Debatt ● Olav Torvund
Hvorfor jeg ikke vil bruke lisensen CC BY 4.0
[...] et resultat av en uvitenhet som er pinlig for institusjoner som vil være sentrale i kunnskapsutvikling og formidling, skriver Olav Torvund.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sentrale aktører i akademia har forelsket seg i og blitt
forført av lisensen CC BY 4.0. De forsøker å tvinge folk til å bruke den. Den
skal brukes i Plan S, og Forskningsrådet har hengt seg på. Nå skal vi tvinges
til å bruke den ved bl.a. UiO og UiT. Jeg har fulgt dette i noen år, og har
forsøkt å finne en begrunnelse for hvorfor man i Plan S har valgt en lisens som
innebærer at vi skal tvinges til å frasi oss alle rettigheter til det vi har
skrevet. Jeg har så langt ikke funnet noe.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Prorektor for forskning og utvikling ved UiT Camilla Brekke sier at UiT anbefaler at CC BY 4.0 lisensen skal brukes. Mine enkle spørsmål er: Hvorfor vil UiT anbefale en lisens som innebærer en så omfattende fraskriving av rettigheter? Hvilke vurderinger har de foretatt?
Det er en vesentlig forskjell mellom at de som finansierer forskningsprosjekter stiller krav om at resultater fra prosjekter de finansierer skal gjøres tilgjengelig på en bestemt måte, og å innføre det som en generell praksis for hele sektoren.
Et enkelt utgangspunkt: Det er ikke noe problem å gi åpen tilgang uten at forskerne fraskriver seg sine rettigheter. Khrono er et eksempel på at dette er mulig. Kunnskap er fri, og vi kan fritt gjøre bruk av andres publiserte forskningsresultater. Slik har det alltid vært. Det er helt unødvendig å bruke disse lisensene.
Det mest alvorlige er at vi pålegges å bruke en lisens som gir andre rett til å endre det vi har skrevet. Da har man ikke respekt for forskerens og for forskningsarbeidenes faglige integritet. For meg er det helt uforståelig at et universitet eller forskningsråd kan vedta noe slikt. Sannsynligvis er det et resultat av en uvitenhet som er pinlig for institusjoner som vil være sentrale i kunnskapsutvikling og formidling. Hvis man har forstått hva man har gjort, viser institusjonene holdninger til vitenskapelige arbeider som er helt uakseptable.
Biblioteksdirektør ved UiO, Randi Halveg Iversby sier at «innføringen av rettighetsstrategier ved universitetene blir tatt godt imot av forskerne». Det tror jeg ganske enkelt ikke noe på. Forskerne har ikke blitt informert om hva dette innebærer og langt mindre spurt om de synes det er akseptabelt. Det presenteres som en gladsak om at man skal ta tilbake rettighetene fra de store tidsskriftforlagene. Det er det nok mange forskere som vil støtte.
Som i all annen reklame, presenterer man bare glansbildet. Jeg har flere gagner spurt forskere om de virkelig kan akseptere at andre skal kunne endre deres artikler. De fleste stiller seg ganske uforstående til det, og har ikke oppfattet at dette er konsekvensen av de lisensvilkår vi pålegges å bruke i Plan S og nå ved flere universiteter. En slik lisens kunne være hensiktsmessig da NRK i sin tid la ut alle opptak fra «Bergensbanen minutt for minutt», og utlyste en konkurranse om å lage den beste videoen basert på dette materialet. For vitenskapelige publikasjoner er denne lisensen helt uegnet.
Jeg kommer aldri til å publisere faglige arbeider under CC BY 4.0 lisensen, og oppfordrer andre til heller ikke å gjøre det. Vitenskapelig publisering er ikke et Wikipedia-prosjekt.
