Debatt svein anders noer lie

Hvor løsnings­orientert er ideen om missions?

UiT-rektor Dag Rune Olsens oppfatning om det grønne skiftet er i tråd med den offentlige, men er vi sikre på at denne oppfatningen har noe for seg, spør førsteamanuensis Svein Anders Noer Lie.

Førsteamanuensis og filosof Svein Anders Noer Lie (UiT) er ikke like overbevist som rektor Dag Rune Olsen ( på bildet) om at naturvitenskap og teknologi er veien til
Førsteamanuensis og filosof Svein Anders Noer Lie (UiT) er ikke like overbevist som rektor Dag Rune Olsen ( på bildet) om at naturvitenskap og teknologi er veien til "det grønne skiftet".
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vitenskapens autoritet hviler på en felles oppfatning om at vitenskapen er fri, hvilket i vår tid stort sett vil si at dens virksomhet og resultater skal være upåvirket av statens eller markedets interesser så langt det lar seg gjøre.

Vitenskapen skal forfølge sine egne mål der sannhetsforpliktelse og metode inngår som viktige ingredienser. Det er dette som sikrer opprettholdelsen av skillet mellom ‘er’ og ‘bør’, vitenskap og politikk/etikk, og som gjør at vitenskapen kan fortsette å fungere som en autonom sannhetskilde i moderne samfunn.

I dag er det et spørsmål om vi lever i en overgangsfase der vitenskapen foreløpig har det privilegiet at dens representanter kan lime inn bilder av Einsteins klare blikk og ville hår i powerpointen som illustrasjon på den frie vitenskapens nysgjerrighetsorientering uten å bli beskjemmet av en utvikling der vitenskapens involvering i det som kalles kunnskapsøkonomien øker i omfang.

Men det er en tid for alt, og det er kanskje på tide å innse hvor man befinner seg? I så fall vil man kunne støtte seg på litteratur som går tilbake til 80-90 tallet. Med begreper som technoscience, mode-2 science, post-academic science, post-normal science beskrives en utvikling bort fra tidligere idealer som vektlegger ‘nysgjerrighet’, ‘sannhetstrang’ og et fokus på å ‘løse virkelighetens mysterier og spørsmålet om menneskets plass i universet’, etc., og over i «idealer» som handler om å løse konkrete problemer definert av en overordna økonomisk rammefortelling.

I mine øyne har det liten hensikt for et universitet å bidra med teknologiske løsninger hvis disse fortsatt skal være basert på et tradisjonelt effektivitetsbegrep (...)

Svein Anders Noer Lie, førsteamanuensis i filosofi ved UiT Norges arktiske universitet

Tar man også en titt på utviklingen av den knoppskytingen som har skjedd innfor publiseringshuset Nature vil man fort finne ut at så å si alle de nye tidsskriftene (forskningen) stirrer blindt mot økonomiske horisonter. (Nature Biotechnology, Nature Neuroscience, Nature Review Drug Discovery osv).

Typisk nok: Da Abels Tårn skulle oppsummere året som gikk (2021) og spå om året som kommer, dreide det seg nesten utelukkende om praktiske anvendbare «gjennombrudd» med økonomisk betydning. (Men om du spør, er selvsagt Abels Tårn et program for deg som dyrker nysgjerrighet, sannhetssøken og kjærlighet til kunnskap).

Det finnes ulike måter å forholde seg til dette på:

  1. Vi kan forsøke å motarbeide «vitenskapens forfall», sloss mot vindmøller og holde autonomifanen høyt.
  2. Vi kan innse tingenes tilstand å gjøre det beste ut av det. Fylle inn absurde skjemaer som forteller hvor mange patenter forskningen din har ledet til og formulere relevante forskningsprosjekter som overhode ikke har noe med ditt fag eller dine forskningsinteresser å gjøre.
  3. Vi kan si ja til denne utviklinga. Ofre vitenskapens autonomi og si farvel til skille mellom er og bør, og tenke at produktivitet, vekst og overlevelse i en global konkurranseøkonomi tross alt er viktigere.
  4. Vi kan resignere, isolere oss og gjøre oss usynlige så lenge det går.
  5. Vi kan forsøke å fortsette med å insistere på at universitetene i denne situasjonen skal fungere som en sted der de tingene som tas for gitt i det offentlige ordskiftet undersøkes og veies mot et lys som skinner fra andre eller nye målestokker.

Hvis jeg, for min del, skal gå med på Dag Rune Olsens fremsnakking av EU’s nye forskningspolitiske begrep ‘Missions’ må jeg nok helst innfinne meg i alternativ 2 eller 3.

Jeg må skyve bort trangen til å undersøke hvorvidt løsningen på dagens store utfordringer er en del av problemet, og jeg må komme meg ut av villfarelsen om at det er måten vi tenker og handler på som må endres hvis problemer i denne størrelsesorden skal endres. Jeg er visstnok lært opp til å tenke kritisk og alternativt om dagens samfunn, men må innse at det nå dreier seg om større ting: Vi skal tross alt løse verdens globale utfordringer.

For ut i fra eksemplene Dag Rune Olsen nevner; havvind, hydrogenproduksjon i Berlevåg og CO2 rensing på Finfjord smelteverk, kan jeg ikke drømme om å tenke på slike ting som økonomisk vekst, alternative oppfatninger av forholdet mellom menneske og natur og den moderne politikkens favorisering av forbruk og individualisering. Glem i det hele tatt hele den europeiske «undergrunnen» som har kritisert moderniteten, fremskrittet og den teknologiske utviklinga.

Allikevel, hvis jeg nå forsøker å se bort i fra slike overordnede, «uforpliktende» - og kanskje uttværede kritiske kjepphester - og ser mer konkret på Olsens innspill kan jeg, selv innenfor rammen av 2 og 3, ikke se for meg hva disse løsningene skal være en løsning på. Det Dag Rune Olsen foreslår, er stort sett løsninger på energiproblemet. Her er Olsens forslag i tråd med den offentlige oppfatningen om hva det grønne skiftet skal handle om, men er vi sikre på at denne oppfatningen har noe for seg?

Hvis vi tar økonomisk vekst for gitt, er det snakk om formidable utfordringer. I 2014 beregnet SSB at det private forbruket ville øke 2,7 ganger innen 2060. I perspektivmeldingen fra 2021 er det snakk om en tredobling. Det vil si at hvis vi skal fortsette som før (teknologi skal løse problemet) skal vi ikke bare ha ett hus, en bil og en hytte ekstra. Vi skal altså ikke bare finne energikilder nok til å erstatte dagens klimautslipp, men også et energiforbruk som er lang mer enn dobbelt så høyt som det er i dag.

Monner det da med Olsens forslag? Er det i det hele tatt mulig å løse denne situasjonen ved hjelp av naturvitenskap og teknologi? (Tallene her kan diskuteres, men de vil uansett vise at vitenskapsbaserte teknologiske løsninger er langt fra å være tilstrekkelige[1]).

I mine øyne har det liten hensikt for et universitet å bidra med teknologiske løsninger hvis disse fortsatt skal være basert på et tradisjonelt effektivitetsbegrep og en instrumentell reduksjonistisk forståelse av natur som skyver eksternalitetene over på andre eller kommende generasjoner. Dette klarer næringslivet helt fint selv.

Å få være med i det gode selskap (les, «det grønne skiftet») er ikke god nok grunn for å forvitre universitetets autoritet. Hvis forskning skal være problem- og løsningsorientert, bør universitetet være et sted hvor det er mulig å komme opp med alternative (delvise eller helhetlige) - og kanskje til og med urealistiske - løsninger.

Ikke alt som glitrer er gull, men der glitter også er gull kan nye ting skje. Bedre da å søke der, enn steder hvor alt skinner og alt er gråstein (på vei ned mot fjellets fot).

[1] Se for eksempel: Huesemann & Huesemann. Will Progress in Science and Technology Avert or Accelerate Global Collapse? A Critical Analysis and Policy Recommendations. I «Environment, Development and Sustainability» (2007).

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS