Debatt ● Kamilla Aslaksen
Hvorfor gir Kalvig opp akademia? Svar til Brønnick og Tuastad
Brønnick og Tuastad finner «ingen eksempler på» forsøk på å refse ansatte, men kan de da ha lest Mohns tekst?
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et ifølge dem selv forsøk på å korrigere «misforståelser», skriver Kolbjørn Kallesten Brønnick og Svein Tuastad et forsvar for Klaus Mohns fremferd mot tidligere UiS-ansatte Anne Kalvig. Jeg kjenner denne saken bedre enn de fleste, da jeg har vært Kalvigs medforfatter på en rekke artikler, og jeg vil her komme med en del oppklaringer.
8. mars svarte Kalvig og jeg på en bekymring fremsatt av Knut Olav Åmås og delt av Klaus Mohn i sosiale medier, om hvordan en hel generasjon i akademia, og særlig kvinner, nå ser ut til å forsvinne fra den offentlige debatten. Vi knyttet i vårt innlegg dette an til den vanskelige debatten om kjønn, som vi begge har stått i, og ba om innspill til hvordan akademikere kan bidra til en «faglig, fryktløs og kunnskapsbasert debatt om kjønn». At debatten om kjønn har låst seg, er det altså ingen som er uenig i. Spørsmålet er hvordan vi kan åpne den igjen.
I stedet for å holde seg til det som var temaet, som var vilkår for god akademisk debatt redaktørstyrte medier, valgte Mohn å svare med en 9000 tegn lang tekst om i hovedsak sosiale medier. Etter Mohns innlegg skrev jeg et svar til ham i Khrono, la meg sitere fra det:
«Dessverre bidrar rektor Klaus Mohns svar til å forsterke de bekymringene vi reiste. Mohn skriver om algoritmenes herjinger og om stempling, personangrep og sjikane i sosiale mediers rennesteiner. […] Vårt anliggende er akademisk ytringsfrihet, den som skal finne sted i redaktørstyrte medier og fora, og da ikke så mye vår egen eller rektorers frihet, men ytringsfriheten som verdi i seg selv. Uten meningsbrytning stagnerer akademia, i ethvert argument kan det være noe som ikke holder mål. Motargumenter kan hjelpe oss til å se det, og slik øke kunnskap og innsikt. Når Mohn, i stedet for å svare oss på modent vis, påstår at vi holder oss med gisler, begår personangrep og er «uhøvelege» og «usømelege», bidrar han til det motsatte av ytringsfrihet, nemlig ytringsfrykt og selvsensur.»
Mohn svarte dessverre aldri på innlegget mitt. I stedet publiserte Khrono et personangrep rettet mot Kalvig og meg, fra en annen akademiker, der det hevdes at vi ikke fortjener respekt som forskere, og der det framholdes at det er «forskningsetisk problematisk» å være uenig med sin egen rektor offentlig (sic). Kanskje bør slikt vrøvl overses, men teksten er så grovt defamatorisk, sjikanerende og full av usannheter og stråmenn at vi så oss nødt til å klage Khrono inn for PFU for brudd på Vær varsom plakaten. Der er klagen nå til behandling. Uaktet utfallet i PFU klarte redaktørstyrte Khrono med publiseringen å kjøre vårt forsøk på en kunnskapsbasert debatt om kjønn i grøfta.
Men tilbake til Mohn. Når Mohn ikke vil svare oss og oppklare selv, må vi andre faktisk snakke om hvorfor han valgte å avspore debatten om det akademiske ytringsklimaet og føre den over på sosiale medier og twitter-troll. La meg komme med et forslag: Kan det ha vært for derved å åpne opp for den «both-sides» retorikken som gjennomsyrer hans innlegg? Den som leser innlegget til Mohn nøye, vil se at det underveis skjer en snedig glidning, der leseren på et tidspunkt ikke lenger vet om han snakker om og til nett-troll, eller til kvinner i akademia. Men, som det står i en kommentar under Brønnick og Tuastads innlegg, gir teksten deres utelukkende mening om man forutsetter som premiss at Mohn ikke henviste til oss. Mohns innlegg er imidlertid direkte henvendt til oss fra første setning, og han kommer med en rekke karakteristikker av mennesker som oss, vi som ytrer at kjønn er virkelig og betyr noe og som ber om en åpen og saklig akademisk diskurs om kjønn. Mohn påstår at det er «ingen vaksne heime» hos oss, at vi kommer med «usaklege utfall og personkarakteristikkar» og «knallharde personretta åtak av alt som luktar av motstand», ja at vårt engasjement i debatten faktisk fører til at «ein tapar stemmer i ordskiftet». Brønnick og Tuastad finner «ingen eksempler på» forsøk på å refse ansatte, men kan de da ha lest Mohns tekst?
Jeg vet ikke hvilke erfaringer Brønnick og Tuastad har med å stå i debatt. Jeg har lang slik erfaring, og det har ikke minst Anne Kalvig. Ingen av oss har før opplevd noe i nærheten av hva det innebærer å stå i debatten om kjønnsidentitetsideologi, den nye kjønnstroen. Det som er sikkert, er at Kalvig aldri har drevet med personkarakteristikk av meningsmotstandere, som hun ellers har hatt nok av. Tvert imot har Kalvig i hele sitt voksne liv stått støtt, saklig og uredd i en rekke kontroversielle debatter, både som forsker og som politiker. Hun har fulgt alle de utmerkede rådene i Kierulf-utvalgets rapport, før utvalget utarbeidet dem. Om Mohn er uenig i dette, og mener karakteristikkene i sin egen tekst passer bedre, at Kalvig (og jeg) for eksempel kommer med «knallharde personretta åtak av alt som luktar av motstand», bør han dokumentere det.
Kalvig har også forklart til medier som har henvendt seg til henne, og på sin facebookside, at oppsigelsen har sammenheng med at hun er blitt framstilt som høyreekstrem og strukturell voldsutøver i kjønnsforskeres vitenskapelige publikasjoner; har opplevd at hennes klage til forskningsetisk råd ved UiS, på om det er redelig forskning å male henne som høyreekstrem, bli avvist; blitt gitt skylden og meldt til politiet for at kolleger som har fremstilt henne som høyreekstrem har et utfordrende arbeidsmiljø; samt vært utsatt for mobbing personsjikane i sosiale medier, av kollegaer. Alt dette vitner om et dysfunksjonelt arbeidsmiljø, som Kalvig har varslet om, og som i siste instans er Mohns ansvar. Det gjør hans offentlige irettesetting av Kalvig desto alvorligere.
Likevel, og det viktigste av alt, skriver Kalvig, er at hun ser at akademia ikke er interessert i selve argumentene hun (og jeg) framfører, noe denne debatten demonstrerer.
Det er på bakgrunn av alle disse forholdene at Kalvig ikke lenger vil være professor ved UiS og gir opp akademia. Dermed er det akademiske ytringsfellesskapet en modig, myndig og sylskarp kvinnestemme fattigere.
