Debatt ● Sunniva Whittaker
Om bindestreker og gammel versus ny
De erfaringsbaserte tverrfaglige mastere er ikke et problem, så lenge de holder høy kvalitet på egne premisser. De gjenspeiler et kompetansebehov som universiteter og høyskoler gjør klokt i å ikke neglisjere.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et intervju i Khrono uttrykker Tore Wig, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, sin bekymring om «trendy mastergrader» og økende tverrfaglighet.
Jeg er helt enig med Wig om at vi må verne om disiplinmasterne. Uten disiplinmastere er det vanskelig å se for seg hvordan Norge skal kunne hevde seg i forskningsfronten. Samtidig ser vi at mange studenter ønsker en bredde i sin utdanning, noe som kanskje gjenspeiler det komplekse samfunnet vi lever i.
UiOs nye bachelorprogram «Filosofi, politikk og økonomi» er nettopp et forsøk på å ivareta et slikt behov. Industriell økonomi som lenge er blitt tilbudt både på NTNU og på mitt eget universitet, og som kombinerer teknologi og økonomi, er et annet.
Det som ikke kommer tydelig frem i dette intervjuet, er at det finnes to typer masterprogram i Norge. § 3 master, er program hvor opptakskravet er en bachelorgrad innenfor samme fagfelt. Det er her vi finner de typiske disiplinmasterne. I tillegg finnes § 5 mastere, såkalte erfaringsbaserte mastere som krever 2 års relevant arbeidserfaring i tillegg til en bachelorgrad. Koblingen mellom innholdet i bachelorgraden og mastergraden er ikke like åpenbar, og studiene er ofte på 90 studiepoeng i motsetning til §3 mastere som er på 120 studiepoeng.
I motsetning til Tore Wig, ser jeg ikke på erfaringsbaserte tverrfaglige mastere som et problem så lenge de holder høy kvalitet på egne premisser.
Sunniva Whittaker
For å sitere UiOs egne hjemmeside er en erfaringsbasert master «et tilbud til deg som har høyere utdanning og minst to års yrkeserfaring. Ved å se praksis og forskning i sammenheng, gir studiet ny innsikt og faglig fordypning».
Et slikt mastertilbud retter seg altså mot personer som er i jobb. Ofte dreier det seg om personer som etter å ha arbeidet faglig, skal over i en lederstilling. Det sier seg selv at den nye innsikten slike studenter har behov for, sjelden er monodisiplinær. Gitt at slike masterprogram er kortere og som regel tverrfaglige, er det vanskelig å stille de samme kravene til faglig dybde.
Forskjellen mellom disse to ulike mastergradene er ikke kommet tydelig nok frem i den pågående diskusjonen om mastersyken. Vår sektor bør kanskje bli flinkere til å fremheve denne forskjellen? Samtidig er det viktig å understreke at erfaringsbaserte mastere er et verdifullt bidrag til kompetansehevingen i samfunnet, og helt i tråd med intensjonene i Stortingsmeldingen Kompetansereformen — lære hele livet.
At personer som er i jobb, vil bruke sin fritid på å heve sin kompetanse og få en forskningsbasert metaforståelse av sin egen virksomhet er vel noe vi alle bør heie på?
Det hviler selvfølgelig et stort ansvar på institusjonene å sikre at disse studieprogrammene er underlagt de samme strenge kvalitetskravene som det øvrige studietilbudet.
Det hviler også et stort ansvar på dem som deltar i denne debatten, å være nyanserte i sine uttalelser. Tore Wigs kobling mellom nye universitet og trendy bindestreks-grader er et eksempel på det motsatte, og skuffende fra en professor som jeg har stor respekt for.
Han kunne for eksempel ha googlet hvilke erfaringsbaserte mastere hans egen «gamle» institusjon tilbyr eller har tilbudt, for eksempel: «Digitalisering og ledelse» og «Lederskap, etikk og samtalepraksis». En rask sjekk på de andre «gamle» institusjonene vil også bekrefte bildet av at erfaringsbaserte mastere er tverrfaglige og ofte har «bindestreks»-titler.
Det er synd at denne debatten skal brukes for å skape et narrativ som ikke stemmer overens med virkeligheten.
I motsetning til Tore Wig, ser jeg ikke på erfaringsbaserte tverrfaglige mastere som et problem så lenge de holder høy kvalitet på egne premisser. De gjenspeiler et kompetansebehov som universitetene og høyskolene gjør klokt i å ikke neglisjere. Hvis vi ikke gjør det, er det andre mindre kompetente aktører som er villig til å tre inn. Det er verken vår sektor eller samfunnet tjent med.
