Debatt ● Trine B. Haugen
Hvorfor denne sterke troen på publiseringsindikatoren?
Incentiver for forskning har hatt ulike former og har eksistert både før og side om side med dagens system, skriver Trine B. Haugen. Hun lurer på hva som er spesielt med akkurat dagens modell.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Synspunktene er delte på Utsynsmeldingen, og enkelte rektorer er bekymret for at forskningen kan svekkes fordi indikatorene for publisering og eksternfinansiering foreslås fjernet. Hvorfor de er bekymret, utdypes ikke i særlig grad. Det høres ut som om incentiver for forskning kun har eksistert i snaue 20 år. Men incentiver for forskning har hatt ulike former og har eksistert både før og side om side med dagens system. Ikke minst har forskernes egne ambisjoner alltid vært en sterk drivkraft. Karrierestigen, inkludert mulighet for å få jobb og finansiering til prosjekter har bygget og bygger på dokumentert forskning, inkludert antall og kvalitet på vitenskapelige publikasjoner. Ekstern finansiering er i økende grad viktig å vise til på CV-en.
Hvordan publikasjoner telles i praksis, har variert gjennom årene, og det samme hvordan forfatterskap har vært praktisert, som også varierer mellom fagområder. Dette har i perioder skapt problemer for ‘tellingen’ og har ført til diskusjoner om hvordan kvalitet skal vurderes. Ved søknader til vitenskapelige stillinger ble det viktig å velge ut et utvalg av artikler for særskilt vurdering, ikke kun en liste over alle. Vektlegging av forfatterskap utdypes f.eks. i vurderingskriteriene ved opprykk til professor (første-, siste-, eneforfatterskap). Vektlegging av forfatters bidrag inngår ikke i publiseringsindikatoren, som er ment for institusjonsnivå og har da mindre betydning. Uansett skal den faglige vurderingen være det sentrale i alle vurderinger basert på forskning, og for denne har dagens incentivsystem hatt utilsiktede virkninger.
Et grunnleggende problem med publiseringsindikatoren, som representanter for Det nasjonale publiseringsutvalget også påpeker, er at den — uriktig — er blitt benyttet på individnivå. Jeg har lest komité-evalueringer av professorkompetanse der faglig kvalitet i stor grad har vært bedømt (av norske medlemmer) på hvilket nivå tidsskriftene har vært plassert i, og nylig var det krav om at over halvparten av artiklene skulle være på nivå 2 for professoropprykk ved et fakultet ved UiO.
Representantene nevner at Det nasjonale publiseringsutvalget har jobbet systematisk med problemet, bla annet ved å utarbeide råd til forskningsinstitusjoner og forskningsledere. Om dette er nok, er usikkert, for det har vært tydelig uttrykt med jevne mellomrom gjennom hele indikatorens levetid uten å få bukt med problemet. Råd kan være et korrektiv — hvis de blir lest. F.eks. ble det i 2011 etablert retningslinjer for kreditering av vitenskapelige publikasjoner til institusjoner, men de ser ut til å være glemt eller underkommunisert ved institusjonene.
Representantene for Det nasjonale publiseringsutvalget argumenterer for at nivå 2 skal beholdes som inndelingskategori selv om publiseringsindikatoren fjernes. Dette som ‘et signal om å strekke seg ved publisering’. Jeg tror de fleste forskere er godt kjent med eller lett kan få kunnskap fra fagfeller om hvilke tidsskrifter som anses å representere høy kvalitet innenfor sitt eget fagfelt, og det finnes ofte andre mer spesifikke indikatorer på det. Da blir som før, mer en informasjon til ledelse og administrasjon, og da med økt risiko for ‘utilsiktede’ virkninger. Men et kanalregister over seriøse tidsskrifter er viktigere enn noensinne.
Deres debattinnlegg av 5. april avsluttes med ‘Publiseringspresset er reelt, det er internasjonalt og mer fremtredende i mange land som ikke har en tilsvarende nasjonal indikator.’ Dette bør forklares nærmere. Det kan være mange grunner til at andre land har et større publiseringspress enn Norge.
UH-ledere har et ansvar for institusjonens samlede virksomhet, inkludert forskning. De har også et handlingsrom og bør finne ut hvordan det best kan legges til rette for forskning av høy kvalitet ved egen institusjon. Det er mye synsing om mulige effekter av publiseringsindikatoren, men det er stort sett mer eller mindre klare sammenhenger — og ikke effekter — det er mulig å si noe om. Det som bør være et viktig anliggende er også å vurdere ressursbruk ved incentivsystemene opp mot hva man får igjen. Hvis avvikling av publiseringsindikatoren fører til mindre byråkrati, mer oppmerksomhet på faglig kvalitet og i tillegg vil styrke forskningsledelsen, er det et incentiv for forskningen.
