8. mars: Kvinnelige akademikere og identitetskritisk kjønnsforskning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fritt Ord-leder Knut Olav Åmås sier til Khrono at en hel generasjon kvinnelige akademikere er tapt for den offentlige debatten. Vi er for forsiktige, mener Åmås, og tror at kvinner heller vil at mennene skal uttale seg. Rektor ved UiS, Klaus Mohn, deler intervjuet på Facebook og slutter seg til analysen. Åpenhet og uenighetskultur har lenge vært hans fanesak.

Som kvinnelige akademikere er vi glade for at betingelsene for akademisk ytringsfrihet settes på dagsorden. Vi anerkjenner Fritt ords bidrag til å åpne ytringsrommet. De har for eksempel støttet Kalvigs pågående bokprosjekt om kjønnsidentitet.

Men vi er også delvis uenige med Åmås og Mohn. Over tid har vi arbeidet med ytringsfrihet og identitetskritisk forskning og publisert om dette i offentligheten. I 2021 tok vi et oppgjør med Store norske leksikons presentasjon av kjønnsidentitetsideologi som kunnskap. SNL eies av universiteter og høgskoler. Ingen i akademia – verken ledelse eller enkeltaktører – ønsket å engasjere seg. Kjønnsstudiesentrene avviste klagen som «reduksjonistisk», og slik ble vårt forsøk på å få akademikere på banen om kunnskap og formidling, lagt dødt. Det vi derimot har fått, er anonyme brev til våre ledere om at vi er en fare for demokratiet.

Blandingen av taushet og trakassering viser en todelt situasjon: På den ene siden at kvinner i akademia ytrer seg og vil sette dagsorden. Vi, og andre, gjør det. På den andre siden blir det tross vår innsats ikke oppfølging og debatt, fordi tema kvinner løfter opp har vikeplikt for det som representerer «tidsånden». «Noen» har rett og slett bestemt at visse tema ikke skal debatteres.

«No debate» har lenge vært mantraet i kjønnsideologiske kretser. Men de velfinansierte kjønnsidentitetsmiljøene kan ikke lenger legge lokk på denne diskusjonen. Senest i dag fikk vi denne bekymringsmeldingen fra en svensk kjønnsforsker, som av åpenbare grunner ber om å få være anonym: «Jag är bekymrad över hur den akademiska friheten hotas av självcensur och ängslighet kring dessa viktiga frågor som borde vara helt centrala för genusvetenskapen.”

Fra ikke-forskere og foreldre, derimot, er det stor interesse, og takknemlighet. Men det er jo ikke «mannen og kvinnen i gata» som redigerer medieflatene, og heller ikke finner disse noe i partienes politiske program som tar deres bekymringer på alvor.

Akademia sett utenfra

Åmås frykter for en tapt generasjon akademikere

I forrige uke arrangerte vi gjennom Sigerdriva, Nordisk nettverk for kjønnsidentitetskritisk forskning det tverrfaglige seminaret «Kjønnsidentitet: Historie, betydninger og følger av et begrep». Forskere fra Norden undersøkte for første gang begrepet «kjønnsidentitet» i lovverk, skole, forvaltning og akademia ut fra et identitetskritisk perspektiv. Norge har verdens mest ekstreme lov om endring av juridisk kjønn, der enhver kan endre juridisk kjønn uten videre og et ubegrenset antall ganger. Nå følger Sverige og Finland etter. I seminaret undersøkte vi årsaker til og konsekvenser av kjønnsidentitetsideologi. To aviser har til nå refusert en kronikk der vi redegjør for behovet for identitetskritisk kjønnsperspektiv i forskning.

Identitetskritisk kjønnsforskning (IKF) er nødvendig fordi forskning og politikk som føres globalt under faner som «skeiv teori» og «kjønnsmangfold» er hegemonisk. IKF bygger på tre aksiomer som i dag anses for kjetterske innen akademia: 1. Biologisk kjønn er virkelig, binært og uskiftelig. 2. Biologisk kjønn har betydning for alle og særlig relevans for seksuelle relasjoner og reproduksjon, og for trygghet, verdighet og rettferdighet, som i sport, i fengsler, garderober og på toaletter. 3. Biologisk kjønn er av særlig betydning for kvinner grunnet kombinasjonen av undertrykking med utgangspunkt i kjønnsroller og at kvinner er fysisk svakere og med en helt annen og tyngre rolle i reproduksjonen enn menn.

IKF bidrar med maktkritikk, blant annet et kritisk blikk på myndighetenes politikkutforming og -gjennomføring. Nylig la Regjeringen fram «Plan for kjønns- og seksualitetsmangfold» med det viktige formål å øke livskvaliteten til skeive. I presentasjonen av planen sa statsråd Trettebergstuen at formålet er å «endre selve strukturen i samfunnet». Et nærliggende spørsmål for en forsker vil være å undersøke hva statsråden legger i dette? Hvilke strukturer skal endres, hvorfor, med hvilke midler og hvilket mandat?

Skolen er en satsning i nevnte handlingsplan for skeive, og konkrete aktører skal rulle ut planens innhold i skolen. Organisasjonen Sex og politikk er en av de som skal sikres grunntilskudd. Nylig trakk de deler av sitt undervisningsopplegg «Uke 6» tilbake etter at en far slo alarm på Twitter og viste at Sex og politikks skoleopplegg inneholder foruroligende materiale. I dette materialet formidles det blant annet at det IKKE nødvendigvis er ulovlig for voksne å ha sex med 13-åringer. Å så tvil overfor barn om hvor grensene går for sexovergrep er alvorlig.

Faren fra Twitter representerer mange som ser med uro på det som skjer i skolene og i samfunnet. Og han er anonym av en grunn: å stille spørsmål om disse temaene er forbundet med fare. Alle vi, inkludert oss få akademikere, som ytrer oss kritisk til kjønnsidentitetsideologi har som nevnt fått anonyme svertebrev til arbeidsgiver der målet er å frata oss levebrødet. Noen ganger lykkes det. Vi vet at tematikken er på vei inn i norske rettssaler.

Akademia har lenge forsømt seg og sett på at ideologi har overtatt for kunnskap. Vi har samlet forskere i kritikk mot dette. Vi har også varslet om situasjonen lenge. Sigerdriva, Nordisk nettverk for kjønnsidentitetskritisk forskning, planlegger nå neste konferanse, der temaet blir ytringsfrihet, selvsensur og kanselleringskultur. Vi inviterer med dette Åmås og Mohn til å bidra med sine innspill til hvordan vi kan sørge for en faglig forankret forskningsdebatt der kvinner og menn deltar uten ytringsfrykt.

Presisering 8.3.23, kl. 17.42: I innlegget heter det at «Knut Olav Åmås sier til Khrono at en hel generasjon kvinnelige akademikere er tapt for den offentlige debatten» . I intervjuet med Khrono refererer Åmås til en «tapt generasjon», ikke en generasjon kvinnelige akademikere.