Fire universiteter har vedtatt en strategi som fratar forskerne rettigheter til sine arbeider

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Khrono skriver om en rettighetsstrategi vedtatt av Universitetet i Oslo (UiO). Misvisende fremstilles det som om det skal gi forskerne større rettigheter. Kanskje vil man slippe å overdra alle rettigheter til tidsskriftsforlag, men prisen er at man i praksis oppgir alt av rettigheter ved at UiO skal kunne gjøre artikler tilgjengelig under en såkalt CC BY 4.0 lisens.

Ved denne CC-lisensen beholder vi kanskje et tynt ferniss av rettigheter, men realiteten er av vi gir fra oss alt som betyr noe.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Andre skal fritt kunne redistribuere dette og gjenbruke det, også kommersielt. Mitt enkle utgangspunkt er at hvis noen skulle se et kommersielt potensiale i noe av det jeg har skrevet, så vil jeg ha min andel av en eventuell fortjeneste på dette. Det er en helt uakseptabel tanke at alle andre, bare ikke den som har skrevet artikkelen, skal kunne utnytte den kommersielt. De må ha mitt samtykke til en eventuell slik bruk.

Videre gir vi med den lisensen andre rett til å endre på det man har skrevet. Jeg vil ha meg frabedt at andre fritt skal kunne tukle med det jeg har skrevet. Kunnskap er fri. Vi står fritt til å utnytte den kunnskap forskere presenterer i sine arbeider. Vi trenger ingen spesielle lisenser til det. Vi kan også sitere der det er hensiktsmessig. Jeg kan ikke se at vi skal trenge mer enn dette.

Etter opphavsretten kan opphaver motsette seg at et verk gjøres tilgjengelig på en måte som er krenkende for opphaver eller for verket. En endring av innhold om opphaver ikke kan innestå for, for eksempel under påskudd av å forkorte og/eller tilpasse arbeidet til bruk i en bestemt sammenheng, vil kunne være en slik krenkelse. Dette er en lovbestemt rett som opphaver ikke kan fraskrive seg.

Ser vi på CC BY 4.0, står det i seksjon 2.b.1 at man fraskriver seg denne retten og forplikter seg til ikke å gjøre gjeldende slike ideelle rettigheter. Dette er ganske enkelt en ugyldig bestemmelse. Man kan ikke fraskrive seg dette og man kan selvfølgelig ikke på bindende måte forplikte seg til ikke å gjøre gjeldende lovbestemte rettigheter som ikke kan fraskrives.

Det står om den vedtatte rettighetspolitikken:

• UiO har en ikke-eksklusiv rett til å gjøre alle vitenskapelige artikler forfattet av studenter og ansatte tilknyttet institusjonen tilgjengelige med en CC BY 4.0-lisens i UiOs vitenarkiv.

UiO har ingen slik rett. Dette er ikke noe en arbeidsgiver ensidig kan bestemme. Det forutsetter avtaler med de ansatte. Jeg har i alle fall aldri inngått noen slik avtale og kommer heller ikke til å gjøre det.

UiO kan ikke stille slike krav overfor studenter. De har ingen ansettelsesavtale, og det vil være helt uholdbart om man setter som vilkår for studierett at studenter skal oppgi rettigheter til det de måtte skrive i løpet av studiet. Det holder ikke at man skal kunne søke om unntak fra dette.

Det er videre helt uakseptabelt at den ene part i et avtaleforhold, her UiO ved rektor, ensidig skal kunne avgjøre tolkingsspørsmål knyttet til den avtalen.

Rettighetspolitikken synes å være fastsatt av noen som ikke har hatt kunnskap om hva de har holdt på med. Dette må bare droppes.

les også:

Fire universiteter har vedtatt strategi som gir forskerne større rettigheter