Nei, kvinner og menn har ikke nødvendigvis lik mulighet til akademisk karriere

Khrono publiserte 15. august en artikkel med tittelen «Kvinner og menn har lik mulighet for akademisk karriere». Artikkelen var basert på fremleggelsen på Arendalsuka av Nifu-rapporten «Attraktive akademiske karrierer? Søkning, rekruttering og mobilitet i UH-sektoren».

Vi finner rapporten meget informativ rundt karriereløp i akademia, og funn fra studien bør bli sentrale i den videre debatten om universitets- og høgskolesektorens (UH-sektorens) rekrutteringsutfordringer.

Spørsmålet er imidlertid om den gir grunnlag for utsagnet om at kvinner og menn har lik mulighet for karriere. For det første finner Nifu-studien en forskjell i overgangen førsteamanuensis til professor (slik det også fremkommer i Khrono-artikkelen) og dernest dekker studien ikke hele det akademiske karriereløpet.

Det er først grunn til å understreke at studier av det akademiske karriereløpet er komplekst, slik det også kommer klart fram i Nifu-rapporten. Nifus forskerpersonalregister gir imidlertid et godt grunnlag for å følge videre karriereutvikling for de som allerede er eller blir ansatt ved norske institusjoner, og det er denne muligheten som særlig er utnyttet ved studiens sammenlikning av kvinners og menns karriere.

Studien unngår dermed i hovedsak problemene rundt tidstrender i rekrutteringsgrunnlaget, men det er stadig utfordringer for tolkningen, særlig knyttet til effekten av stor inn- og utgående mobilitet spesielt på de lavere stillingstrinn.

Rapporten definerer fire «kritiske overganger» innen det forskningsrettede karriereløp; de (delvis overlappende) overgangene stipendiat-postdoktor, postdoktor-førsteamanuensis og stipendiat-førsteamanuensis, samt overgangen fra førsteamanuensis til professor. Analysen dekker imidlertid ikke inngangen til akademia – fra kandidat til stipendiat, og det omtaler heller ikke det som i dag må betegnes som toppnivået i akademia – ledere for eksellensesentre og mottagere av det europeiske forskningsrådets «Advanced grants».

For å vurdere hva som er rimelige konklusjoner må vi følgelig dels se på de stillingsoverganger rapporten dekker, og dertil på inngangen og toppnivået.

Grunnlaget for overskriften i Khrono-artikkelen er at Nifu-studien ikke finner kjønnsforskjell i overgangene fra stipendiat til førsteamanuensis, og at forskjellene for overgangen fra førsteamanuensis til professor karakteriseres som små.

De sistnevnte overgangene angis for den aktuelle tidsperioden til 20,4 prosent for kvinner og 26,0 prosent for menn. I en etterfølgende multivariabelanalyse hvor også fag, institusjonstype og alder trekkes inn, finnes en signifikant forskjell på fire prosentpoeng.

Det kan etter vår oppfatning klart diskuteres om forskjellen er liten gitt at også størrelsen på de totale overgangene er begrenset. En kan også merke seg at for kjønnsbalansen på professornivå bidrar det internasjonale mobilitets-mønsteret til en kjønnsskjevhet – for utlyste stillinger (flertallet av professorer kommer ved opprykk) er 30 prosent av de nytilsatte utenlandske menn, bare 10 prosent utenlandske kvinner.

Analysen av inngangsfasen til akademia kan ikke baseres på individdata siden det ikke finnes et relevant register for masterstudentenes videre karriere. Vi kan imidlertid få et bilde av situasjonen ved å se på tverrsnittsdata, selv om inngående mobilitet utvilsomt kompliserer tolkningen. Ser en på dataene slik de fremkommer i Database for høyere utdanning er det 6 prosentpoeng færre kvinner blant stipendiatene enn blant masterkandidatene.

Fallet finnes på alle faglige hovedområder, også i områder hvor internasjonal mobilitet er relativt lav. Et tilsvarende fall i kvinneandel (ca. 10 prosent) finnes også på europeisk nivå i henhold til EUs «She-figures». Fallet skyldes et samspill mellom flere faktorer, inklusive hvordan stillingene blir plassert på fagretninger med få og mange kvinner, men uansett indikerer det at inngangen til akademia synes mindre åpen for kvinner enn menn.

Endelig må det påpekes at for topp-nivået representert ved ledere for sentre for fremragende forskning (SFF) er vi svært langt fra kjønnsbalanse. Selv om dette antallsmessig er en begrenset gruppe, er gruppen meget synlig og innflytelsesrik. Blant nåværende SFF-ledere er det bare 17 prosent kvinner, for alle SFF-er samlet var det ved oppstarten av sentrene 11 prosent kvinnelige ledere.

Ser en på hele prosessen fra kandidat til topp-posisjon, er det følgelig indikasjon på flere «kritiske overganger» som ikke er kjønnsnøytrale. Vi er følgelig klart uenige i konklusjon uttrykt i Khrono-artikkelens overskrift. Vi vil imidlertid gjenta at Nifu-studien bør få en viktig funksjon når en fremover skal diskutere tiltak som bringer akademia nærmere idealet om et «perfekt» meritokrati.

Behovet for slik videre diskusjon av karriereveier understrekes av resultatene fra Akademiet for yngre forskeres spørreundersøkelse der bare litt over 50 prosent av respondentene ville anbefale en karrierevei innen forskning til unge; og vesentlig lavere andel blant kvinner enn blant menn.

For arbeidet med likestilling kan informasjonen om dagens karriereveier relateres til hva andre undersøkelser viser om de ekstra utfordringer kvinner møter. Nifu-studiens funn rundt kjønnsskjevheten blant eksternt rekrutterte professorer kan eksempelvis holdes opp mot de veldokumenterte ekstra utfordringer kvinner har i forhold til mobilitet.

Hvis vi forstår prosessene som styrer karrierer i akademia bedre må vi også kunne handle bedre. Og da kan vi forhåpentligvis også bidra til at utsagnet om like muligheter for kvinner og menn blir dekkende - om noen år.