Hjerneflukt, bærekraft og medisinsk pedagogisk forskning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I oktober i år inviterte Karolinska institutet i Stockholm til konferanse om forskning på helseprofesjonsutdanninger med folk fra hele verden. Konferansen kretset rundt de viktigste og vanskeligste utfordringene i helseprofesjonsutdanningene: Hva er egentlig kompetanse? Hvordan bør vi vurdere kompetanse? Jobber vi tverrprofesjonelt nok? Hvilke muligheter og utfordringer gir kunstig intelligens? Og ikke minst: Hvordan skal vi møte mangelen på utdannet helsepersonell i dag og i fremtiden? 

WHO har forespeilet at det vil være et underskudd på omtrent 10 millioner leger og sykepleiere på verdensbasis innen 2030. Det er lite som tyder på at verdens utdanningsinstitusjoner har kapasitet til å møte dette behovet dette med mindre drastiske endringer gjennomføres snart. 

Debatt ● Linda Madsen og Jörn Klein

Hvordan kan universitetene bidra til å sikre velferdsstaten?

Dette er i seg selv et alvorlig problem. Mange av de nasjonene som tar på seg den viktige, men kostbare jobben med å utdanne overskudd av helsepersonell opplever imidlertid at svært mange forlater landet etter endt utdannelse, det som kalles hjerneflukt eller «brain drain». Noen nasjoner opplever at så mange som 75 % av studentene forlater landet etter vitnemålsutdeling. Så selv om de bruker mye ressurser på å utdanne tilstrekkelig med helsepersonell til å dekke egne behov, vil de fortsatt ha et underskudd i tiden fremover.

Det var med et visst ubehag vår lille, norske delegasjon på konferansen ble presentert for verdenskartet som viste at Norge er en av verstingene når det gjelder å importere helsepersonell med utdannelse fra andre land. Vi utdanner i snitt under halvparten av de legene og tannlegene vi trenger selv ifølge utredningen fra Grimstadutvalget. Vi både sender norsk ungdom ut for å fylle opp plassene ved universiteter i andre land, og vi importerer mange høykompetente arbeidstakere direkte. Vi eksporterer derimot svært få arbeidstakere innen helse. 

Sykepleierutdanningene

Sliter med å få tak i kvalifiserte ansatte. Forbund peker på dårlige arbeidsforhold

I et globalt perspektiv et dette en usolidarisk praksis og lite bærekraftig. Norsk utdanningspolitikk har ringvirkninger i verdensmarkedet, på samme måte som de globale utfordringene også påvirker oss. At vi i Norge ikke lever i et vakuum, ble veldig tydelig under Covid-pandemien. Når det blir alvorlig mangel på kompetent helsepersonell i store deler av verden, vil dette raskt gi følgeeffekter i Norge. 

Da hjelper det lite at vi er godt bemannet her hjemme, om nye pandemier får herje fritt i resten av verden. Smitte kjenner som kjent ikke til landegrenser.

Det avsluttende foredraget i Stockholm bar tittelen «What is health professions education research for?». Svaret handler både om å styrke utdanningene, sikre kvalifisert helsepersonell og om å sikre kunnskap som kan informere utdannings- og bemanningspolitiske beslutninger. 

Norge bruker i dag mye ressurser på å finne nye behandlinger for sykdommer og uhelse, med felles mål om bedre helse og livskvalitet til alle. Dessverre avsettes det forsvinnende lite midler til forskning på forebygging og utdanning innen helseprofesjoner. Det å utdanne høykompetent helsepersonell er imidlertid et av de mest effektive tiltakene for å gi befolkningen som en helhet bedre helse. Vi må forske på utdanning og undervisning for å forstå hvordan vi kan utdanne helsepersonell som kan være med på drive helsevesenet i Norge på en bærekraftig måte i fremtiden. 

En gjennomgang av vitenskapelige publikasjoner om medisinsk pedagogikk i Norge som snart vil bli publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening viser at det er lite forskning som gjennomføres på området.* Ingen norskaffilierte forskere har publisert i det høyest rangerte tidsskriftet innen medisinsk pedagogikk de siste 20 årene (Academic Medicine). Det er besynderlig at det er så lite fokus på å jobbe vitenskapelig med utvikling av medisinutdanning når vi vet at Helse-Norge har så stort behov for nytenkende personell. Den forskningen som gjøres innen pedagogikk for helseprofesjoner er dominert av Nord-Amerika, Canada, Australia og Nederland. Her gjøres det mye spennende utviklings- og kvalitetssikringsarbeid. Utfordringen er at resultatene ikke automatisk kan overføres til våre forhold da konteksten ofte er helt ulik. Utdanningsopplegget, helsesystemet og forholdet mellom offentlig og privat helsevesen er helt ulikt det vi har i Norge. En løsning som fungerer godt i USA, kan være helt umulig eller ikke ønskelig å gjennomføre i Norge. 

Det er imidlertid godt å registrere at feltet ser ut til å være voksende også i Norge. Sist uke arrangerte de fire BOTT-universitetene den fjerde norske forskningskonferansen i medisinsk- og helsefaglig pedagogikk. Over 80 interesserte fant veien til Universitetet i Tromsø — Norges arktiske universitet som i år var vertskap for konferansen. Mange av deltakerne har imidlertid helsepedagogisk forskning som sidegeskjeft i tillegg til sin ordinære forskning og undervisning. Et mål med konferansen er derfor å inspirere til samarbeid som igjen kan stimulere til tiltrengte større forskningsprosjekter med mer gjennomslagskraft.

Men vi avslutter der vi startet, i Stockholm: En rød tråd gjennom konferansen var spørsmålet «Hvem bør delta i diskusjonene om helseprofesjonsutdanningene?» Vi som var til stede, var i hovedsak utdanningsledere, undervisere og forskere. Vi savnet studenter, klinikere og pasienter som viktige interessenter, men også myndigheter som tar de helt sentrale beslutningene om antall studieplasser, tiltak for å sikre et bærekraftig arbeidsliv for helsepersonell og ikke minst forskningsbudsjetter. Vi spør: bør ikke utdanningsfaglige beslutninger også være forskningsbaserte?

* Artikkelen er akseptert, og vil snart bli publisert: Kvernenes, M., Armitage, C, Almeland, S.K. og Birkeli, C.N. (under publisering). Medisinsk pedagogikk som forskningsfelt i Norge – en bibliometrisk studie. Tidsskrift for Den norske legeforening.