Debatt ● Christine Meklenborg Nilsen
Hvordan skal vi kunne snakke sammen uten språk?
Skal vi kunne ha noe håp om en mer fredelig verden, må vi kunne snakke sammen. Da er kunnskaper i fremmedspråk relevant og viktig.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I slutten av september ble det årlige verdensforumet for fred arrangert i Caen i regi av Normandie pour la Paix. Med 80-årsjubileet for d-dagen som bakteppe ble verdenssituasjonen satt på dagsorden og drøftet i ulike former. Ukraina. NATO. Gaza. Valget i USA. Vold mot kvinner. Migrasjoner. Fattigdom. Glemte konflikter. Listen er lang.
Et budskap som gikk igjen, var behovet for å snakke sammen. Vi må snakke med dem vi ikke liker, ikke bare dem som er enige med oss. Vi i vesten må dessuten forstå alle dem som er kritiske til oss. Kommunikasjon og kulturell kompetanse er viktige stikkord for å få til dette.
Det er vanskelig å se hvordan denne kommunikasjonen skal kunne finne sted uten språkkunnskaper og den kulturelle kompetansen som kommer gjennom å lære seg et fremmedspråk.
Det å virkelig kunne et fremmedspråk handler nemlig ikke bare om å kunne bøye verb og kjenne en viss mengde ord. Man må kjenne til historie, skikker, litteratur og mentalitet. Det gjelder å forstå de små signalene og kodene.
I et slikt perspektiv er fremmedspråk en nøkkel. I Norge i dag undervises det i 14 fremmedspråk innen høyere utdanning (pluss engelsk, som ikke regnes som fremmedspråk i skolen). Det er en klar nedgang de siste ti årene, og mange språk står i fare for å bli borte fra norsk høyere utdanning.
Med et finansieringssystem som baserer seg på avlagte eksamener, er det vanskelig å opprettholde tilbud som ikke har stor nok studentmasse. Skal vi tro Kunnskapsdepartementet, bør det være minimum 20 studenter per bacheloremne på lavere grad. Det er det vanskelig å få til på de minste språkfagene.
Som instituttleder har jeg selv måttet gi grønt lys for å avslutte undervisningen i språkfag som nederlandsk og tsjekkisk. Det smerter i språkhjertet.
Situasjonen for fremmedspråk i Norge er kritisk, både i skolen og i høyere utdanning. Derfor er det bent frem sjokkerende å lese hvordan Kunnskapsdepartementet omtaler fremmedspråk i den ferske stortingsmeldingen «En mer praktisk skole» (Meld. St. nr. 34).
Her kan man blant annet lese at «opplæringen i fremmedspråk tar både tid og kapasitet fra andre fag elevene har lyst å ha». Her kan det være fristende å svare at jeg har såre minner fra skoletiden fordi gymtimene tok tid fra matte eller fordi norsktimene tok tid fra geografi.
Jeg tviler sterkt på at man ville ha sett på det som et problem at matte tok tid fra andre fag elevene har mer lyst på.
Christine Meklenborg Nilsen
For slik vil det alltid være: obligatoriske fag tar den plassen de tar, og ethvert obligatorisk fag kunne i teorien ha blitt redusert for å gi plass til noe annet. Det sier mye om departementets holdninger når det er fremmedspråkene som trekkes frem på denne måten. Jeg tviler sterkt på at man ville ha sett på det som et problem at matte tok tid fra andre fag elevene har mer lyst på.
I rapporten fra elevpanelet, som er lagt ved stortingsmeldingen, er ikke tonen på langt nær så negativ. Derimot sier elevene at de ønsker seg «nye måter å lære fremmedspråk på hvor man faktisk kan ha det gøy, og ikke bare lære grammatikk. Det hadde for eksempel vært fint å få kulturen til landene der de snakker språket inn i undervisningen for eksempel gjennom skuespill, musikk, mat osv.»
Det kan synes som om elevene har forstått langt mer enn departementet. For eksempel at fremmedspråk også handler om kulturell kompetanse.
Dersom utviklingen fortsetter hvor stadig færre elever velger fordypning i fremmedspråk, færre skoler tilbyr fremmedspråk, og færre studerer fremmedspråk, står vi i en situasjon hvor vår samlede nasjonale kompetanse forvitrer. Vi vil ensidig binde oss til den anglofone verden og satse alt på det kortet. Det er uklokt i dagens geopolitiske situasjon.
Samtidig vet andre grener av regjeringen meget godt at det er flere språk enn engelsk som snakkes rundt om i verden. For utenriksdepartementet er kompetanse i fremmedspråk essensielt. I tillegg til skolespråkene fransk, spansk og tysk ønsker dessuten UD at deres ansatte har kompetanse i russisk, kinesisk, portugisisk eller arabisk. Lite tyder på at dette er noe det snakkes om på regjeringsmiddagene.
Stortingsmeldingen foreslår at det innføres valgfag på mellomtrinnet, altså 5.—7. trinn. Dette ville være en gnistrende god mulighet for å gi de yngre elevene muligheten til å leke med fremmedspråk og lære det på den måten. Da er også hjernene deres enda mer mottakelige for å lære språk, og de vil dessuten kunne gjøre langt mer bevisste valg når de skal velge fremmedspråk (eller arbeidslivsfag) på ungdomsskolen.
Å innføre fremmedspråk på mellomtrinnet ville være en viktig styrking av fagene.
Kanskje er det ikke direkte fredsskapende å lære fremmedspråk. Men å nedprioritere alle andre språk enn norsk og engelsk gjør at Norge setter seg på sidelinja internasjonalt. Det tviler jeg på at er i nasjonens interesse.
