Selv mente hun da strukturreformen ble innført at det var nødvendig med en viss størrelse på institusjonene. 

— Selv om jeg var enig i at reformen var nødvendig, så var jeg uenig i måten det skjedde på, konstaterte Slottemo. 

Problem-akademisering

Tilbake på bakeriet skal vi snakke om akademisering av profesjonene, den har skutt fart etter strukturreformen. 

I Store norske leksikon, skiller professor Jens Christian Smeby og Lars Inge Tærum mellom akademisering av institusjoner og av utdanninger. En utdanning blir akademisert når det legges mer vekt på teori og vitenskapelige metoder, og tilknytningen til praksisfeltet svekkes.

«Begrunnelsene for akademisering er å heve kvaliteten på utdanninger og utdanningsinstitusjoner gjennom å legge sterkere vekt på vitenskapelig kunnskap og forskning, noe som ansees som nødvendig i dagens kunnskapssamfunn. Debatten om akademisering dreier seg om når vitenskapeliggjøring av praktiske yrker skaper problemer og hva som i tilfellet er problemene», skriver de to.

— Ja, hva er problemet med akademiseringen, Slottemo?

— Jeg mener at akademiseringsdrivet ved universitetene og høgskolene, og profesjonene — har vært positivt. Mer forskning, har gitt bedre lærerutdanninger, for eksempel.

Å gi ballast

Men hun mener likevel at akademiseringen burde tatt utgangspunkt i distriktshøgskole-systemet, og at de høyere utdanningsinstitusjonene må være tettere på praksisfeltet, profesjonenes og samfunnets behov.

— I dag måles vi på publiseringer som leses av åtte personer, for å spissformulere det. Vi må tilbake dit hvor det også handler om å gi ballast til det praksisfeltet og det samfunnet vi utdanner for. Undervisning og formidling er blitt nedvurdert i akademiseringens tjeneste. Hos en del av mine kolleger har dette ført til en sorgprosess, jobben de har gjort og som de har vært gode på, har mistet betydning og anseelse. Det er forskningen som teller, og vi mistet gode fagfolk med dette, de førtidspensjonerer seg eller skifter jobb, sier Slottemo og legger til:

—Vi må tillate større bredde i kompetansen og alle institusjonene må ikke bli sånn som de tunge tradisjonsuniversitetene. 

Hun trekker fram femårig lærerutdanning som et eksempel. 

— Jeg mener at den reformen var viktig og nødvendig. Det var rett å utvide studielengden og ta inn mer fordypning. Men innretningen og det faglige innholdet i masterløpet er feil. 

Hun er skeptisk til den integrerte masteren på fem år, og mener den burde vært 3+2 år. 

— Hvorfor 3 + 2? 

— Da er ikke utdanningen bortkastet for de studentene som bestemmer seg for å slutte etter halvgått løp. De kan kanskje jobbe noen år, før de senere bestemmer seg for å bygge på med en master. Det ville dessuten blitt enklere å tilby etterutdanning på masternivå for lærere som allerede har mange års praksis i skolen.

— Det må være et faglig godt og relevant innhold i masteren, men trenger lærerstudentene å kunne avansert vitenskapsteori? Nei, mener jeg — men de trenger grundig fagkunnskap, fagteori og didaktikk. 

Ny praksis ved Nord

Hun mener også at masteroppgavene ofte er for snevre, at det handler for mye om å observere lærere og intervjue dem. 

Og hun ønsker seg en sterkere kobling mellom praksis og teori. 

— Ved Nord universitet prøver vi nå en annen tilnærming, med praksis en dag i uka for lærerstudentene heller enn en blokklagt periode. Det blir spennende å se evalueringen av dette. 

Og en ting til: 

— Vi må få studentene tilbake på campus. Det blir ikke gode lærer av å ha nettbasert undervisning. I tillegg til faglig kunnskap skal studentene vurderes på egnethet og relasjonskompetanse. Man lærer ved å ha rollemodeller, men da må du jo møte læreren. Det er mye mer enn faglig kunnskap som kreves for å bli en god lærer, sier Slottemo. 

— Jeg er så enig med Bernt Hagtvet at vi i større grad trenger å gjenreise, eller gjenoppta kontakten mellom ansatte og studenten — slik profesjonsutdanningene tradisjonelt har vært gode på. Og vi må absolutt gjenreis heltidsstudenten.

 — Vi må huske at det meste egentlig handler om å utdanne gode kompetente yrkesutøvere — det handler ikke bare om å utdanne en elite av forskere. Og så må vi ikke glemme at retten til utdanning har vært en viktig rettighet i Norge. Denne utviklinga gjør at studentene i dag er en mer sammensatt gruppe enn tidligere.

— Men nå snakker også stadig flere, ikke minst regjeringa om «avakdemisering» av høyere utdanning. Er det dit vi bør sikte? Reversere strukturreformen og gå tilbake til høgskolesystemet?

— Nei, absolutt ikke. Men vi må tillate at det er mange kvalitetssystemer og -prinsipper, slik at ikke alle måles på det samme og ut fra de samme kriteriene.

Kaffekoppen er tom, halve første dag av professorens ferie er unnagjort og bak hjørnet venter familien på tur.