Hvem eier resultatet av Learning Analytics?
Digitalisering. Når det gjelder eierskap til data i Canvas-systemet vil det norske og europeiske avtaleverket gi et visst vern. Det er likevel problematiske sider ved dette, skriver dosent ved OsloMet, Helge Høivik.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Mathilde Holm og Kjell Øvre Helland, Learning Lab ved Universitetet i Bergen samt statssekretær Rebekka Borsch i Kunnskapsdepartementet har interessante synspunkter i Khrono 16.01.2020 om utfordringen med å utvikle digitale læringsressurser i Norge. «Det er bra at akademia utvikler nye initiativ», sier Borsch. Verdt å merke seg er også at UiBs viserektor for utdanning Oddrun Samdal bidrar med en vesentlig verdi: «Som sektor bør vi være opptatt av formidling, åpen publisering og av å ta eierskap til egne data». Dette er jeg enig i — gitt noen presiseringer.
Børsspekulanter skal ikke skumme fløten.
Helge Høivik
Børsspekulanter skal ikke skumme fløten. Det uproblematiske først: Det er selvsagt enighet om at børsspekulanter ikke skal eie eller i praksis forvalte akademiske forskningsdata, klikkdata og faglitterære tekster som er frambrakt i Norge. Dette må likevel gåes etter i sømmene i det sektoren synes å falle i det kommersielle selskapet Instructures favn gjennom bruken av Canvas. Dette børsnoterte selskapet selges nå til høystbydende. Der forventes årlig avkastning på 6-8 milliarder kroner på toppen av lisensen vi betaler, som dag er noe under hundrelappen per student. Det vi trolig kan forvente er fortsatt lav basislisens, men med kostbare tilleggsfunksjoner. Regn etterhvert med 500-1000 kroner pr student per år.
Hvem eier resultatet av Learning Analytics? Når det gjelder eierskap til data i Canvas-systemet vil det norske og europeiske avtaleverket gi et visst vern. Det er likevel problematiske sider ved dette. Kan for eksempel et firma som Thoma Bravo, som sannsynligvis blir eier av Canvas, analysere klikkdata og den tilhørende semantikk, for eksempel ved å analysere deres kontekst ut fra innhold og dokumentstruktur, og så eie den kunnskapen om studiearbeid som kan avledes av dette? Den kan kanskje selges tilbake til de institusjonene som har frambrakt datagrunnlaget? Eller til private utdanningsselskaper som Kristiania eller EVRY? Dette er en effekt av å koble store datasett til AI (kunstig intelligens). Dette bør avklares.
Et annet viktig spørsmål som ligger i forlengelsen av Samdals uttalelse: Er det sektoren som skal eie egne data, den enkelte institusjonen eller er det opphavspersonen? Hva vil det bety egentlig og helt praktisk at en sektor opptrer som eier? Jeg er klar over at dette lett blir flisespikkeri, men jeg tror vi nå trenger å ta denne diskusjonen på nytt. Problemet er jo ikke at akademikere står i kø for å digitalisere undervisningen. Gjennomgående er innvendingen mangel på tid og egen fordel av innsatsen. Det er forskningspublisering som teller. Da må det helst ikke være ytterlige hindringer med tanke på å bidra. Folk stemmer med beina.
Her er det lett å gå seg vill i det opphavsrettslige, ansettelsesavtaler osv. Det er for eksempel verdt å merke seg avtaler ved UH-institusjoner i Norge som går ut på alt som lagres i en database ved utdanningsinstitusjonen eies av denne. Alt innhold vi snakker om her lagres i databaser. Det tas gjerne forbehold om at dette institusjonelle eierskapet til fruktene av arbeidet ikke skal bryte med andre opphavsrettslige regimer. Men hva med eierskap til klikkdata som jo bare har mening når de analyseres i kontekst av det faglitterære og redaksjonelle arbeidet til faglærere?
En vei ut av dette kan være at alt som publiseres skal være under Creative Commons-lisensen BY-NC-SA. Det betyr at materialet fritt kan gjenbrukes og endres, men opphavsperson skal navngis med rimelig grei identitet og man skal ikke tjene penger på det (NC — Non Commercial). Samme lisens skal også følge de avledede verk. I Bokskapet ved OsloMet praktiserer vi dette slik at kolleger som skal publisere der inngår en slik publiseringsavtale. Opphavsperson bør også kunne bruke anonymiserte klikkdata fra eget materiale i en periode. Deretter kan det falle i det fri. Man må da vite at dette publiseringsregimet er ikke-reversible beslutninger. Det er ikke mulig å trekke tilbake et verk som er frigitt i Creative Commons.
Samtidig lager vi løsninger som gjør at redaktør/forfatter likevel opprettholder praktisk råderett gjennom et system for løpende revisjon. Her har vedkommende kontinuerlig tilgang til det opprinnelige verk og kan bearbeide og forandre det, og så få det re-publisert. Underveis gjøres endringene på en særegen revisjonstjener. Det offentlig publiserte materialet forblir fast inntil re-publisering. Dette er koblet til strukturert kvalitetsforbedring.
En nøkkel for å få til dette er å kombinere lokale og nasjonal publisering. Vi bruker Open edX som i dag må regnes som det beste i konkurranse med blant annet Moodle, Sakai, WordPress og andre. Lokalt og institusjonelt må det eksistere infrastruktur og kompetanse for slik publisering med nødvendig faglitterær, dokumentfaglig, teknologisk og pedagogisk støtte. Det må i tillegg eksistere nasjonale løsninger for enkel gjenfinning og tilgang. Her er det en jobb å gjøre.
Å kombinere det lokale/institusjonelle nivå med sentrale løsninger forutsetter distribuert kompetanse. Hver deltakende institusjon som ønsker det, må selv være i stand til å stå for publisering av eget lærestoff. Dette er blitt billig med gode oppsett i nettskyen. Men det må altså også eksistere løsning og insentiver for samlet tilgang slik at vi får en funksjonell mekanisme for nasjonal gjenfinning og gjenbruk.
I tråd med NOKUTs anbefaling om at det er studieprogrammet som bør være enhet og mål for kvalitetsforbedring, bør studieprogrammene være det primære ordningskriterium for nasjonal publisering. Her er det nasjonale biblioteksystemet et forbilde og bør være den framtidige operatør.
- Les også: Canvas er et strategisk feilgrep
