Debatt

Høyere utdanning er ikke som en kjøreskole

Mer byråkrati betyr dårligere utdanninger, skriver Jonas Stein.

Jonas Stein mener forslaget fra de tre opposisjonspartiene er «så NPM-galskap som man kan få det».
Jonas Stein mener forslaget fra de tre opposisjonspartiene er «så NPM-galskap som man kan få det».
Publisert

Det nye forslaget til Ap, Sp og Frp om at et nytt finansieringssystem for høyere utdanning skal ha en egen faktor om relevant arbeid etter studier er et dårlig forslag som bare vil skape mer byråkrati og dårligere utdanninger.

Partiene mener at det nye systemet skal utformes i samarbeid med institusjonene. Det er åpenbart at de trenger mer samarbeid og kunnskap om universitets- og høgskolesektoren. Hvis de hadde hatt det, så ville de ha vært klar over at det akkurat nå er en høringsprosess om styring i sektoren.

Den klare beskjeden fra sektoren er at man mener det er for mye byråkrati og for mye detaljstyring. Da er det ikke rart at sektoren reagerer skarp på at Ap, Sp og Frp, uten høring, utredning eller konsekvensanalyse vedtar nok et punkt som vil medføre økt byråkratisering og detaljstyring.

For det første vitner det om en manglende forståelse for hva det er studenter lærer på universitetene. Forslagsstillerne kommer med et ganske enkelt og instrumentelt syn på kunnskap. Studenten skal gå på skole for å lære de nødvendige kunnskapene som trengs for å gjøre arbeidsoppgavene i yrke A. Men høyere utdanning er ikke som en kjøreskole.

Det aller viktigste man lærer på studier er å skjønne vitenskapelige metoder og hvordan hente inn ny kunnskap. Det er der den livslange læringen ligger. Å ta en historieutdanning på universitetet handler ikke om å pugge alle slagene i 2. verdenskrig eller læringsmålene i videregående skole, men å forstå hvordan jobbe med kilder, analysere ulike perspektiver og drøfte dem opp mot hverandre.

Det andre problemet er knyttet til begrepet «relevant arbeid». Dette er et klassisk måleproblem som vi i samfunnsvitenskapen jobber med hele tiden. Noen har snakket om å bruke surveydata fra kandidatundersøkelsen, men surveydata har masse potensielle problemer med seg.

Hvordan person A definerer «relevant arbeid» er ikke nødvendigvis det samme som person B mener er «relevant arbeid». Det er også problem med lav svarprosent på slike undersøkelser. Hvor lang tid skal dette gjelde? ett år, to år eller fem år etter endt studie? Hvor mange byråkrater skal ansettes for å vurdere hva som er relevant arbeid? Hvis man jobber et år som tilkallingsvikar i barnehage etter filosofistudier, er man diskvalifisert som «relevant arbeid»?

For det tredje, å lage finansieringssystemer for institusjoner basert på noe institusjonene ikke kan kontrollere (studenters valg i arbeidslivet etter studier) er så NPM-galskap som man kan få det. I all kritikk av New Public Management, så vil dette være et skoleeksempel på hvordan man ikke skal gjøre det.

Jeg er tilhenger av et finansieringssystem basert på mål- og styringsparameter, men det må være noe som de som skal måles på kan ha kontroll med selv (studieprogresjon, forskningspoeng osv). Det er for eksempel betydelig forskjell i kvaliteten på studentene som kommer inn på forskjellige studier og uansett hvor god innsats universitetene eller høyskolene gjør i løpet av studietiden er det til syvende og sist studenten selv som er den desidert viktigste faktoren for fremtidig arbeidsliv.

Til slutt, ønsker virkelig Ap, Sp og Frp å bygge ned humaniora og samfunnsvitenskap i Norge? Det kan nesten virke sånn når man hører lederen av utdanningskomiteen, Roy Steffensen (Frp), si at; «tror ikke mange har ropt etter filosofer de siste to månedene». Det er kanskje nettopp nå, vi trenger noen som kan stille de litt større spørsmålene om hva meningen med livet er og hvilke etiske avveininger vi må gjøre når vi skal åpne eller lukke et samfunn?

I Danmark har de innført en «relevant arbeids»-indikator i sitt finansieringssystem og det kalles bare for Humaniora-dræberen. Ethvert insentivsystem har sine konsekvenser. Det må de som designer systemet forstå. At vi har gode miljø for historie, filosofi, sosialantropologi, språk, statsvitenskap (for den saks skyld) flere steder i landet er etter min mening en enorm styrke for Norge og for det norske samfunn.

Hvis Ap, Sp og FrP mener det motsatte får de heller bare si det og gjøre en omprioritering av midlene, istedenfor å lage et dyrt, byråkratisk og elendig vedtak på Stortinget.

Jonas Stein har tidligere vært folkevalgt for Venstre, men er ikke medlem i noe politisk parti nå.