For å rekruttere de beste undervisere og forskere må universitetet selvsagt se utenfor Norge, men universitetet må også se rekrutteringen i forhold til de oppgavene som ligger til det enkelte institutt, skriver innleggsforfatterne. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
For å rekruttere de beste undervisere og forskere må universitetet selvsagt se utenfor Norge, men universitetet må også se rekrutteringen i forhold til de oppgavene som ligger til det enkelte institutt, skriver innleggsforfatterne. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Universitetenes rekrutteringspraksis skaper bekymring blant faglige ansatte

Rekruttering. Ny studie peker på at manglende norskkunnskaper kan gi klasseskille mellom «nordmenn som underviser på et lavt nivå og internasjonalt ansatte som underviser på et høyere nivå.»

Publisert

Undervisnings- og forskerstillinger lyses ut internasjonalt, både for å sikre rekruttering på et høyt vitenskapelig nivå og for å heve nivået på undervisning og forskning. I en kvalitativ studie gjennomført ved to institutt ved et norsk universitet studieåret 2018/2019, så vi nærmere på interaksjonen mellom kollegaer i et universitetsmiljø med en stor andel internasjonalt rekrutterte fagpersoner.

internasjonalt rekrutterte UF-ansatte ses på som ressurser i fagmiljøet og ønskes velkommen av sine norske kolleger.
Kari Mari Jonsmoen og Marit Greek
Professor og dosent, OsloMet

Fokus for studien var undervisnings- og forskningsansattes (UF-ansattes) opplevelse av å være en del av et kollegium preget med tilsatte fra ulike deler av verden. Datagrunnlaget består av deltakerobservasjon og uformelle samtaler, samt formelle semistrukturerte intervjuer med et tilfeldig utvalg av 34 nasjonalt og internasjonalt rekrutterte UF-ansatte.

Funn fra studien viser at internasjonalt rekrutterte UF-ansatte ses på som ressurser i fagmiljøet og ønskes velkommen av sine norske kolleger. De internasjonalt rekrutterte UF-ansatte bidrar, ifølge informantene, med ny kunnskap og relevante forskingsnettverk. Språk ser ut til å ha liten betydning i det daglige kollegiale samarbeidet, men har stor betydning når arbeidsoppgaver skal fordeles. Når en arbeidsplass har mange tilsatte som ikke behersker norsk, fører det til en skjevfordeling av arbeidsoppgaver som krever norskferdigheter på høyt nivå.

Eksempler som gis på slike arbeidsoppgaver er undervisning, veiledning, formulering og sensurering av eksamensoppgaver, skriving av høringsnotat, utvalgsarbeid og kontakt mellom utdanning og arbeidsliv. Merarbeidet fører til frustrasjon og en opplevelse av urettferdighet. En informant forteller: «Det er flott at universitetet ansetter de best kvalifiserte akademikerne, uavhengig av språk, men samtidig er det problematisk og frustrerende at mange av de administrative arbeidsoppgavene hviler på oss [norsktalende]».

Data indikerer at det har oppstått en diskrepans mellom den kompetansen som trengs på instituttnivå for å gjennomføre den pedagogiske virksomheten og universitetets behov for professorer med store og aktive forskningsnettverk. UF-ansatte, særlig de norskspråklige, ved de to instituttene understreker behovet for kollegaer som kjenner det norske praksisfeltet og kan undervise og veilede på alle nivåer på norsk og engelsk. Informantene er dessuten bekymret for at utdanningene gradvis vil fjerne seg fra det praksisnære om rekrutteringen av tilsatte med lite eller ingen erfaring fra praksisfeltet fortsetter.

Data indikerer at det har oppstått en diskrepans mellom den kompetansen som trengs på instituttnivå for å gjennomføre den pedagogiske virksomheten og universitetets behov for professorer.
Kari Mari Jonsmoen og Marit Greek
Professor og dosent, OsloMet

Flere informanter etterlyser en grundig vurdering av universitetets rekrutteringsstrategi og hinder av en «passiv internasjonalisering». Passiv internasjonalisering sier en av informantene, «skjer uten bevissthet om hva vi vil og hvor vi skal.» Stillingsressursene er et viktig strategisk virkemiddel i universitetets satsning. For å rekruttere de beste undervisere og forskere må universitetet selvsagt se utenfor Norge, men universitetet må også se rekrutteringen i forhold til de oppgavene som ligger til det enkelte institutt.

Effekten av universitetets rekrutteringspraksis skaper bekymring blant UF-ansatte, spesielt blant de norsktalende. Undervisningsspråket på bachelornivå er hovedsakelig norsk. Når internasjonalt rekrutterte kolleger ikke behersker norsk, vil de naturlig nok først og fremst ha ansvar for forelesninger fra master til doktorgradsnivå. Ansvaret for bachelorstudentene blir dermed i stor grad overlatt til dem som behersker norsk.

Ettersom forelesninger og veiledning på masternivå anses som mer prestisjefylt og antas å gi bedre karriereutsikter enn forelesninger på bachelornivå, kan denne skjevfordelingen ha en negativ påvirkning på arbeidsmiljøet. «Hvis vi fortsetter med internasjonalisering på denne måten», reflekterer en av informantene, «vil vi ende opp med et skarpt skille mellom to lag - nordmenn som underviser på et lavt nivå og internasjonalt ansatte som underviser på et høyere nivå.»

Studien konkluderer med at dersom universitetet skal utnytte det faglige potensialet som ligger i et kollegium preget av mangfold, må tilpasninger skje både på et institusjonelt og individuelt nivå. Et fellesspråk til bruk i sosiale og faglige sammenhenger og involvering at UF-ansatte i felles anliggender, bør prioriteres høyt av både fakultets ledere og av de ansatte selv.