Hva er politikk i lønnsdannelsen i staten?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forskerforbundets leder Guro Lind går hardt ut mot staten etter lønnsoppgjøret i Forskerforbundets eget tidsskrift.

Hun er «er sterkt kritisk til statens prioriteringer i forhandlingene, og mener det trengs en debatt om grenseoppgangen mellom politikk og arbeidsgiveransvar i staten».

Dette utspillet avslører et svært merkelig syn på politikk hos Forskerforbundet. «Her har man tatt med politisk ideologi helt fram til forhandlingsbordet» sier Lind, og eksemplet er at staten la «ensidig vekt på utjevning av lønnsforskjeller», og mener at «lønnsoppgjøret var mer styrt av politiske hensyn enn statens interesser som arbeidsgiver».

At Lind tydeligvis mener at forrige regjerings oppdeling i to tariffavtaler i staten hvor den ene overhodet ikke hadde sentral lønnsfordeling ikke var politisk og ideologisk styrt, er vanskelig å ta på alvor. Denne utviklingen er helt i tråd med et høyreliberalistisk syn på lønn og lønnsdannelse, hvor stikkordene er marked og konkurranse og ikke en rettferdig fordeling av verdiskapningen.

Dette viser også et ganske interessant syn på politikk. Store norske leksikon definerer politikk som «all aktivitet som bidrar til felles handling og fordeling av verdier i grupper». Av dette fører naturlig at alle aspekter av all lønnsforhandling er politikk.

Å jobbe for lavere økonomiske ulikheter (FNs bærekraftsmål nummer 10, og noe 7 av 10 nordmenn mener er viktig) er selvsagt «politikk». Men å gjøre som Lind ønsker, å jobbe for at det bærende prinsippet i lønnsdannelsen skal være den ideologiske posisjonen at man primært skal bruke dem til å rekruttere høyt utdannet personell hvor man er i en konkurransesituasjon, er like selvsagt også politikk! Vi kan sikkert være enige i at offentlig sektor trenger et løft, men man må løfte hele laget.

lønnsoppgjøret

Dette betyr lønnsoppgjøret for deg

Om Forskerforbundets prinsipp om «problemer med å rekruttere og holde på arbeidskraft» skulle bli satt ut i live i enda større grad enn det er på universiteter og høgskoler, ville man fått enda større lønnsforskjeller f.eks. mellom vitenskapelig ansatte innenfor humaniora og de som jobber innen teknologi, og man ville f.eks. også fått økende lønnsforskjeller mellom administrativt ansatte studiekonsulenter og økonomer. Dette er åpenbart grupper i veldig ulike konkurransesituasjoner mot pengesterke deler av privat sektor. Dersom dette er en prioritering Forskerforbundet ønsker å gjøre får de si det rett ut, men det er altså konsekvensen av de svært så politiske holdningene til lønnsdannelse Lind legger fram.

Linds påstand om at staten er «best på å lønne de med lavest utdanning og dårligst på å lønne de med høyest utdanning», er også frikoblet fra det som kom fram i den lengre debatten som var om lønn i staten i forkant av lønnsoppgjøret, hvor Forskerforbundet og Unio altså hoppet over til Akademikernes tariffavtale med all lønnsfordeling i lokale forhandlinger, uten streikerett.

Også der gikk Forskerforbundet høyt på banen og gikk tungt ut med at høyt utdannede hadde en dårlig lønnsutvikling i Universitetssektoren. Om man så litt nøyere på tallene, fant man derimot ut at det var de med utdanning tilsvarende mastergrad som kom særlig dårlig ut. De med doktorgrad hadde en betydelig bedre utvikling.

Dette sammenfaller med store demografiske forhandlinger i høyere utdanningssektoren. Mens det for noen tiår tilbake var svært vanlig å ansette folk med hovedfag til undervisningsstillinger som høgskolelektor/universitetslektor er det i dag betydelig sjeldnere å se faste vitenskapelige tilsettinger uten doktorgrad. På administrativ side var det tidligere vanlig å ansette folk uten høyere utdanning, eller eventuelt med en bachelorgrad. Her har andelen masterutdannede eksplodert de siste tiårene. Kombinerer man denne kunnskapen med vissheten om at administrative stillinger jevnt over er betydelig dårligere lønnet enn vitenskapelige med samme utdanningsnivå, skjønner man fort årsaken til statistikken. Notatet Forskerforbundet viste til den gangen er også spekket av en lang rekke andre forbehold (ulik ansiennitet mm), som gjør at tallene ikke kan brukes til å trekke den type konklusjoner Forskerforbundet gjorde.

Lønnsforhandlinger

Enighet mellom Unio og staten om lønnsoppgjøret

Om Forskerforbundet vil rette opp i den dårlige lønnsutviklingen for de med mastergrad, må de altså bruke mer av lønnsmidlene på administrativt ansatte. Vil de det? Tydeligvis ikke. Da er det enklere å legge skylda på lavtlønte som stikker av med alle pengene. Ønsker Forskerforbundets medlemmer virkelig å ta penger fra sine mest lavtlønte kolleger, i en situasjon hvor vi er i en priskrise og hvor basisvarer har en prisøkning med det dobbelte av andre varer? Koster middagen på Obs! mindre for en konsulent enn for en professor? Om Forskerforbundet vil hente penger til sine medlemmer vil jeg anbefale å heller applaudere det økte fokuset på de galopperende lederlønningene i Staten. Særlig når vi vet at forskningen viser at høye lederlønninger gir dårligere ledelse. Men der er Forskerforbundet merkelig tause i sin kritikk - kanskje fordi det vil innebære «utjevning av lønnsforskjeller»? Noe som er «politikk», mens de økte ulikhetene vi har sett både i Norge og resten av verden de siste tiårene, og som all samfunnsforskning viser har dramatiske negative konsekvenser, ifølge Forskerforbundet ikke er det?