Instituttforskere:­ Jobber for mye og bruker for mye tid på søknader ­

— Det tar vanvittig mye tid, sier Oddveig Storstad.

Etter over 20 år i instituttsektoren startet hun å jobbe ved NTNU, der hun nå er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanningen.

Hun kjenner seg igjen i mange av funnene i Forskerforbundets nye undersøkelse om hvordan medlemmer ved norske forskningsinstitutter opplever arbeidshverdagen.

Forskningsinstitutter er i stor grad oppdragsfinansiert. 

Undersøkelsen viser blant annet at tre av fire mener prosjektene underfinansisert. Altså at de må legge inn ekstra innsats for å levere med god kvalitet eller få publisert resultatene. Dessuten mener mange at de bruker for mye tid på å søke om midler.

— De korte prosjektene var verst 

Når det gjelder underfinansiering, sier Oddveig Storstad at de korte prosjektene var verst.

— Du er i en jobb der du er avhengig av å få inn penger, og du konkurrerer med andre. Da er det fryktelig fort gjort å forlove seg. Nå du skriver søknaden, vet du at nå legger du inn mer enn du strengt tatt har tid til, eller som du får finansiert. Men du gjør det fordi det er så viktig å få prosjektet, sier Storstad, som for det meste jobbet ved Norsk senter for bygdeforskning, som i dag heter Ruralis.

— Det systemet gjør at det ikke er så lett å finne balansen mellom tiden det tar og pengene du får. Hvis du i anbudet bestemmer deg for å bare legge inn det du vet du får dekket, vil du tape, sier Storstad, som startet ved NTNU i 2016. 

arbeidsmiljø

Forskere plages av stress: — En bransje som ødelegger mennesker

Mye tid på å hente penger 

I undersøkelsen oppgir halvparten at de bruker uforholdsmessig mye tid på akkvisisjonsarbeid og søknader.

Det mener Storstad at hun også gjorde. 

— På samfunnsnivå sløser man bort fryktelig mange forskerårsverk på å skrive søknader, sier hun.

— Det andre er at når du skriver en søknad, tenker du at dette blir gøy, og du kontakter samarbeidspartnere. Så får du ikke finansiering. Da må du begynne på nytt igjen, men ny motivasjonsjobbing. Og det er ganske utmattende, sier hun.

Halvparten jobber for mye

Bare halvparten av forskerne som har deltatt i undersøkelsen, sier de jobber innenfor normal arbeidstid. 

Den andre halvparten jobber i snitt 44,5 timer i uka, og for de fleste kompenseres ikke merarbeidet.

— Dette er jo bekymringsverdig. Det er fristende å trekke en parallell her til alle forskere, enten de jobber i instituttsektoren eller på universiteter og høgskoler, sier leder Guro Elisabeth Lind i Forskerforbundet. 

Tidligere undersøkelser viser nemlig at forskere ved universiteter og høgskoler også jobber langt mer enn en 37,5 timer i uka.

Stryker plusstimer 

I rapporten står det at nesten alle forskerne ender opp med å jobbe en del uten å føre timer, eller med å stryke plusstimer ved årets slutt.

Halvparten angir at merarbeidet skyldes ønske om egen karriereutvikling.

Underfinansiering og at det tar tid å hente inn penger, har sammenheng med at mange jobber mye, tror Guro Lind.

— Så det blir et sånt hamsterhjul. Kombinasjonen gjør at man får en situasjon som ikke er bærekraftig.

Halvparten angir at merarbeidet skyldes ønske om egen karriereutvikling.

 Slik svarer instituttene 

— Det synes jeg er et viktig og alvorlig funn, sier Norunn Sæther Myklebust om at ni av ti mener arbeidspresset er for stort.

Hun styremedlem i Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA), en bransjeforening tilknyttet NHO-foreningen Abelia.

— Hva kan man gjøre med det?

— En kombinasjon av å legge godt til rette for god arbeidsdeling og godt samarbeid og trivsel i instituttet. Slik at man både får fordelt oppgavene og at folk trives i jobben sin. Og så må de økonomiske rammebetingelsene til instituttsektoren bedres. Mange institutter har altfor lav grunnbevilgning, sier Myklebust, som også er administrerende direktør i forskningsinstituttet Nina.

Hun utdyper:

— Det å skaffe midler kan ikke individualiseres. Det må være forskergrupper og kolleger som jobber sammen om å skaffe prosjekter.

 — Bruker instituttforskere for mye tid på å skaffe finansiering?

— Det er en balanse her. Og det er klart at tilslagsprosenten på mange programmer i Forskningsrådet er for lav. Samtidig er jo søknadsprosesser viktige prosesser. Så det er synd at søknader som får god score, ikke får bevilgning.

— Kjenner du deg igjen i at oppdrag ofte er underfinansierte?

— Ja, det hender ganske ofte at oppdragsgivere håper å få mer enn de har penger til og det kan være krevende. Forskerne er opptatt av å levere god kvalitet, og med små økonomiske rammer på prosjektene kan det føre til at forskerne må legge til egeninnsats for å komme i mål.

— Må sette grensene selv 

 — Et forskningsprosjekt kan alltid gjøres bedre. Grensene må vi sette selv, sier forsker Oddveig Storstad.

— Det utføres veldig mye forskning i Norge på dugnad. Og der kan vi delvis skylde på oss selv, siden vi synes dette er så gøy og meningsfullt, fortsetter hun.

Storstad bruker seg selv som eksempel.

— Jeg har jobbet mye i det siste, men har storkost meg. Når jeg har tatt meg pauser, har jeg gjort noen sånne artige ekstraanalyser for å sjekke ut ting. Det er mer enn diagnose enn noe annet, sier hun spøkefullt.

Undersøkelse

Derfor har en tredjedel vurdert å slutte i akademia