Debatt ● Nicolas gibney
Innføring av skolepenger — en kortsiktig løsning på et problem som ikke finnes
Hvis det nå innføres skolepenger for en liten gruppe utenlandske studenter, vil det være lettere å innføre dem for en større gruppe i fremtiden, skriver tidligere leder for Stipendiatorganisasjonene i Norge.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Selv om jeg representerer Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN), er det nylige forslaget om å innføre skolepenger for «tredjelandsborgere» noe som er svært bekymringsfullt for oss av flere grunner — ikke minst gjelder dette forslaget i en leder hos Dagens Næringsliv om at ph.d.-ordningen i Norge bør ses på.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Å innføre skolepenger for utenlandske studenter vil ha vidtrekkende effekter for norsk akademia, utover en enkel reduksjon av ikke-europeiske studenter. Det er anslått av Nifu at det er mellom 20 000 og 25 000 utlendinger som studerer i Norge. Utlendinger som, ifølge noen, er et sluk for norsk økonomi, og gir liten eller ingen nytte.
Selv om det er sant at en rekke studenter, inkludert ph.d.-studenter, forlater Norge etter å ha fullført grader, er ikke dette nødvendigvis en dårlig nyhet. Forskere som er utdannet i Norge blir en del av nordmenns forskningsnettverk, norske forskningsprosjekter, og mange, om ikke de fleste, har sannsynligvis gode minner fra tidene sin i Norge. Dette kan føre til at de fortsetter å samarbeide med norske forskere, norske institusjoner og å forske på temaer som er viktige for Norge — særlig denne gruppen stipendiater som studerer naturvitenskap ved NTNU.
Det er likevel sant at rundt halvparten av doktorgradsstudentene vil forlate Norge etter at de har fullført utdanningen. Vi i SiN mener at grunnen bak dette imidlertid ikke ligger i et ønske om å bare utnytte det norske systemet, men på grunn av mangel på akademiske karrieremuligheter i Norge. En løsning vi i SiN ser på for å motvirke slik «brain drain» er ikke å redusere antall ph.d.-stillinger eller prøve å fraråde potensielle forskere fra å starte en ph.d. ved å innføre skolepenger for mastergraden — der mange starter sin akademiske karriere i Norge — men å øke mulighetene i Norge etter endt doktorgradsutdanning. Dette er spesielt aktuelt på områder der Norge ønsker å utvikle kompetanse.
Det kan faktisk også være en styrke at studenter utdannet i Norge kommer hjem etter fullførte studier. Dette skaper ikke bare en god gruppe studenter som kan anbefale å studere i Norge, men det skaper også en rekrutteringspool for ph.d.-stillinger i Norge med studenter som er utdannet til en standard kjent for norske professorer, og som har relevant erfaring i hjemlandet deres. Å pålegge skolepenger for tredjelandsstudenter kan redusere antall søkere til studieprogram i Norge, og i tillegg norskkvalifiserte søkere til ph.d.-program i Norge.
En mangfoldig studentmasse vil også styrke norsk akademia. I de kommende årene og tiårene vil verden møte store globale utfordringer. Disse kan selvsagt ikke bare løses av Norge eller EU/EØS-land, siden verden er så globalisert og sammenkoblet. Løsninger må innebære globalt samarbeid, så unge og motiverte studenter fra tredjeland må få komme til Norge, for å få utdanning, for så å kunne bruke sine ferdigheter og erfaringer fra sine hjemland til å skape løsninger på globale utfordringer. Kunnskap om miljømessige, sosiale eller teknologiske forhold, for eksempel vannkraft/fornybare energisystemer, er avgjørende for å videreutvikle teknologi som kan tilpasses ulike miljøer. Å få færre studenter fra det globale sør kan bety at disse landene bruker mer tid på å konvertere energinettet til fornybare kilder. Gitt Norges spesialkompetanse på disse områdene, vil det være til større langsiktig nytte for disse uteksaminerte studentene å ta kunnskapen sin i bruk i sine land. Deres tilstedeværelse der kan også føre til samarbeid, både med norsk akademia og med norsk industri, som begge er viktige for å opprettholde Norge som en sterk internasjonal aktør, og verdensledende innen fornybar energi.
Denne kronikken handler selvsagt om skolepenger for høyere utdanning og ikke en potensiell reform av ph.d.-systemet i Norge. Like fullt: innføring av skolepenger for høyere utdanning vil mest sannsynlig redusere antallet doktorgradsstudenter i fremtiden. En Nifu-studie fra 2013 viste at det året var 47 prosent av utenlandske studenter i Norge fra land utenfor EØS eller EU. I Sverige resulterte innføring av skolepenger i en 4/5-del nedgang i denne gruppen studenter. Gitt hvor mange utenlandske studenter som kommer til Norge for å ta en mastergrad og deretter blir her for en doktorgrad, vil en slik reduksjon naturlig nok ha betydning for det totale antallet ph.d.-studenter.
Derfor må vi spørre hva regjeringen håper å oppnå ved å innføre skolepenger. Er det for å tjene penger? Ville avgifter betalt av 20 prosent av 47 prosent av utenlandske studenter øke statsbudsjettet så mye? Og faktisk må internasjonale studenter, enten de kommer for et semester eller en hel grad, ha 128.887 kroner for å forsørge seg selv — penger som går rett inn i kassen til norske bedrifter.
Det vi i SiN frykter mest ved denne debatten om innføring av skolepenger for internasjonale studenter er en «slippery slope». Hvis det nå innføres skolepenger for en liten gruppe utenlandske studenter, vil det være lettere å innføre dem for en større gruppe i fremtiden. Hvis de fleste utenlandske studenter betaler skolepenger, ville det ikke skaffet incentiver til å kreve en nominell avgift til nordmenn også? Så hvorfor ikke et mer betydelig gebyr? Kanskje ph.d.-systemet i Norge er for raust, og bør flyttes over til et system som finnes i USA der ph.d.-er betales en slant og belastes for utdanningen? Dette skaper enda et problem — dersom det skapes usikkerhet om utdanningens fremtid, vil færre velge høyere utdanning — både utlendinger og nordmenn.
Alt dette gir færre studenter i høyere utdanning, og påløpseffekter ved universitetene. Dersom færre velger å ta doktorgrad i Norge, må flere faste vitenskapelige ansatte rekrutteres fra utlandet eller studieplassene reduseres. Blir det færre akademikere, vil det bli forsket mindre på forskningsområder som er viktige for Norge. Da må Norge stole på at andre land utfører forskning som i dag gjøres her.
Vi er ni stipendiater i SiN-styret. Av disse ni er fem fra land utenfor EU eller EØS — men vi føler alle at innføringen av skolepenger er et kortsiktig grep som vil ha negative effekter på norsk akademia.
