Debatt ● Camilla Mørk Røstvik
Hva skjer om Norge fortsetter utviklingen mot mer midlertidighet i akademia?
Det ser ut som det blir streik igjen. For fjerde gang. På tre år. I Storbritannia.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
For akademikere i Storbritannia er midlertidighet ikke en utvikling, men en realitet. Selv om mange er ferdig med doktorgrad i tjue-årene, er en fast jobb noe som kommer sent i tretti-årene eller over førti, eller femti – eller aldri. Klart det er greit for noen. Men det er vanskelig for de fleste.
I The Precarious Postdoc: Interdisciplinary Research and Casualised Labour in the Humanities and Social Sciences om britisk akademia kan horisonten skimtes for Norge. Hvis man fortsetter å lene systemet på postdoktorer og midlertidige stillinger kan dette bli fremtiden.
Utviklingen av mer tverrdisiplinær forskning gjør at flere humanistiske kandidater må strekke seg lenger i sine roller, og at flere kvalifiserer for de få stillingene som utlyses. Institusjoner velger regelrett vekk rettighetene til sine ansatte til fordel for skinnende nye design-bygg, mens de står mot sine ansatte i kampen rundt pensjonsrettigheter for akademikere.
Hva betyr det, spør rapportens forfattere, å starte en karriere i dette miljøet? Hvem har noe å tjene på et slikt system, og hvem har noe å miste?
Det er klart at det er systemer som tjener på utviklingen av mer midlertidighet, og ikke individuelle akademikere. Det er flott for en institusjon å ha mange sterke kandidater til en stilling, herlig med ferskt blod fullt av engasjement i nok en postdoktorstilling. Postdoktorene tilfører ny kunnskap og energi, og hvis de ikke passer inn er de like raskt borte. Det er nyttig for et system som akademia. Tilfør energi når det trengs, - det er billigere og mer effektivt enn å investere.
Følgene for individer er ikke så energirike. I den britiske rapporten skriver forfatterene om hva som må legges bort når man tar opp så mange midlertidige stillinger. For mange betyr det at familieliv og barn er umulig. Inntekt blir et problem, derfor blir lån vanskelig, og med stor studiegjeld kommer dette bare til å bli mer umulig for unge forskere i Storbritannia i dag. Klart der er en løsning – de rikeste kan ta seg råd til et slikt livsvalg.
Likevel virker det jo som om Storbritannia gjør det godt med hensyn til forskning og tabeller som viser de såkalt ‘beste’ institusjoner. Streiker, fattigdom, midlertidighet og misnøye måles ikke i tabellene. I stedet telles det publikasjoner, monografier, studenter og skolepengene de betaler, og hvor mange forskningsmidler en institusjon samler inn. Det er de samme gamle institusjonene på topp, og mange av dem bruker midlertidig arbeid flittig. Cambridge, Oxford, og St. Andrews er fulle av postdoktorer og akademikere i midlertidig stilling – det er delvis deres energi og kunnskap som hjelper til å få institusjonene på topp år etter år. Men hvis dette er ‘toppen’, er det kanskje bedre å være middels?
Det er lett å bli best i verden om institusjonen man driver er bygget på midlertidighet, få rettigheter, og pensjonskutt – det er mye vanskeligere å være en god arbeidsgiver som velger de ansatte ovenfor tabellene.
Camilla Mørk Røstvik
Norske institusjoner som topper tabellene for forskjellige statistikk innenfor forskningsmidler og publikasjoner tar kanskje sikte på å bli like gode som britiske institusjoner. Da må kriteriene endres. For alle som jobber i britisk akademia vet at å være ‘god’ eller ´best’ betyr et system bygget på midlertidig arbeid, lav pensjon, og brutale arbeidssystemer. Derfor blir det mest sikkert streik igjen. Sist gang var det fem uker, denne gangen mer.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
I rapporten The Precarious Postdoc legger forskerne frem en sjekkliste for forandring som handler om fundamentale arbeidsrettigheter. Retten til permisjon, til pensjon, til en god lønn, til å bli inkludert i et helt prosjektløp, til en rolle som er lengre enn to år (og helst fem), en skikkelig kontrakt, rett til å søke egne midler, og retten til å bli fulgt opp av institusjonen.
Mange av disse ingrediensene for en god arbeidshverdag, rettigheter, og likestilling i akademia finnes enda i Norge mer eller mindre. Norske institusjoner flørter allerede med å myke opp regelverket og rettighetene enda mer, som artikler i Khrono skrevet av postdoktorene og midlertidig ansatte klart henviser til. Hvis disse rettighetene lempes opp enda mer kan man fort glippe inn i et akademisk markedssystem som Storbritannia. Selv om Storbritannia altså topper lister av de beste utdanningsinstitusjonene må det altså understrekes at det å være best ikke alltid er forenelig med å være en god arbeidsplass, et rettferdig system, eller et godt liv.
Norsk akademia er ikke er perfekt, men der finnes verdier i det norske arbeidssystemet som bør tas vare på. Det er viktig at postdoktorer og midlertidige ansatte i Norge nå snakker mer åpent om sine rettigheter. For at norske akademiske institusjoner skal forbli mer eller mindre gode arbeidsgivere, er det disse ansatte de må høre på. Det er lett å bli best i verden om institusjonen man driver er bygget på midlertidighet, få rettigheter, og pensjonskutt – det er mye vanskeligere å være en god arbeidsgiver som velger de ansatte ovenfor tabellene.
Så vi gjør oss klar for ny runde streiker i vinter. For å unngå streiker også i norsk akademia bør grunnmuren for postdoktorene og midlertidige ansattes rettigheter bygges nå. Fra Storbritannia ønsker vi solidaritet med midlertidige ansatte i Norge – vi håper dere har mer suksess enn det vi hadde, og ønsker dere velkommen i kampen mot arbeidsgiver om det skulle trenges.
