Debatt ● Ida-Elise Seppola Asplund

Hva vil rektorkandidatene gjøre med urettferdighet på universitetet?

Hver dag risikerer midlertidig ansatte ved UiB urettferdig forskjellsbehandling. Hva vil rektorlagene gjøre med det?

Stort sett har vi det heldigvis bra som stipendiater ved Universitetet i Bergen, skriver forfatteren. — Men vi trenger å planlegge for de gangene det ikke går bra.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Khrono har i det siste moret seg med de retoriske kvalitetene til rektorkandidatenes valgplattformer, og konkludert med at det er for lite inspirerende.

Som midlertidig ansatt ved Universitetet i Bergen ser jeg ikke like mørkt på det. Her er det flere gode momenter hos begge lag, og de er enige om å styrke arbeidsvilkårene for midlertidig ansatte. Det er positivt.

Khrono har imidlertid rett i at det er for lite konkret og håndfast. 

Vaghet er dessverre et gjennomgående trekk for hvordan universitetet forholder seg til midlertidige ansattes rettigheter, og ingen av plattformene ser ut til å tilby en løsning på det.

For hvordan vil de ulike rektorlagene egentlig gå frem for å oppfylle målet om bedre arbeidsvilkår, og mer konkret: hvordan vil rektorlagene aktivt jobbe for å forhindre urettferdig forskjellsbehandling?

Nylig avdekket Khrono urettferdighet i behandlingen av stipendiater mellom institusjoner her i landet. Men midlertidig ansatte kan også forskjellsbehandles mellom fakulteter og institutter. Innad på UiB varierer størrelsen på driftsmidler og hvilket utstyr stipendiater får, og hva de selv må dekke — selv innenfor like fagretninger. 

At noen felt som kjemi og medisin krever mer midler er forståelig. Men at noen stipendiater må kjøpe laptop selv, mens stipendiaten på naboinstituttet får det dekket av arbeidsplassen, er ikke det. Det betyr i praksis at førstnevnte har 20—30 tusen mindre å rutte med til forskningsarbeidet. Når driftsmidlene heller ikke inflasjonsjusteres, er det i praksis et kutt for alle midlertidig akademisk ansatte. 

Eksemplene stopper dessverre ikke der. Her er et par andre erfaringer fra midlertidig ansatte ved UiB sin arbeidshverdag:

Hvilke rettigheter og handlingsrom stipendiater har, eksempelvis til å bytte veileder, kan i praksis være forskjellig dersom du er ansatt på et eksternfinansiert prosjekt versus et prosjekt som er finansiert av ditt fakultet, selv om ph.d.-kontrakten på papir er lik for alle.

Skulle man være så uheldig å havne i en arbeidslivskonflikt, eksempelvis med veileder, er man helt prisgitt at ens nærmeste leder har ønske og evne til å håndtere det.

Ida-Elise Seppola Asplund

Veileders makt og myndighet er som regel langt mer omfattende i eksternfinansierte prosjekter, der pengene er tett knyttet opp til veileder/prosjektleder. Muligheten til å forhandle lønn, og informasjon om rettighetene en har til nettopp dette varierer mellom institutter. Hvilken opplæring veiledere har fått er helt opp til fakultetene, og graden av onboarding varierer fra en enkel utdeling av kontor til en full velkomstuke.

Skulle man være så uheldig å havne i en arbeidslivskonflikt, eksempelvis med veileder, er man helt prisgitt at ens nærmeste leder har ønske og evne til å håndtere det. For alle HR-veiledere og signaler fra universitetet legger til grunn at alt skal løses på lavest mulig nivå. Den dagen vårt nærmeste ledernivå ikke klarer å løse konflikten, har vi ingen sentrale regler å støtte oss på, eller ressurser som kan gripe inn.

En del av den underliggende grunnproblematikken i disse eksemplene er en spenning mellom autonomi og akademisk frihet på fakulteter og institutter på den ene siden, og et behov for felles regler og felles praksis på den andre siden. 

At en står fritt til å organisere seg selv i stor grad er en positiv ting ved universitetet. Men det kan som skape trøbbel om det fører til for ulik praksis — som i tur fører til urettferdig forskjellsbehandling.

For noen er frihet et gode — for oss andre betyr det mangel på sikkerhetsnett. Hvis forholdet mellom stipendiat og prosjektleder på et eksternfinansiert prosjekt surner, og prosjektleder velger å sende advarende e-poster til sine i bekjente utenfor institusjonen om at en stipendiat er «vanskelig» å samarbeide med under beskyttelse av «akademisk ytringsfrihet», eller dersom prosjektlederen drar inn tilgangen til en felles prosjektmappe med forskning etter en uoverensstemmelse — hva skal den midlertidig ansatte egentlig foreta seg da? 

Stort sett har vi det heldigvis bra som stipendiater ved Universitetet i Bergen. Men vi trenger å planlegge for de gangene det ikke går bra. For nettopp da trenger vi midlertidige noe fast å holde i. 

Det trengs fordi midlertidig akademisk ansatte er den mest sårbare gruppen ved universitetet. Vi er helt avhengige av det nettverket vi har rundt oss i jobben vår, spesielt veileder, for vår videre karriere i akademia. Mange midlertidig ansatte er også nytilflyttet til landet, uten kjennskap til norske regler eller et støttenettverk rundt seg. Disse ansatte blir ekstra sårbare for mangel på informasjon og ulike praksiser. 

Derfor trengs felles retningslinjer, felles praksis og en styrking av de midlertidiges rettigheter. 

Mitt spørsmål til rektorkandidatene er så:

Hvem av dere tør å ta kampen mot urettferdighet på universitetet?

Powered by Labrador CMS