Debatt ● Per Arne Bjørkum
Kampen om sannheten
For å ta vekk grunnlaget for alternative og konspiratoriske sannheter, bør vi selv slutte å snakke om sannhet og stole mindre på oss selv.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I oppslaget i Khrono 30.10.2024 «Kan vi stole på sannheten?», vises det innledningsvis til Friedrich Nietzsche (1844—1900) påstand om at «Det finnes ingen fakta, bare tolkninger». Den påstanden blir så brukt til å forklare oppblomstringen av de alternative og konspiratoriske sannhetene.
Vi bør nok ikke skylde på Nietzsche. Nietzsche hadde nemlig rett, men det er en dybde i hans påstander — som jeg vil forsøke å gjøre rede for.
Nietzsche problematiserte ikke det vi måler eller teller, men for at det skal ha verdi, må det tolkes. Det som gjør at Nietzsche har rett, er at vi ikke har kriterier for å avgjøre om noen av tolkningene/forklaringene er sanne. Den vitenskapelige metoden, som det også vises i oppslaget, er ikke en garantist for sannhet. Den brukes til å vise at noe ikke kan være sant, dvs. den brukes til å forsøke å falsifisere en påstand. Lover oppnår derfor aldri status som sanne — de blir sett på som approksimasjoner — gode nok for formålet.
Noen akademikere opptrer imidlertid på en måte som får folk til å tro at vitenskapen forvalter en samling sanne påstander. Det er nok også grunnen til at mediene tror at vitenskapen borger for sannhet, jf. oppslagene av typen «Forskning viser (sic) at..».
De som skyver sannheten foran seg, inviterer til bråk. Galileo Galilei (1564—1642) kom i konflikt med den katolske kirken fordi han insisterte på å ha oppdaget sannheten om hvordan planetene, og derfor jorden beveget seg i sirkler rundt sola, slik Kopernikus (1473—1543) hevdet, og derfor måtte det som stod i Bibelen være feil — noe Galilei sa klart ifra om.
Beviset Galilei mente seg å ha, var ikke knyttet til observasjoner av planetene (teleskopene var ikke gode nok), men bygget på en teori tidevannet. Galilei hadde imidlertid ingen forestilling om krefter mellom himmellegemer. Teorien om tidevannet var derfor feil.
Isaac Newton (1642—1727) trodde også at det han la frem var den endelige sannheten. Newton var nemlig overbevist om at han var spesielt utvalgt av Gud til å finne ut av hans skaperverk. Derfor måtte det han publiserte være sant. Newton kom ikke i konflikt med kirken, men de som påviste mangler i hans matematiske utledninger, ble sett på som fiender selv om Newton skjønte at kritikken var berettiget.
Filosofen Immanuel Kant (1724—1804) lot seg, som mange andre, «lure» av Newton. Kant brukte mye av sitt liv til å forklare hvordan det var mulig å komme frem til sann kunnskap om naturen.
På 1800-tallet kom samfunnsvitenskapene og kunnskapen om mennesket på banen. Pionene var fascinert av fysikken. De trodde, jf. August Comte, Karl Marx og Sigmund Freud, at de også hadde oppdaget sanne lover for menneskelig adferd.
Det synes også nødvendig å minne om at grunnen til at akademia har hatt stor tillit i samfunnet, er at vi ikke har stolt på oss selv. Og vært tydelige på det. Vi må finne tilbake til den selvkritiske holdningen.
Per Arne Bjørkum
Det finnes imidlertid ingen uforanderlige lover for samfunnet og mennesket. Vi mennesker lar oss nemlig påvirke av det nye vi hører/ lærer. Teorier om vår adferd, må ta høyde for det. Det slipper naturvitere å tenke på.
Det synes også nødvendig å minne om at grunnen til at akademia har hatt stor tillit i samfunnet, er at vi ikke har stolt på oss selv. Og vært tydelige på det. Vi må finne tilbake til den selvkritiske holdningen. Vi må få frem at vi som kollegium forsøker å finne ut hva som er feil i det vi hevder «før feilene eliminerer oss» som Popper formulerte det — med henvisning til den såkalte «vitenskapelige marxismen» og legenes praktisering av lobotomi.
Ved å avstå fra (den autoritære) sannheten, og legge vekt på at vi er på leting etter den beste argumentasjon, den beste forklaring på det vi erfarer, tar vi også vekk grunnlaget for såkalte «alternative sannheter» som autoritære ledere og konspirasjonsteoretikere, viser til.
Noen politiske aktivister rettferdiggjør også sivil ulydighet, som tidvis går over i hærverk, ved å vise til vitenskapelige sannheter — som de mener politikerne ikke evner å innover seg.
Selv om vitenskapen ikke gir sikker kunnskap, representerer den den beste kunnskapen vi har. Vi akademikere må imidlertid ikke bli for bråkjekke, som Popper ble da han havnet i en heftig diskusjon med en nazist. Popper har ikke gjort rede for hva han sa, men nazisten som åpenbart ikke klarte å svare skikkelig for seg avsluttet seansen med å fortelle den unge Popper at «Vi argumenterer ikke, vi skyter!».
Galilei og Newton var viktig for oppfinnelsen og etableringen av den vitenskapelige metoden, men de forstod ikke dens begrensninger. Galilei og Newton er derfor ikke gode rollemodeller for hvordan forskere skal opptre.
Teologen og politikeren Kjell Magne Bondevik har forstått hva vitenskapen kan levere — og mot til å si det. Da han ble utfordret på om han ikke stolte på vitenskapen, svarte han «Jo, det gjør jeg, men vi kan ikke tro på alt».
