KI-milliardens ramme og retning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I september i fjor la statsminister Støre og daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch frem ambisiøse mål for utvikling av fremtidens KI som et trygt, pålitelig og effektivt instrument.

Kunstig intelligens vil ha enorm betydning for samfunnet, for innovasjon i næringslivet og offentlig sektor, og for utdanning. Regjeringen ønsker mer og sterkere forskning innen tre spor: (i) studiet av konsekvensene av KI, (ii) KI-forskning i seg selv og (iii) forskning på bruken av KI for innovasjon.

kunstig intelligens

Milliardsatsing på kunstig intelligens

En milliard kroner til KI-forskning er en stor investering hvis den brukes på en strategisk måte, men den kan også bli usynlig. Torsdag ble forslaget til styret lagt frem av Forskningsrådet, og det går dessverre i denne retningen.

Forskningsrådets forslag er å bruke milliarden til å finansiere et antall SFIer, jeg vil anta kanskje totalt 12. Disse SFIene skal fokusere på ett spor hver, så ca. 4 per spor (se Sak S 07/24, i innkallingen til Styremøte 1/24, 7. februar).

Et av alternativene som ble foreslått av den rådgivende ekspertgruppen for KI-satsingen, er å opprette et nasjonalt distribuert KI-senter. Fordi dette ville være en innovativ måte å organisere forskning på i Norge, utarbeidet vi en konkret og ganske detaljert beskrivelse av senterets rolle og organisasjon, for å vise nytteverdi og gjennomførbarhet.

Oppgaven for det nasjonale senteret ville være å koordinere og hjelpe til med å organisere KI-forskning i Norge. Ved å bli ledet av en gruppe på tre internasjonalt anerkjente KI-forskere (én per spor), og en ledergruppe som involverer KI-intensive forskningsinstitusjoner, organisasjoner og selskaper i Norge, ville senteret ha kapasitet til å gjøre nyttige og viktige prioriteringer, lytte til behovene til borgere, administrasjoner, næringslivet, og ta i bruk hele katalogen av Forskningsrådets virkemidler (inkludert SFIer). Senteret ville ikke ha egne forskere, da all forskningsaktivitet ville skjedd ved universiteter, forskningsinstitutter og forskningsintensive bedrifter.

Et distribuert nasjonalt KI-senter blir ikke diskutert i Forskningsrådets forslag. Vi i ekspertgruppen vet ikke hvorfor denne ideen ble forkastet.

KI-Milliarden

Skal finne ut hvordan KI-milliarden bør brukes

Tilbakemeldingen fra Forskningsrådets styre på forrige møte, 6. desember, ble oppsummert som følger: «Administrasjonen tar med Styrets innspill til saken, og vil legge særlig vekt på behovene for konsentrasjon, samarbeid på tvers av fag, aktører og sektorer, og nettverks- og møteplassaktivitet i det videre arbeidet.»

Punkt for punkt vil et nasjonalt distribuert senter svare langt bedre på dette enn den skisserte SFI-løsningen:

• Konsentrasjon: mange enkeltstående SFIer vs. et nasjonalt koordineringssenter

• Samarbeid på tvers av fag: Den fremlagte løsningen vil separere de tre sporene. Vi foreslo å integrere de tre sporene inn i ett senter med tre ledere, en per spor, som samarbeider

• Samarbeid på tvers av aktører og sektorer: Dette er også lettere gjennomførbart med et nasjonalt senter. Da vet offentlig sektor og næringsliv hvor de skal henvende seg. SFIer er ikke spesielt åpne for samarbeid utenfor sine egne partnere

• Nettverks- og møteplassaktivitet: Dette er vel ikke nevnt i det hele tatt i dokumentet, og et senter er åpenbart mer egnet enn mange SFIer

Debatt ● Christoph Trattner

Norge trenger et nasjonalt KI-mediesenter

Hva den foreslåtte løsningen til Forskningsrådet ikke klarer å oppnå, som et nasjonalt distribuert senter ville oppnådd:

• Koordinere en nasjonal innsats inn mot områder av nasjonal viktighet

• Internasjonal synlighet: tiltrekke topp vitenskapelige ansatte til Norge

• Skape en positiv ringvirkning i andre departementer, næringsliv og offentlig sektor

• Være en «inngangsdør» til KI for næringslivet og offentlige organisasjoner

• Lage nasjonale tankesmier for det offentlige, når det trengs råd om KI

• Tiltrekke seg ekstra midler fra andre kilder. Finansieres i 5 år, men har som mål å bli videreført i nye 5 år, i et langsiktig perspektiv

• De beste KI-landene (f.eks. Danmark, Finland, Storbritannia) har en senterløsning, et senter kan bygge nasjonale allianser med dem

Debatt ● Kristoffer Knutsen Wickstrøm og Robert Jenssen

Ja takk til «krysskulturelle» prosjekter drevet fram av teknologiutvikling

På samme måte som et nasjonalt senter, vil den foreslåtte SFI-løsningen generere god forskning, spesielt anvendt forskning som fokuserer på innovasjonsutfordringer. I begge tilfeller vil forskningen også bli distribuert over hele landet.

Å bygge KI-SFI-sentre betyr å bruke de erfarne forskerne vi har i Norge i dag: de beste vil lede de nye KI-SFI-ene. Et nasjonalt senter ville i stedet øke den nåværende kapasiteten ved å tiltrekke seg internasjonalt sterke seniorforskere. Dette er avgjørende for å forbedre KI-forskningen i Norge. Det nasjonale senteret ville være i stand til å koordinere og utvide det nåværende KI-miljøet, mens KI-SFI-ene ikke vil være i stand til å gjøre det.

Å bruke all finansiering til SFIer utelukker muligheten for å finansiere viktige forskningsområder av nasjonal betydning som ikke passer inn i en slik ordning, inkludert grunnleggende forskning i KI og kanskje områder som KI i utdanning og KI etikk, hvor det er mindre privat finansiering. Det ville vært bedre med en kombinasjon av SFIer, SFFer og mindre prosjekter. Et nasjonalt senter ville være i stand til å utnytte alle NFRs virkemidler bedre.

I sitt forslag til vedtak, gjør Forskningsrådets administrasjon svært sterke prioriteringer, men det er ikke klart på hvilket grunnlag. Prioriteringer er nødvendige, men de må være forberedt og godt dokumentert. De må gjøres med en dyp vitenskapelig forståelse av behov og muligheter, og også fra et borger-sentrert, politisk synspunkt.

De nevnte prioriteringene og de utelatte områdene i det nåværende forslaget virker ganske vilkårlige. For eksempel virker det som om effektene av AI innen helse, utdanning, energi, finans osv. er nedprioritert i konsekvenssporet; i teknologisporet prioriterer Forskningsrådet digital sikkerhet og kvanteteknologi, i stedet for generative modeller, store språkmodeller, eller grønn og forklarbar KI, for eksempel. Hva er grunnen til dette? I innovasjonssporet virker det essensielt å ha høykvalitetsdata, mens det som sannsynligvis er viktigst, er å kunne bruke små og gjenbrukte datasett for å øke bruken av KI i næringslivet.

Kunstig intelligens

Bekymret over hvordan «big-tech» støvsuger sentrale forskningsmiljø

Et nasjonalt senter ville være i stand til å prioritere, sammen med sivilsamfunnet, politikere, administrasjonen, privat og offentlig sektor. Et annet aspekt er at fremtidens KI-modeller ofte vil være store. Da er det en stor fordel å kunne koordinere alle de sterke kreftene i Norge.

Argumentene mot et nasjonalt distribuert senter er ikke nevnt i Forskningsråds-dokumentet. Forskningsrådet skriver at «porteføljestyrene har definert ansvar og roller, at alle midler tildeles etter åpen konkurranse, og at Forskningsrådet ikke kan delegere forvaltningsansvaret.» Dette kan tolkes av Forskningsrådets styre som en stopp for et nasjonalt senter, men det er ikke det. Vi har beskrevet et senter der Forskningsrådet ville ha full kontroll og ansvar for oppgavene det ikke kan delegere til andre: senteret skal eies av Forskningsrådet; Forskningsrådets styret/portfoliestyre er styre for senteret; utlysninger er forslått av senteret, men vedtatt av portfoliestyre; evalueringene av søknader er utført av Forskningsrådet; prosjekter har kontrakt med Forskningsrådet etc.

Et nasjonalt distribuert senter for KI-forskning ville være en synlig og viktig effekt av KI-milliarden og KI-politikken til regjeringen, bygd for å hjelpe Norge inn i KI-tiden. Med Forskningsrådets løsning vil KI-milliarden forsvinne inn i de vanlige utlysningene, gi mindre synlighet og et mye mindre fotavtrykk.

Debatt ● Morten Irgens

Ett år og en evighet