Debatt ● Irmelin Drake og Sigrun Svenkerud
Ikke for enhver pris
Kvinner vil bli professorer og dosenter, men er usikre på om de kan gjøre det på sine premisser. Hva kan universitets- og høyskolesektoren gjøre for at likestillingen skal nå helt opp i toppen av det faglige hierarkiet?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Å sikre kjønnsbalanse i stillinger med makt og myndighet har vært et aktuelt tema i norsk sammenheng i en årrekke, og vi kan derfor smykke oss med å være blant i de beste i verden hva angår likestilling og kjønnsbalanse. Likevel er det fortsatt kjønnsubalanse på flere sentrale områder. I universitets- og høyskolesektoren er vi omtrent like dårlige som internasjonale institusjoner når det gjelder kjønnsbalansen på det øverste faglige nivået, nemlig professor- og dosentstillinger. I 2022 talte vi 36 prosent kvinner i professorstillinger i Norge, noe som tilsvarer 1294 flere menn enn kvinner.
Ikke overraskende bekymrer dette ulike interessenter. De som besitter de øverste faglige stillingene på ulike fagområder er viktige premissleverandører for hva slags kunnskap og forskning som blir prioritert, sitert og fremmet til bruk i undervisning, faglig formidling og videre kunnskapsutvikling. Dette er bare noen av grunnene til at det er viktig å sikre at flere kvinner gjennomfører kvalifiseringsløpet som fører dem til de øverste stillingene i det faglige hierarkiet.
Norges forskningsråd har derfor i en årrekke finansiert diverse forsknings- og utviklingsprosjekter for å både skaffe til veie kunnskap om tematikken og for å kunne endre på statistikken. I et av disse prosjektene har vi fått rette søkelyset mot kvinnelige akademikere som befinner seg på nivået under professor/dosent, og hva slags vurderinger de gjør med hensyn til å prioritere et slikt kvalifiseringsløp.
Resultatene våre er åpent publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Studies in Higher Education, og de viser blant annet at det ikke er viljen til å ville være professor det står på. Det er snarere spørsmål om veien til målet er for vanskelig og usikker.
Det er ikke er viljen til å ville være professor det står på. Det er snarere spørsmål om veien til målet er for vanskelig og usikker.
Drake og Svenkerud
De kvinnelige akademikerne som deltok i prosjektet har mange profesjonelle og ambisiøse mål. De vil utgjøre en forskjell i faget sitt, skape verdi og bidra til nyskaping, og de vil utvikle forskerrollen.
Samtidig vil kvinnelege akademikere flest leve et fullverdig liv og ikke måtte ofre privatlivet sitt for å nå disse målene. De innser at det krever mye å nå opp til det øverste nivået, men opplever at det ikke er åpenbart hva som kreves, og om de har tilstrekkelige rammebetingelser til å gjennomføre kvalifiseringsløpet på egne premisser.
Fra et institusjonelt perspektiv, er det verdt å utforske videre hvilke kjønnsbaserte oppfatninger som kan gjøre potensielle professorkandidater usikre på om kvalifiseringsprosessen vil være verd tiden og innsatsen.
Kan det være slik at kvinnelege akademikere har for lite (reell) tid til å drive med meritterende arbeidsoppgaver?
Ville det være mulig å endre kvalifiseringskriteriene til å inkludere det arbeidet som kvinnelege akademikere gjør mer av, som å være mentor, støtte studenter og undervise?
Å tiltrekke seg kvinner og menn til professoratet, ikke basert på deres vilje til å ofre livet sitt for karrieren, men på bakgrunn av ambisjonen om å påvirke fagfeltene sine og spre kunnskapen videre, vil være en vinn-vinn-situasjon, ikke bare for universitetene, men også for individene selv.
Ambisjoner har fått begrenset forskningsoppmerksomhet fra et kvinneperspektiv, selv om det ofte blir brukt som ei nøkkelforklaring på hvorfor det er færre kvinner i eliteposisjoner enn menn. Arbeids- og karriereambisjon blir vanligvis sett på som et personlighetstrekk, som betyr at enten så har du det eller så har du det eller ikke. Vi mener at ambisjon må ses i et mer helhetlig perspektiv, der vi gjør karrierevalg ved å veie oppfattete fordeler mot oppfattete ulemper.
Dersom vurderingen er at prisen som må betales for å bli professor er for høy, gir det ikke mening å legge ned innsatsen for å kvalifisere seg til professoratet. Dette på tross av fordelene som er knyttet til å ha denne rollen, og selv om andre vurderer en til å være tilstrekkelig dyktig til å ha en slik rolle.
Om høyskoler og universiteter virkelig er interesserte i å skape en bedre kjønnsbalanse på det øverste nivået av den profesjonelle rangstigen, må de se nærmere på kostnadene og ulempene som kvinnelige kandidater tilskriver kvalifiseringsprosessen, og sørge for at ikke «høyt henger de og sure er de»- effekten oppstår.
