Debatt Embla imset

Jeg gruer meg til koronaen tar slutt

Liten vilje til tilrettelegging gjør at UiO svikter sine kroniske syke studenter.

— Jeg er helt sikker på at dersom UiO hadde hatt et bredere og bedre hjelpetilbud ville jeg nå ha kommet mye lenger i utdannelsen min, skriver Embla Imset.

— Jeg er helt sikker på at dersom UiO hadde hatt et bredere og bedre hjelpetilbud ville jeg nå ha kommet mye lenger i utdannelsen min, skriver Embla Imset.

Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg kjørte forbi Blindern for noen dager siden og innså at det er ett år siden jeg var der sist. Ett år siden jeg ruslet over Frederikkeplassen, så på de utstoppede dyrene i Kristine Bonnevie og drakk altfor sterk kaffe. Ett år, tre lockdowns og uendelig mange timer med hjemmekontor og zoomundervisning. Dette fikk meg til å tenke på hvor annerledes studiesituasjonen min er nå, og hvordan, overraskende nok, den har forandret seg til det bedre.

Som en som nesten daglig har sterke smerter og må bruke medikamenter som gir nedsatt konsentrasjon, søvnighet og dårlig hukommelse har overgang til fjernundervisning for meg vært helt fantastisk. Mens jeg før var avhengig av å reise til Blindern for å få med meg forelesninger, seminarer og kollokvier kan jeg nå være med fra sengen dersom kroppen svikter helt. Det å ikke lenger måtte være fysisk til stede for å kunne være med på undervisningen er helt uunnværlig.

Fjernundervisning og hjemmekontor har resultert i at jeg i 2020 har gått fra å være sykmeldt, til å ha avlagt 4 eksamener og begynt på masterstudiet. Et etterlengtet mål. Dette hadde jeg aldri klart hadde det ikke vært for fjernundervisning. I ulike grupper for kroniske syke på Facebook ser jeg samme opplevelse. Derfor begynner jeg å lure; hvorfor fantes ikke dette tilbudet til studenter fra før?

Fjernundervisning og hjemmekontor har resultert i at jeg i 2020 har gått fra å være sykmeldt, til å ha avlagt 4 eksamener og begynt på masterstudiet.

Embla Imset

Til høsten har jeg studert sammenlagt seks år på Universitetet i Oslo (UiO). Likevel har jeg så vidt begynt på master. Flere av disse årene har studiekapasiteten min vært svært lav, og jeg har vært mye sykmeldt. Mitt høyeste ønske er å kunne ta utdannelse på lik linje med mine medstudenter. For å klare dette trenger jeg at UiO gjør endringer i sitt nærmest ikke-eksisterende hjelpetilbud. Som kronisk syk trenger jeg ekstra tilrettelegging. Tilrettelegging i form av mulighet til å ha fjernundervisning, mulighet til å hvile uforstyrret på campus og å kunne ta eksamen over flere dager. Jeg er helt sikker på at dersom UiO hadde hatt et bredere og bedre hjelpetilbud ville jeg nå ha kommet mye lenger i utdannelsen min.

For en student med sterke smerter som er i neddopet på smertestillende er det ikke alltid mulig å være tilstede i forelesninger. Selv om viljen er sterk vil smertene noen dager vinne. Hvis man er heldig som kronisk syk på UiO får man en foreleser som legger ut forelesingen som podcast. Er man uheldig får man en som ikke legger ut podkast og som går veldig fort igjennom emnet. Jeg har spurt forelesere om de kan legge ut opptak av forelesninger, men fått tilbakemelding om at det ville man ikke. Selv ikke digitale forelesninger ville vedkommende ta opp, da han fryktet at dette kunne gjøre at ingen studenter dukket opp til live forelesningene. Ikke bare har korona vist at dette ikke er tilfellet, men noe er fundamentalt galt med systemet når forelesere setter eget ønske om publikum over studentenes helse og utdanning. Det å prioritere eget velbehag over hva som er til det beste for studentene vitner om liten vilje til å tilrettelegge.

Mitt høyeste ønske er å kunne ta utdannelse på lik linje med mine medstudenter. For å klare dette trenger jeg at UiO gjør endringer i sitt nærmest ikke-eksisterende hjelpetilbud

Embla Imset

Som kronisk syk har man krav på hvilerom. Hvilerommet som er tilgjengelig for studenter på Kristine Bonnevie er et rom i kjelleren, vegg i vegg med toalettene, uten vindu og uten lås på døren. Jeg har aldri sett noen benytte seg av dette rommet utenom å fylle vann på flasker i pausen. Det å ha medstudenter vandrende inn når man prøver å hvile oppleves både nedverdigende og stressende.

Når jeg ikke har mulighet til å hvile på campus blir alternativet å bli hjemme. Dette gjør at man faller ut av det sosiale og at man går glipp av viktig undervisning. Det skal nevnes at når jeg påpekte manglene ved hvilerommet til studieveileder ble jeg kontaktet av tilretteleggingskontoret og fikk muligheten til å benytte meg av et annet, mer privat hvilerom. Likevel skal ikke studenter måtte mase på administrasjonen for å få fasiliteter de har krav på.

ForVei-tilbudet til MatNat-studenter er noe jeg tilfeldigvis kom over for snaut et år siden (her snakker vi etter fem år som student). Dette tilbudet går ut på at man kan få snakke med psykologer som kan hjelpe deg med å tilrettelegge studiene, oppmuntre deg eller tilby en skulder å gråte på. Det å få ekstra hjelp til tilrettelegging som kronisk syk er helt uunnværlig. For meg er likevel den viktigste jobben ForVei gjør at de ser meg, både som student og menneske. De hører på meg, trøster meg og hjelper meg.

Det å endelig føle seg sett som student, etter å ha følt seg som en byrde for UiO i så mange år er en lykkefølelse som ikke kan beskrives. For meg har dette tilbudet vært helt uunnværlig etter at jeg oppdaget det. Hvorfor ingen i studieadministrasjonen tipset meg om dette tilbudet allerede første gang jeg kom til dem med mine problemer er uvisst og provoserende. Heldigvis har jeg blitt informert om at alle førsteårsstudenter nå tilbys samtale med ForVei. Jeg mener hardnakket at dette tilbudet burde vært bedre synliggjort for oss eldre studenter, spesielt nå under koronapandemien. Jeg tror at for mange studenter kan dette tilbudet være forskjellen som gjør at man ikke dropper ut.

Våren 2020 var en veldig usikker tid for oss studenter. Usikkerhet rundt eksamensformat, karakterer, bestått- og ikke bestått preget hverdagen. MatNat besluttet til slutt å ha ukeseksamener med åpen bok. Dette viste seg å være en eksamensform som passet meg svært godt. Ikke bare kunne jeg hvile når jeg trengte det. Jeg slapp også å måtte avlegge eksamen når jeg var mest neddopet av smertestillende eller hadde sterke smerter, noe jeg tidligere har måttet gjøre (og det går sjelden bra). Muligheten til å selv regulere eksamenstiden var helt fantastisk og jeg klarte å ikke bare levere inn en, men to eksamener!

Under eksamensperioden begynte jeg å lure på hvorfor ikke denne eksamensformen har vært mer utbredt. Fra min tid i læreryrket erfarte jeg at jo mer elevene fikk skrive over lenger tid, jo lettere var det å se nivået de lå på og hva de hadde forstått av pensum. Jeg går ut ifra at noe av dette også gjelder for studenter. De aller fleste studenter avslutter endte studier med å skrive en master- eller bacheloroppgave. Ville ikke hjemmeeksamener over lenger tid forberede oss bedre til å skrive masteroppgave?

Ikke bare må vi være kildekritiske, men vi må også fordele tiden på egenhånd. Vil ikke dette gi en bedre representasjon av hvordan forskerlivet er, enn 2-timers eksamener med mye multiple choice spørsmål? Jeg erfarte også at foreleserne ble tvunget til å samarbeide mer seg imellom om eksamen, noe som resulterte i at eksamensspørsmålene utfylte hverandre og passet bedre sammen enn ved tidligere eksamener.

Avslutningsvis vil jeg si at UiO sannsynligvis prøver sitt beste, men enkelte områder kan klart forbedres. Holdninger som vitner om liten vilje til å hjelpe hos forelesere bør eksamineres og endres. Dette tenker jeg kan gjøres igjennom kurs, og ved å få flere kroniske syke inn i studentpolitikken, gjennom økt oppmerksomhet rundt de tilbudene som allerede finnes og gjennom debatt. For når syke studenter, trass i smerter, forsøker å få seg utdanning, skylder vi dem vel å møte dem på halvveien?

Powered by Labrador CMS