Debatt ● Lene Pettersen
Si nei til akademisk husarbeid
For å få flere kvinnelige professorer må vi enten slutte med akademisk husarbeid eller få uttelling for det over timeregnskapet vårt for undervisning.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Når jeg sier «professor» — hvilket bilde kommer inn i hodet ditt da? Forsøk å google «professor» — gjett hvilke bilder du får opp som søkertreff. Riktig. Menn! Forsøk å skrive inn i google translator «En professor bruker mye tid på arbeidet sitt». Google oversetter denne setningen til: «A professor spends a lot of time on HIS work».
Det er kanskje ikke så rart at søkemotorer og de digitale plattformene tar for gitt at en professor er en mann. 70 % av professorene er jo menn. Men, hvorfor er kvinnelige professorer fremdeles i mindretall? Det er tross alt langt flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning i dag. Det er også flere kvinner enn menn som er førsteamanuenser. Men på professortoppen er det fremdeles flest menn.
Det er flere grunner til dette, som at:
- kvinners vitenskapelige meritter blir ofte mer kritisk bedømt enn mannlige kollegers.
- Kvinner publiserer mindre totalt sett enn menn og faller oftere fra et forskerløp
- Færre kvinner enn menn blir bedt om å holde prestisjefylte foredrag
- Forskning viser at mannlige forskere blir oftere beskrevet som «geniale» eller «briljante», mens kvinner er «flinke» og «hardtarbeidende»
De stadig økende kravene i akademia er dessuten tilpasset et maskulint ideal. Det finner Rebecca Lund ved Aarhus Universitet, i sin forskning. Den ideelle akademiker, i den vestlige verden, er meget mobil. Han er utrolig effektiv til å produsere publikasjoner i de riktige tidsskriftene, og han gjør det på engelsk, fordi det oppfattes som synonymt med å være internasjonal, og bygger sitt internasjonale nettverk.
Kvinner i akademia, derimot, tar i større grad hånd om studenter og kollegaer som sliter og viser omsorg for studentene ut over undervisningen. De tar også en større del av det som på mange måter er akademias «ulønnede» arbeid, nemlig undervisningen, som ikke gir grunnlag for opprykk, og de jobber mer med undervisningsopplegget for å få med alle studentene. Kvinner får færre av de meritterende forskningsoppgavene, blir hardere bedømt, får mindre tid til forskning og kvalifiserer seg dermed saktere til opprykk.
Kvinner er ofte mindre mobile, for i tillegg til omsorgsarbeidet de gjør i akademia, er det mange som har et større ansvar for barn og familie.
Det akademiske husarbeidet er den usynlige tiden vi bruker til å organisere sosiale tiltak, arrangementer og vise omsorg for studenter utover undervisningen.
For et par år tilbake tok jeg meg selv i å stå med hendene i været på toppen av en menneskelig pyramide av studenter. Det var én av en rekke bli-kjent aktiviteter for et nytt kull av studenter, som varte over flere dager, med overnatting og et par timers reisevei til og fra.
Fra min forskningsgruppe oppfordret mine (mannlige) kollegaer meg til å være med på denne årlige kick-offen fordi jeg var «så flink med studentene». Jeg er flink med studentene. Jeg er opptatt av at de har det fint, trives og at de har et godt og trygt læringsmiljø. Dessuten husker jeg selv hvor lang avstand det var mellom foreleserne på UiO og oss studenter da jeg selv var student på nittitallet. Det føler godt å by på seg selv.
Mens jeg bygget menneskepyramider og spiste lunsj med det nye kullet, hvor hele tre arbeidsdager medgikk til dette kickoffet, satt mine mannlige kollegaer på sine kontorer og skrev på sine vitenskapelige publikasjoner.
En ting er det akademiske omsorgsarbeidet som går til studenter og kollegaer, en annen type akademisk husarbeid er det arbeidet som gjøres av oss digitale husmødre. Det være seg å dele det vi driver med på sosiale medier, for deretter følge opp kommentarer som kommer, sende tips om litteratur som folk som vil vite ber om, få henvendelser om å komme til en virksomhet og holde et innlegg om det man har delt osv.
Andre varianter av det digitale husmorarbeidet er i gata:
Lene, du gjør så mye spennende i undervisningen din, kan du ikke dele noen av dine erfaringer med oss i en workshop?
Eller:
Lene kan ikke du ta noen bilder og lage en gøy sak om talkshowundervisningen din som du deretter kan dele i vår sosiale mediekanaler?
Eller:
Hei, jeg så posten du delte på Twitter, eller hei, jeg leste kronikken din i DN, kan ikke du komme hit til oss og holde et innlegg om Chat GPT og datingapper?
Wow! Det er kjempehyggelig å få positive tilbakemeldinger! Alle mennesker liker det. Det er et skikkelig i-landsproblem. Men det er akkurat her, kjære medsøstre, vi skal tenke oss om to ganger.
Så klart jeg kan ta med studentene mine på en kickoff, bygge en menneskelig pyramide som tar tre arbeidsdager, lage en SoMe-post om datingapprosjektet vi jobber med, holde innlegg eller skrive en tekst om undervisningen min, lage podkast på jobben dersom jeg får uttelling for det i tellekantsystemet eller kan trekke fra x antall timer fra undervisningsplikten min til å gjøre nettopp dette. Saken er at det er ingen poster i våre timeregnskap for dette arbeidet.
For å klatre opp professorstigen MÅ vi derfor si NEI til akademisk husarbeid.
