Debatt ● Arve Hjelseth
Insentiver, autonomi og institusjonell tilpasning
Hvis vi skal publisere mindre, blir det tilsvarende vanskelig å dokumentere at vi faktisk driver med forskning, skriver Arve Hjelseth.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg leser i Khrono at Per Arne Bjørkum forsvarer Kunnskapsdepartementets forslag om å fjerne publiseringsinsentivene i finansieringsmodellen. Han gjør det imidlertid litt for lett for seg når han synes å tro at kritikken av forslaget skyldes frykt for at det vil bli publisert mindre uten disse insentivene.
Jeg tror de fleste er fullt oppmerksomme på de utilsiktede konsekvensene av de såkalte tellekantene. Problemet er ikke at Kunnskapsdepartementets modell kan gi kvantitativt færre artikler, for det er gode grunner til å være enig med Bjørkum i at det publiseres for mye og for trivielt. Det som er kommet i spill i og med dette forslaget, er institusjonenes insentiver til å tilrettelegge for og prioritere forskning i sine egne budsjetter.
På individnivå vil naturligvis publisering fortsatt være viktig for enkeltforskere, fordi det styrker deres posisjon i kampen om både forskningsmidler, stillinger og opprykk. Det er imidlertid vanskelig å tro annet enn at institusjonenes strategiske tilpasninger vil bli orientert mot de aktivitetene som gir ekstra uttelling i finansieringssystemet. Da blir forskning veldig lett salderingspost.
Nå ser det ikke ut som Bjørkum bekymrer seg for dette heller, tvert imot vil han at eldre akademikere bør forske mindre og undervise mer. Hans definisjon av forskningsbasert undervisning er det mye å si om, som jeg ikke skal ta opp her. Hovedpoenget er at han mener rektorer og andre ledere bør innskrenke forskningstiden til dem som ikke kan dokumentere pågående forskning de siste årene.
Til det er å si at publisering unektelig er blant de viktigste indikatorene vi har på «pågående forskning», så i én forstand er vi i så fall like langt: Professorer må publisere for å få lov til å forske. Hvis vi skal publisere mindre, blir det tilsvarende vanskelig å dokumentere at vi faktisk driver med forskning.
Mer interessant er Bjørkums henvisning til «selvstyre» og «mindre byråkrati». Dette er honnørord som har stor legitimitet når det er blitt politisk viktig med «tillitsreformer». Men som vi ser, skal slik autonomi forbeholdes lederne, som må få frihet til å meisle ut sine strategier. Hvis professorers muligheter til å forske innskrenkes av overivrige ledere, representerer det altså institusjonell autonomi i Bjørkums bok. For forskerne selv representerer det mindre selvstyre.
Nyeste artikler
Ingen andre har skrive avhandling om dette emnet
Nekter å sende ankesaker videre til det nasjonale granskningsutvalget
Ujevn film om Gunnar Sønstebys krigsinnsats
Vurderer om studenter er skikket: — En myte at vi vil utestenge flest mulig
Kjærlighetsrevolusjon og frie forskere i akademia? Ja, takk!
Mest lest
Studenter utvist fra fransk universitet. Norske Anna frykter at hun står for tur
Ansettelsessaken i Bergen: En faglig tautrekking
Slik gjekk det då professoren spurte ChatGPT om litteraturtips
Reagerte på NTNUs språkbruk i økonomisak. — Gjør meg kvalm
Svensk dom over norsk akademia: For mykje kvantitet, for lite kvalitet