Kjære Johanne Sundby

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg kjenner ikke deg, men vi tilhører begge en liten gruppe her i Norge som kaller oss selv sosialmedisinere. Vi har samme legeutdanning, fra samme universitet, og har uten tvil gått i noen av de samme gangene – kanskje til og med samtidig.

Om du tilhørte min generasjon hadde vi helt sikkert hatt drøssevis av felles venner på facebook. Jeg skriver replikk til deg nå for å si dette: Jeg er her for å ta over stafettpinnen, men du må rekke ut hånda.

les også

Farvel til forelesningen og takk for meg

For de som ikke vet hva sosialmedisin er kan jeg betrygge med at jeg knapt vet selv. Min arbeidsdefinisjon er at det er en heterogen gruppe leger som har to ting til felles. Det første er at vi ser sammenheng mellom samfunn og sykdom. Det andre er at vi er opptatt av sosial rettferdighet og anser oss selv som forkjempere for en bedre fremtid.

For å si det enkelt: vi er leger og aktivister.

Fagets historie kan følges fra Friedrich Engels beskrivelse av helsetilstandene i industriell England - via Rudolf Virchow, Karl Evang, Salvador Allende, Che Guevara, Per Fugelli, og Paul Farmer – helt frem til oss. Det er et ganske sterkt bånd når man tenker på det sånn.

Dessverre er faget i ferd med å gå tapt, og begrepet sosialmedisin er nesten ikke til å høre i gangene på Domus Medica.

Hvorfor dette historiske tilbakeblikk? Jo, for å vise hvor viktig det er at vi nå står sammen for å berge faget vi bryr oss så mye om. Sosialmedisinen har aldri vært og kan aldri være en enkelt persons prosjekt. Derav prefikset «sosial».

De mest kjente i våre rekker har klart å samle millioner om et felles mål. Å være aktivist og å skape en bevegelse betyr at man er nødt til å få med andre. I lys av dette, skulle jeg ønske at du valgte å bruke ditt farvel som en call to action for å sikre at faget vårt lever videre i unge, engasjerte hender. I stedet valgte du å skape avstand mellom min og din generasjon – og det synes jeg er fryktelig trist.

Ja, noe var nok som du sier, bedre før. Jeg kan komme på flere eksempler. Det første som faller meg inn, er klimaet. Det var definitivt bedre før. Ting var også bedre før den mye omtalte hyperkapitalismen. For all aktivismen du nevner – Politisk Forum, Nei til EU – sitter min generasjon igjen med konsekvensene av kampene som gikk tapt og ressursene som ble brukt.

Fra Ok boomer til kritikk av millennials som late, godt vandt, teknologiavhengige ungdom er det en pågående generasjonsstrid om hva som var bedre før og hva som er verre nå. Men til hvilken ende?

For å løse samfunnsutfordringene vi alle står overfor i dag, og for å redde et fagfelt som er skapt for å ta tak i akkurat slike utfordringer, må vi legge denne generasjonskrigen bak oss. Det er på tide å jobbe sammen, og jeg håper du vil heller vil være min mentor enn min motpart i arbeidet videre.