Kvalifikasjonsprinsippet er dødt. Er dette i norske universiteters interesse?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg tapte saken min mot Universitetet i Oslo (UiO) i Oslo tingrett som Khrono har skrevet om. Samtidig har jeg mistet troen på rettferdigheten i rekrutteringsprosesser i norsk akademia, samt norske domstolers vilje til å kritisk vurdere UiOs aktiviteter.

I stillingsannonsen for jobben jeg søkte på stod det klart og tydelig: «vitenskapelige kvalifikasjoner tillegges vekt foran øvrige faglige og andre kvalifikasjoner». Jeg har en lang publikasjonsliste med bøker og artikler på engelsk, norsk og tysk i internasjonalt anerkjente, fagfellevurderte tidsskrifter om temaer som var høyst relevant for den utlyste stillingen. Jeg oppfylte også alle de andre kravene i nevnte stillingsutlysning. For eksempel lyktes jeg med å tiltrekke prestisjefylt ekstern finansiering – et faktum som skilte meg ut fra alle de andre søkerne. Allikevel ble det en som ikke har produsert en akademisk publikasjon siden 2006, som får jobben, og domstolen mente at dette var helt uproblematisk.

Hvordan kom Det juridiske fakultetet og retten dit? Det er verdt å se litt nærmere på dette og tenke på de bredere implikasjonene, spesielt for akademias vitenskapelige forankring og for arbeidssøkere – norske og utenlandske.

Med henvisning til en enorm skjønnsmargin som retten tilkjenner universitetet når det gjelder beslutninger om hvem de skal ansette, aksepterte retten de tynne grunnene UiO trakk frem da de valgte å ikke å ansette meg, uten å undersøke dem grundig, og uten å prøve disse mot kravene i stillingsutlysningen. Men dette kommer med en pris. Man har med dette sett bort fra den klare utlysningsteksten, og dreper dermed kvalifikasjonsprinsippet.

Hva er Det juridiske fakultetets tynne argumenter som domstolen godtok, og hvilke spørsmål ble ikke stilt?

1. Arbeidserfaring i Norge er faktisk viktigere enn vitenskapelige kvalifikasjoner, selv om teksten i stillingsannonsen sier noe helt annet – at «vitenskapelige kvalifikasjoner tillegges vekt foran øvrige faglige og andre kvalifikasjoner.»
2. Den eneste grunnen det juridiske fakultetet ga til at undervisningsevnene mine har blitt bedømt svakere enn den som ble ansatt, var uttalelsen fra ett medlem av intervju- og prøveforelesningsutvalget om at jeg ikke kunne svare på et spørsmål han stilte, og at dette viste at mine norskkunnskaper var for svake. Medlemmet forklarte dette på en teatralsk måte i retten som også er sitert i dommen og artikkelen i Khrono om rettsforhandlingen. Dommen ignorerte samtidig hans uttalelse om at prøveforelesningen min (som ble gjennomført på norsk) var like god som prøveforelesningen til den som ble ansatt, noe som også kommer fram i rapportene om prøveforelesningen som retten må har lest. Når det gjelder norskkunnskapene mine, tok heller ikke domstolen hensyn til at jeg avsluttet alle norskkurs som tilbys ved UiO med topp-karakteren «A» og at jeg har skrevet akademiske artikler på norsk. Dessuten ga jeg en detaljert forklaring under rettsforhandlingene på norsk og svarte på spørsmål. Det kom ingen klager på at noen hadde problemer med å forstå meg.
3. To fagforeningsrepresentanter var av den oppfatning at uten norsk mastergrad i jus, ville jeg ikke være i stand til å undervise ordentlig i norske juridiske fag – en oppfatning som UiO adopterte uten spørsmålstegn. Retten stilte heller ingen spørsmål ved denne oppfatningen, eller vekten UiO ga dem. Det ble ikke stilt noen spørsmål til hvorvidt disse to fagforeningsrepresentantene var kvalifiserte til å bedømme dette. Det ble heller ikke stilt noen spørsmål om hvordan fagforeningsrepresentantene kom til denne konklusjonen. En av dem deltok kun på prøveforelesningen og intervjuet av meg (der hun ikke stilte et eneste spørsmål), mens den andre kun var tilstede på prøveforelesningen og intervjuet til personen som fikk jobben. Ingen spørsmål ble stilt om hvorfor disse fagforeningsrepresentantene (og UiO) mente dette, etter at en av dem var tilstede under prøveforelesningen min der jeg forklarte i detalj hvordan den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) har bidratt til å forbedre beskyttelsen av menneskerettigheter i det norske rettssystemet, og etter at de sannsynligvis hadde lest mine vitenskapelige artikler om hvordan EMK har påvirket norsk rett. Ingen spørsmål ble stilt om at ifølge stillingsutlysningen skulle antakeligvis bare en tredjedel av undervisningen være i obligatoriske emner på rettsstudiet, og at fokuset her var på å undervise om EMKs innvirkning på rettsområder som studeres i obligatoriske emner. Resten av undervisningen stillingsutlysningen nevnte skulle gjennomføres i Senter for Menneskerettigheters (SMR) masterprogrammer i menneskerettigheter og i folkerett som begge undervises på engelsk. Ingen spørsmål ble stilt om det faktum at stillingsannonsen ikke krever en norsk mastergrad i jus. I denne konteksten var retten heller ikke mistenksom overfor argumentet som Dekan ved Det juridiske fakultetet fremmet under uttalelsen i retten: hun forklarte at den eneste grunnen til at fakultet ikke inkluderte kravet om at søkeren skulle ha norsk embetseksamen i stillingsannonsen skyldtes diskrimineringsforbudet i EU-rett. At fakultetet fremdeles tolket stillingsannonsen som at bare personer med norsk embetseksamen kvalifiserer for stillingen og dermed fikk kravet inn gjennom bakdøren, fikk det heller ikke til å ringe noen alarmklokker for retten.

Det enorme friheten som retten tilkjenner universitetet fører også til at den bredere konteksten som tilsetningsavgjørelsen ble tatt i, er ignorert i dommen.

Jeg vil trekke frem noen sider av denne konteksten:

For det første ble jeg og advokaten min bare kjent med grunnene to og tre som er nevnt ovenfor veldig sent i prosessen fordi vi bare hadde tilgang til de sladdete rapportene om prøveforelesningene og intervjuene. Først etter at UiO hadde ansatt en advokat i april som fikk tak i de usladdete rapportene, fikk vi vite om dem. Hvorfor mente UiO at det var nødvendig å sladde disse argumentene? Var de kanskje lite overbevisende?

For det andre: Hvorfor mente retten at det ikke var nødvendig å ta hensyn til mine egne og professor Langfords rapporter om de klart diskriminerende ansettelsesprosessene vi og andre utlendinger har gjennomgått tidligere når vi har søkt om fast stilling ved Det juridiske fakultetet?

rettssak

Juridisk fakultet frikjent i diskrimineringssak

For det tredje: Hvorfor mente retten at det ikke var nødvendig å stille spørsmål om Det juridiske fakultetets uttalelse om at: «likestillingshensynet har (…) ikke stor vekt i denne saken» fordi «fakultetet har nå en andel på 36,5 prosent kvinner i faste stillinger. I tillegg er fakultetet inne i en positiv trend med å ansette kvinner i faste stillinger.»? Som en offentlig institusjon, er ikke universitetet forpliktet til å foretrekke det underrepresenterte kjønn dersom flere søkere har tilnærmet like kvalifikasjoner, og hvor det underrepresenterte kjønn er definert som det kjønn som har mindre enn 40% av de tilsatte?

For det fjerde: Retten mente at det er normalt at den som blir ansatt ikke underviser i noe av det som kreves i stillingsbeskrivelsen i to år etter tiltredelse, selv om han var ansatt ut fra det primære argumentet om at det er en stor undervisningskrise ved master i Rettsvitenskap som jeg angivelig ikke kunne mestre.

Hva er de bredere implikasjonene av denne dommen?

Retten ga ansettelsesmyndighetene en så stor frihet i sine vurderinger at klare formuleringer i en stillingsannonse kan ses bort fra og tolkes på nytt etter ønske. Dermed er kvalifikasjonsprinsippet totalt tilsidesatt. Videre: Hvis praktisk arbeidserfaring faktisk er viktigere enn vitenskapelige kvalifikasjoner i akademiske stillinger, betyr dette også at utmerket akademisk prestasjon mister enda mer av sin relevans i norsk akademia. Selv om Dekanen ved Det juridiske fakultetet er «tilfreds med resultatet», kan det stilles spørsmål ved om Det juridiske fakultetet og norsk akademia faktisk ønsker å gå i denne retningen.

En stor frihet til å avvike fra en tydelig tekst i stillingsannonsen vil heller ikke hjelpe de som søker jobb i akademia. Dette gjør at prosessen blir enda mer uforutsigbar. Er dette rettferdig overfor søkere som bruker enorme ressurser, krefter og tid på å søke på akademiske stillinger, på å delta i intervjuer og på å holde prøveforelesninger? Den store friheten vil dessuten styrke tendenser med nepotisme og klientisme i norsk akademisk rekruttering.

Dommen sender også en trist melding til utenlandske søkere. Til tross for at antakeligvis to tredjedeler av undervisningen og uten tvil den største delen av forskningen i en utlyst førsteamanuensisstilling gjennomføres på engelsk, selv om man er vitenskapelig best kvalifisert, selv om man har levert en like god prøveforelesning på norsk som den norske søkeren, og selv om man har lært seg godt norsk, har publisert vitenskapelige artikler på norsk og har analysert i detalj hvordan EMK har påvirket norsk rett, kan norske søkere allikevel bli foretrukket med henvisning til deres «bedre norskkunnskaper» uten at dette vekker mistanke.

Jeg skal betale 220.000 kr til UiO. Denne prislappen vil selvfølgelig avskrekke enhver annen akademisk arbeidssøker til å utfordre en ansettelsesbeslutning tatt av universitetet, uansett hvor urimelig beslutningen vil være. Høye sakskostnader har også hindret meg i å anke.

Ved å gå til sak mot UiO ville jeg bidra til å gjøre akademiske rekrutteringsprosesser mer rettferdige og forutsigbare ved UiO og kjempe mot systematisk diskriminering. Dessverre oppnådde jeg akkurat det motsatte og betaler nå en høy pris. Men jeg er takknemlig for de mange solidaritetsmeldingene jeg mottar fra akademikere over hele Norge, og ønsker alle som fremdeles er involvert i norsk akademia lykke til med å fortsette kampen for et tolerant og mangfoldig UiO som setter vitenskapelig prestasjon i sentrum og som ikke er redd for konstruktiv kritikk.