Debatt ● Per Arne Bjørkum
Er Utsynsmeldingen et «angrep» på forskningen?
Den må sees i lys av at UH-sektoren ikke er det den en gang var, skriver Per Arne Bjørkum.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
I Khrono (01.04. 2023) er forskningsleder i NIFU, Espen Solberg, kritisk til at Kunnskapsdepartementet vil fjerne insentivene for publisering. Han frykter, i likhet med mange andre, at det vil gå utover forskningen ved at det blir færre publikasjoner. Solberg mener også at det er ulogisk å på de ene siden være bekymret for at unge forskere ikke får fast jobb i UH-sektoren, samtidig som man opprettholder insentivene for å utdanne (flere) doktorgradsstudenter.
Jeg deler ikke Solbergs (og andres) bekymring for forskningen og kjøper ikke hans påstand om Utsynsmeldingen er i strid med seg selv når det satses på doktorgradsstudenter.
Først til frykten for at det blir færre publikasjoner. Historisk har antall artikler ikke vært et mål på hvor nyttig forskingen er. Det er kun innholdet som har betydd noe. Når man skal gjøre rede for den historiske utviklingen av et fag, er det relativt få artikler man må ta med. Samtidig er det nyttig å lese artiklene som kom forut for den «endelige» løsningen. De er av stor verdi for vitenskapshistorikere og de som er opptatt av hvordan ny kunnskap blir til, dvs. den kreative prosessen, men sett i etterkant var mange av «framdriftsrapportene» ikke nødvendig.
På den annen side så har det historisk ikke være gode grunner til å la være å publisere «framdriftsrapportene». Frem til utpå 1900-tallet, var det nemlig få forskere som publiserte. Under 1800-tallet dreier det seg om noe få tusen forskere. Det var derfor mulig å følge med på alt som ble publisert, eller distribuert i form av pamfletter, innen f.eks. naturvitenskap.
Slik er det ikke i dag. Nå publiseres det cirka én million artikler hvert år. De fordeler seg på mange fagområder, men det blir allikevel et uoverkommelig antall for den enkelte. Det er særs problematisk fordi mye av forsking i dag er tverrfaglig, dvs. det krever at man har dyp innsikt i mer enn ett fag. Det er en ekstra grunn til antall publikasjoner bør reduseres. Dette har EU også erkjent. Det skal nå legges mer vekt på kvaliteten, dvs. innholdet.
Så til satsingen på doktorgrader. Vitenskapshistorien lærer oss at det er de unge forskerne som står for nytenkningen. Slipper man ikke dem til, risikerer UH-sektoren å råtne på rot. Jeg tolker derfor Utsynsmeldingen dit hen at Kunnskapsdepartementet man mener det er for mange «gamle» forskere. I det perspektivet fremstår det å fjerne insentiver for publisering og bevare insentiver for å utdanne doktorgradsstudenter som en logisk beslutning.
Så hvordan skal man sikre seg at unge talenter slipper til i akademia? Det vil ikke komme mer penger til UH-sektoren. Da er det bare én løsning, ser det ut til, nemlig at noen av de «gamle» akademikerne, sier fra seg deler av, eller hele, sin forskningstid og underviser mer. Det beste ville være om de som ikke har fått sving på forskningen gjorde det frivillig. Rektorene kan imidlertid prinsippet bruke styringsretten overfor de som ikke kan dokumentere noen pågående forskning de siste årene.
Det er nemlig ikke et krav at de som underviser er aktive forskere. Forskningsbasert undervisning betyr at det man foreleser skal basere seg på etablert kunnskap. Pågående forskning, egen eller andres, har ikke vært tilstrekkelig kvalitetssikret (det tar typisk mer enn 10 år), og er derfor ikke noe man bør kreve at studentene skal eksamineres i. Studenter tar opp lån for å lære, og da har de krav på at det de lærer står seg og ikke er noe foreleseren er opptatt av i øyeblikket.
Utsynsmeldingen er et politisk dokument. Departementet ønsker at det legges mer vekt på utdanningen. Ola Borten Mo har begrunnet det med at «Vi går tom for folk før vi går tom for penger». Det har blitt statsrådens mantra, og med mener han at vi trenger at flere fordyper seg i visse teoretiske fag, men også at det også er behov for flere dyktige «hender». Økt satsing på fagskoler, er et uttrykk for det siste. Det er en utdanning som passer bra for mange av de som synes utdanningen i UH-sektoren blir i overkant teoretisk. For dem er kan møtet med UH-sektoren derfor være en dårlig start på voksenlivet.
Utsynsmeldingen må også sees i lys av at UH-sektoren ikke er det den en gang var — en utdanning for de få med anlegg for teoretiske fag. UH-utdanningen har blitt vår nye allmennutdanning. Den bebudete kursendringen, med vekt på profesjonsfagene, kom derfor på overtid.
Kanskje det viktigste av alt: Utsynsmeldingen bærer bud om økt selvstyre og mindre byråkrati! Så får UH-sektoren bite i seg at eieren, dvs. statsråden, benytter seg av sin styringsrett og korrigerer kursen når det oppstår et misforhold mellom det man utdanner og samfunnets behov.
