Debatt ● Atle G. Guttormsen
Hva blir man master i, Whittaker?
Selv om Sunniva Whittaker kanskje ønsker et klart skille mellom §3- og §5-masterprogrammer, så er dette skillet stort sett helt borte.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Rektor ved Universitetet i Agder, Sunniva Whittaker, svarer i Khrono 16. februar på intervjuet med professor Tore Wig om «bindestrek-mastergrader».
Tore Wigs poeng er at mange nye tverrfaglige mastergrader er lite forskningsnære og med mangelfull opplæring i metode og analytiske verktøy. Som han sier: «— Tanken er ofte at hvis man inkluderer litt av det ene og litt av det andre, så blir det en bra blanding. Men ofte fungerer det ikke, og kombinasjonen blir ikke noe mer enn summen av delene.»
Rektor Whittakers innlegg er for meg noe uklart. Hun presiserer at det i forskrift om krav til mastergrad finnes to typer masterprogram i Norge: «vanlig» mastergrad og erfaringsbasert mastergrad. Det kan synes som Whittaker tror at de fleste mastergradene Wig kritiserer befinner seg i gruppen erfaringsbaserte mastergrader. Hadde det enda vært så vel, men slik er det dessverre ikke.
En rask titt på diverse «bindestrek-mastere» rundt i Norges land viser at disse har svært ulike krav til opptak. Veldig mange av dem forholder seg til §3 på en relativt fleksibel måte.
Et eksempel fra Whittakers eget universitet er mastergrad i folkehelse. Denne er toårig, og krever ingen praksis. I opptakskravet står det: «Eksempler på kvalifiserende utdanninger er: ernæring, idrettsvitenskap, folkehelsearbeid, vernepleie, sykepleie, sosialt arbeid, sosiologi, statsvitenskap, barnevern, ergoterapi, bioingeniør, fysioterapi, antropologi, tannpleier, helseinformatikk, lærerutdanning, barnehagelærerutdanning, radiografi, medisin, paramedisin, odontologi, psykologi, utviklingsstudier eller samfunnsplanlegging.»
Altså så bredt at ulike kandidater kan risikere å ikke kunne noe som helst av det samme.
Studieplanen inneholder 30 studiepoeng tverrfaglige kurs i folkehelse, en masteroppgave på 60 studiepoeng og 30 studiepoeng vitenskapsteori og metode. Studentene på dette programmet er med andre ord klare til å skrive en masteroppgave i folkehelse etter en bachelor i «nesten hva som helst» og et halvt år med kurs i nettopp folkehelse. For dette og lignende programmer det da kanskje ikke så rart at en lektor i Spania mener han kan skrive masteroppgaver mot et lite honorar.
Med denne graden som bakgrunn, fremstår hele innlegget til Whittaker spesielt. Hva skiller denne graden fra §5-gradene, utover at kandidatene her ikke har jobberfaring? Det skal nevnes at mitt universitet, NMBU også har flere slike grader uten at det styrker Whittakers argumentasjon.
Selv om Whittaker kanskje ønsker et klart skille mellom §3 og §5 masterprogrammer, så er dette skillet stort sett helt borte. Over hele landet popper det opp masterprogrammer uten veldefinerte forkunnskapskrav, uten krav om praksiserfaring av betydning og med kun tverrfaglige kurs. Hva blir man da master i?
