Debatt ● Linda Madsen og Jörn Klein
Ingen tid til mis-handling: Hvordan kan universitetene bidra til å sikre velferdsstaten?
Helsepersonellkommisjonens rapport viser en mangel på grunnleggende problemforståelse som er en forutsetning for velrettede og gode reformtiltak.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et debattinnlegg i Khrono 15. august foreslår vår dekan, Pia Bing-Jonsson og Helsepersonellkommisjonens leder, Gunnar Bovim reformering av helsesektoren «for å sikre gode helsetjenester til hele befolkningen». Fokuset er på utdanning og oppgavedeling. Vi finner det betimelig å påpeke at endring og reform i seg selv ikke er nøkkelen, men at grunnleggende problemforståelse er en forutsetning for velrettede og gode reformtiltak.
Bing-Jonsson og Bovim fremstiller en sektor i krise, og antar at hierarkiske strukturer og profesjonelle begrensninger hindrer reformer. Mens man intuitivt kan tenke seg at profesjonskamp er et hinder, er det viktig å skaffe innsikt i hvorvidt og eventuelt hvordan den virkelig hindrer progresjon. Kanskje er stivbente strukturer hovedproblemet, men i så fall må vi forstå hvordan de eventuelt er det. Kanskje ligger de grunnleggende utfordringene helt andre steder.
Debattinnlegget foreslår også konkrete tiltak mot sviktende rekruttering til sykepleieryrket. Å skifte fra karakterbaserte opptak til opptaksprøver har sine meritter, men når 27 av landets studiesteder i praksis har null i poengkrav for opptak til sykepleierutdanning, vil fjerning av karakterkrav neppe styrke rekrutteringstallet. En grundig analyse av årsakene til nedgangen i søkertallene bør legges til grunn for å sørge for at tiltak er velrettede, riktige og gode. Som forsknings- og utdanningsinstitusjon har Universitetet i Sørøst-Norge kompetanse til og interesse av å søke denne innsikten.
Videre fremmer Bing-Jonsson og Bovim «oppgavefordeling». Delegering fra overarbeidede leger til sykepleiere, eller fra sykepleiere til helsefagarbeidere virker i teorien som en flott idé. Når begrep som «oppgave (for) deling» og «oppgaveglidning» ikke konkretiseres føyer de seg imidlertid inn i rekken av løfterike truismer myntet på profesjoner og faggrupper, men også mot enkeltansatte som forventes å gjennomgå «kompetanseheving», et annet begrep som brer om seg. Uten nøye analyse av hva tiltak som «oppgavefordeling» betyr i praksis, risikerer vi a) å undervurdere kompleksiteten av hverdagslige medisinske beslutninger, b) å forflytte heller enn å løse utfordringene og c) å ytterligere individualisere ansvaret for velferdsstatens bærekraft.
Sluttelig nevner Bing-Jonsson og Bovim at helsepersonell må forberedes på å ta viktige beslutninger. Mens vi er enig i dette, er det verdt å merke seg at ingen utdanning noensinne fullt ut kan forberede noen på virkelighetens press. Det er her erfaring og veiledning kommer inn. Ikke minst viser forslaget og debattinnlegget for øvrig hvor aktuelt og nødvendig det er å øke og ivareta en kritisk forståelse — ikke minst i helsebyråkratiet og utdanningene — for hvordan prioritering innebærer avveiing mellom etiske, kliniske, politiske og økonomiske hensyn.
Bing-Jonsson og Bovim maner til reformer og foreslår konkrete tiltak som fremstår som vilkårlig og risikabel symptombehandling; vi unders på om målet er endring, reform og handling i seg selv, eller om ambisjonen virkelig er, slik de prisverdig fastslår, «å sikre gode helsetjeneste til alle».
I våres la Bovim som leder av den regjeringsoppnevnte Helsepersonellkommisjonen (HPK) frem rapporten, Tid for handling — om personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Det positive med HPKs rapport, er at den åpenbarte behovet for å belyse en rekke tattforgittheter. Den trigget forskere, hvorav noen er sitert i rapporten, til å formidle sin kunnskap enda tydeligere og bredere. Det skremmende er imidlertid definisjonsmakten og gjennomslagskraften rapporten raskt fikk — til tross for at den verken svarer på mandatet eller behandler det bakgrunnsmaterialet tiltakene tuftes på på en kompetent måte.
En nylig publisert Motmelding til HPKs rapport plukker de helt grunnleggende premissene HPK bygget opp fullstendig fra hverandre. Motmeldingens forfattere viser blant annet hvordan den såkalte forsørgerbrøken HPK opererer med (forholdet mellom yrkesgrupper med henholdsvis lav og høy yrkesaktivitet) ikke tar høyde for en rekke avgjørende forhold; de viser hvordan HPKs rapport gir «et helt misvisende inntrykk av viktige realiteter» idet den legger til grunn at helsesektorens finansieringsgrunnlag vil erodere i takt med avtakende petroleumsproduksjon, mens finansieringsgrunnlaget i realiteten er sikret gjennom oljefondets realavkastninger innenfor rommet gitt av regjeringens handlingsregel; og de viser hvordan kommisjonen «bryter fundamentalt med samfunnsøkonomisk forståelse av hvordan knappe ressurser bør fordeles effektivt til ulike gode formål».
Motmeldingen påpeker dessuten at HPK unnlater å drøfte ekspansjonen i privat helsesektor og hvordan denne ekspansjonen medfører en «selvpåført mangel og lekkasje» av helsepersonell fra det offentlige til det private. Videre sidestiller kommisjonen helsetjenester med andre konsumvarer. Den undervurderer dermed alvorligheten i behovet, og derav betalingsvilligheten, for private helsetjenester når det offentlige ikke leverer. Etterspørselen etter helsetjenester styres, i større grad enn forlystelsesvarer, av livsnødvendige behov, og betalingsvillighet overgår betalingsevnen. Slik svinner universalismen hen i takt med den offentlige helsesektorens leveringsdyktighet.
Kommisjonen gjør økonomi nærmest irrelevant fordi det som blir tellende er et diskutabelt premiss, om at det (for) blir «for få hender» i helse og omsorgssektoren. Dersom dette legges til grunn for habilitering og rehabilitering av velferdsstaten risikerer vi under- og feilbehandling. Medisinen Bing-Jonsson og Bovim foreskriver for (eller imot) utdanning og profesjonskamp bør ses i sammenheng med HPKs kritikkverdige rapport og fremstår vilkårlige og ufunderte.
Med dette debattinnlegget ønsker vi å bidra til forebygging og kontroll av byråkratitis, en sykdom som på gjenkjennelig vis arter seg slik: «Når en byråkrat gjør en feil og fortsetter å gjøre den, blir feilen regjeringens nye politikk.» Som forsknings- og utdanningsinstitusjon har universitetene et særlig ansvar for å forebygge og bekjempe byråkratitis så vel som den beslektede varianten universititis: Universitetsbasert forskning bør bidra til kunnskapsutvikling, og til å forebygge og bekjempe feilaktige byråkratiske og forskningsbaserte tiltak i helse- og omsorgssektoren; universitetene må drive praksisnær, men kritisk og uavhengig forskning, formidling, utdanning og dannelse av fremtidige ledere, forskere og fagfolk som kan navigere i grenselandet mellom klinisk praksis, forskning og politikk; vi må etterstrebe og sikre samarbeid med andre institusjoner, deriblant næringsliv og politiske aktører, uten å kompromittere vår uavhengige og kritiske posisjon.
Reformer kan være nødvendige, men som med medisin må vi sørge for at kuren ikke er verre enn sykdommen. Vi må søke og stille gode spørsmål. Vi må sikre at løsninger adresserer utfordringene vi står overfor og at de ivaretar verdiene og det verdifulle vi har — at handling ikke blir mishandling.
